I forrige uke ble det trykket en reportasje fra asylmottaket på Tingvoll, Møre og Romsdal. På dette asylmottaket sitter mennesker som har bodd der i opptil tre og et halvt år. De har fått avslag på avslag fra Utlendingsdirektoratet, og til slutt avslag på siste anke fra Utlendingsnemnda om opphold i Norge. De beskrev fortvilelsen over å få avsluttet økonomisk støtte, ikke ha penger til mat — samtidig som Norge ikke tvangsmessig returnerer mennesker til landene de kommer fra, skriver Morgenbladet.
Kommunal- og regionaldepartementet ville ikke kommentere saken forrige uke, men uten å ta stilling til de konkrete sakene reportasjen omhandlet forklarer rådgiver i Innvandringsavdelingen, Heidi Bonvik, hva som er norske myndigheters holdning til denne gruppen asylsøkere. Og hva de ser på som problemet.
— Hvordan definerer myndighetene det å være ureturnerbar?
— Departementet bruker ikke selv dette begrepet. Vi ser imidlertid at begrepet ofte brukes for å definere mennesker som har fått endelig avslag på asyl — og da legger vi til grunn at avslaget er korrekt, at man ikke er forfulgt, og deretter er kommet i en situasjon hvor de ikke kan tvangsreturneres til hjemlandet. Det vil si at det ikke er mulig å sende dem ut med politieskorte. For departementet har det imidlertid vært viktig å presisere at det ikke er tilstrekkelig for å være såkalt «ureturnerbar» at personene ikke kan sendes hjem med tvang. Først når vedkommende heller ikke får aksept for hjemreise etter å ha samarbeidet og selv gjort det som er mulig for å få til en hjemreise kan man snakke om å være ureturnerbar, sier Bonvik.
