Ønsker egen stat på Sri Lanka

0Shares

2002 godtok lederen en føderal løsning med omfattenomfattende tamilsk selvstyre. Men i dag sier han at tamilene på Sri Lanka har ikke noe annet valg enn å opprette en egen stat.

Prabaharan mener Sri Lanka fører krig både i militær og økonomisk forstand mot den tamilske befolkningen på øya, og at Tamiltigrene (LTTE) har ikke noe annet valg enn å jobbe for en egen stat.

– Det er nå krystallklart at de singalesiske lederne aldri vil komme med en rettferdig løsning på tamilenes nasjonale problemer. Derfor er vi ikke innstilt på å sette vår lit til det umulige og følge det samme gamle, nytteløse sporet, sa han.

Flere analytikere mener Prabhakarans uttalelse er et varsel om at situasjonen på Sri Lanka nå vil bli ytterligere tilspisset, melder VG Nett.

Her er hele talen:

– Vi er ved et veiskille i vår frihetskamp. Vår reise har vært lang og besværlig og full av vanskelige etapper. Vi møter utfordringer og uventede vendinger som ingen annen frihetsbevegelse har måttet møte. Som ukjent fra historien, må vi håndtere krigen og fredssamtaler samtidig. Seks år er gått siden vi gikk inn for å finne en løsning på den etniske konflikten gjennom fredssamtaler. Har det under dette lange tidsrommet blitt funnet en løsning på det brennende Tamil nasjonale problemet? Har det vært noen endringer i mentaliteten til singalesiske lederne, som har fortsatt sine hensynsløse grusomheter mot det tamilske folket? Har noen av de rettferdige anmodningene til tamilene blitt tatt til følge?

Var vårt folk i stand til å finne lindring for stadige overgrep fra de militære okkupantene? Ble deres grunnleggende daglige problemene løst? Ikke noe av dette har skjedd. I stedet ble død og ødeleggelse påført Tamilene, som hadde håpet på rettferdighet.

Mens landene som talte om fred tier uten samvittighet, er en stor tragedie i ferd med å utvikle seg i det Tamilske hjemlandet. Sinhala regjeringen har satt Tamilene i fengsel, i deres eget hjemland, ved å stenge hovedfartsårene til deres område. Etter å ha fratatt dem friheten, ved å begrense deres bevegelsesmuligheter og undertrykke dem i deres daglige liv, har de påført dem store lidelser. De har delt opp det Tamilske hjemlandet, satt opp militære leirer, inngjerdet området med piggtråd og omdannet det til et sted for kollektiv tortur.

Sinhala regjeringen har igangsatt to forskjellige kriger mot vårt folk: en militær og en økonomisk. Vårt folk er gjenstand for uhørte overgrep. Arrestasjoner, fengslinger, tortur, voldtekter og andre former for seksuelle overgrep, mord, forsvinninger, beskytninger, luftbombardementer og militære offensiver fortsetter uten stopp. Samtidig er vårt folk gjenstand for inhuman økonomisk boikott av livsnødvendige varer som mat og medisner

Til og med etter ikke-angrepsavtaler, forhandlinger og fem år med tålmodig å holde fred, har ikke vårt folk fått noe utbytte dette. I stedet har vårt folk måttet avfinne seg med utålelige byrder i sine daglige liv. Tusener av vårt folk har blitt tvunget vekk fra sine hjem for å vannsmektes av sykdom og sult i flyktningeleirer. Ingen bør forvente at denne Sinhala regjeringen, som nekter vårt folk mat og medisiner til den grad at de utsulter dem, vil vise medfølelse og gi dem deres politiske rettigheter.

Den voldsomme veksten av kunnskap og det medfølgende globale syn på livet har brakt menneskeheten inn i en ny tidsalder. Ider, synspunkter og filosofier forandrer seg i tospann med denne veksten i kunnskap og fører til forandringer i samfunnet. Allikevel er det i Sinhala samfunnet små forandringer vedrørende ideer og filosofi. Sinhala nasjonen nekter å utvide sin horisont og gjøre nye fremskritt. Sinhala nasjonen forblir villedet av den mytiske ideologien til Mahavamsa og fortsetter å være fanget av de chauvinistiske stemningsbølgene dette skaper. Ute av stand til å fri seg fra denne tenkemåten, har den tatt til seg Sinhala Buddhistiske chauvinistiske forestillinger og gjort den til sin dominerende nasjonale filosofi. Disse forestillingene blir spredd i skolene, på universitetene og til og med i media. Denne dominansen av Sinhala Buddhistisk chauvinisme hindrer studenter, intellektuelle og skribenter å frigjøre seg og tenke fritt og uavhengig av dens innflytelse. Dette hindrer, uheldigvis, Sinhala nasjonen fra å foreta et genuint forsøk på å løse det Tamilske nasjonale spørsmålet på en sivilisert måte.

Verken vår frigjøringsbevegelse eller vårt folk har noen gang foretrukket krig fremfor en fredelig løsning. Vi har alltid foretrukket en fredelig tilnærming for å vinne vårt folks politiske rettigheter. Vi har aldri nølt med å følge den fredelige vei for å vinne våre politiske rettigheter. Derfor har vi forsøkt å holde fredssamtaler ved forskjellige anledninger, til forskjellige tider og i mange land, fra de første i Thimpu frem til de i Genev. Det nåværende fredsinitiativet er spesielt, med norske meglere og med det internasjonale samfunnets velsignelse.

Denne fredsekspedisjonen begynte den 31. oktober 2000, da den norske spesialutsendingen Erik Solheim besøkte oss i Vanni. Denne fredsekspedisjonen finner sted i en unik periode, under unike historiske forutsetninger, i et unikt format og på en unik måte. Den foregår på to fronter, fredssamtaler på den ene siden, og en okkupasjonskrig av Sinhala regjeringen på den andre.

I de seks årene vi har holdt fred, har vi vært oppriktige i våre anstrengelser. Faktisk var det vi som tok initiativet til fredsbestrebelsene. Vi skapte et sterkt fundament for fredsarbeidet ved å erklære en ensidig våpenhvile. Vi lot være å sette betingelser eller tidsbegrensninger for fredssamtalene. Dette gjorde vi ikke ut fra svakhet. Vi hadde gjenvunnet fastlandet i Vanni og Iyakkachchi-Elefant Passets militærkompleks. Vi hadde slått tilbake ”Operation Fire” til Sinhala militsen. Vi hadde store militære oppnåelser sett i forhold til vår kamps historie. Det var fra denne styrkede posisjon at vi igangsatte våre fredsbestrebelser.

I syd var situasjonen akkurat den motsatte. I syd hadde de møtt nederlag etter nederlag og var i ferd med å miste viljen til å krige. Militæret hadde mistet sin ryggrad. Økonomien var ustabil. Det var kun under slike forhold at Sinhala nasjonen gikk med på fredssamtaler. I disse fem årene siden fredsanstrengelsene startet, har tre forskjellige regjeringer hatt makten, ledet av henholdsvis Wickremasinghe, Bandaranayake og Rajapakse. Hver gang en ny regjering fikk makten, flyttet fredsduen fra et bur til et annet, men fikk aldri anledning til å fly fritt. Duen kjemper nå for livet etter å ha blitt dolket mange ganger. Vi samtalte med Wickremasinghe regjeringen i seks måneder etter at vi skrev under på våpenhvilen (CFA) med ham. I likhet med alle tidligere Sinhala regjeringer, halte Wickremasinghe regjeringen ut tiden uten å implementere klausulene i CFA og hva vi hadde blitt enige om under samtalene. Deres militære lot være å trekke seg ut av folks hjem, skoler og sykehus, men erklærte i stedet de store landområdene som militære sikkerhetssoner og lagde permanente hindringer for folk til å vende tilbake til landet. Komiteen for nedtrapping og normalisering sluttet å fungere. Komiteen som var opprettet for å løse umiddelbare humanitære oppgaver for folket opphørte også å fungere grunnet planlagt sabotasje av regjeringen.

Wickremasinghe regjeringen, som nektet å løse de humanitære problemene som møtte vårt folk, arbeidet i hemmelighet for å marginalisere vår bevegelse internasjonalt. Til og med før den hadde opprettet en fungerende administrasjon i det Tamilske hjemlandet, arrangerte den en giverkonferanse for det sydlige området. Ved å utelate vår deltagelse i giverkonferansen, som ble avholdt i Washington, marginaliserte og ydmyket den vår bevegelse, Som et resultat ble vi tvunget til å holde oss vekke fra Tokyo konferansen. Wickremasinghe regimet gav seg ikke med dette. Den planla å fange vår frihetsbevegelse i et ”internasjonalt sikkerhetsnett” og ødelegge oss.

Da vi la frem et forslag om midlertidig selvstyre (ISGA), fant det sted skremmende politiske endringer i syd. Kumaratunge regjeringen tok over makten. Samtidig som de nektet å samtale om vårt forslag, intensiverte hennes regjering skyggekrigen mot oss ved hjelp av det paramilitære fenomenet. Den paramilitære faktor forandret det Tamilske hjemlandet til et voldelig blodbefengt teater. Intellektuelle, politiske ledere, journalister, LTTE medlemmer, støttespillere og sivile ble alle myrdet. Da det Sri Lankiske militæret hadde okkupert deler av det Tamilske hjemlandet, ble vi tvunget til å stoppe det politiske arbeidet som våre medlemmer hadde utført i henhold til CFA. Som et resultat ble vårt folk overlatt til seg selv i de militære okkupantenes onde grep. Til slutt lot Kumaratunge regimet til og med vær å implementere Joint Mechanism (PTOMS) avtalen for tsunami rehabilitering som hennes regime hadde underskrevet på. Høyesterett, som ikke er i stand til å fri seg fra Sinhala chauvinistiske forestillinger, forkastet den alene humanitære avtalen med å sitere den unitære konstitusjon.

Det var på denne tiden at Sinhala nasjonen valgte Rajapakse til ny president. I likhet med tidligere Sinhala ledere setter han sin lit til en militær løsning. Han forkastet vår siste anmodning, fra forrige års Heltenes Dag kunngjøring, om å finne en hurtig løsning på Tamilenes nasjonale problem. I stedet intensiverte han krigen, i den hensikt å ødelegge vår bevegelse, samtidig som han snakket om å finne en fredelig løsning. Denne todelte tilnærmingen til krig/fred problematikken er fundamentalt feil. Det er ikke mulig å finne en løsning på problemene ved å marginalisere og ødelegge frihetsbevegelsen med hvilken samtaler må holdes for å finne en utvei. Dette er politisk absurd fra Sinhala ledernes side.

Rajapakse regimet håper å kunne avgjøre den Tamilske nasjonens skjebne ved bruk av sin militære makt. Den ønsker å okkupere det Tamilske landet for deretter å påtvinge Tamilene en uakseptabel løsning. Grunnet denne strategien til Rajapakse regimet, er ikke lenger CFA gjeldende. Ved åpent å gå inn for angrep på våre posisjoner, har Rajapakse regimet effektivt begravet CFA. Rajapakse regimets angrep har ekspandert fra land til sjø og luft. Den har gitt de paramilitære gruppen frie hender til å drepe som det passer. Det har åpenlyst brutt vilkårene i CFA ved å okkupere Mavilaru og Sampur. Sinhala militæret feiltolket imidlertid vår strategiske tilbaketrekning fra Mavilaru og Sampur. Det brukte tungt arteleri og iverksatte store offensiver for å bringe Tamilenes land under kontroll. Tamilenes land var dynket i blod. Det var da vi bestemte oss for å gi Sinhala regimet et sjokk. Våre tropper utførte et massivt motangrep mot Sinhala styrkene som forsøkte å flytte seg fra Kilali og Muhamalai. De militære måtte tåle store tap og ble tvunget til foreløpig å oppgi sin offensiv. Dette overbeviste imidlertid ikke Sinhala regimet om å oppgi sine militære planer. Det fortsetter på sin militære vei.

Mens Rajapakse regimet utfører folkemord på Tamilene, fremstiller det vår bevegelse, som kjemper for å redde Tamilene fra dette folkemordet, som en terrorist organisasjon. Den har lansert en ondsinnet propaganda kampanje for å gi vår bevegelse ett dårlig rykte.

Etter å ha ignorert vårt folks enstemmige opposisjon og protestene fra Sri Lankan Monitoring Mission (SLMM), har den Europeiske Union og Canada gitt etter for diplomatisk press fra den Sri Lankiske regjeringen og satt vår bevegelse på listen over terroristorganisasjoner. De lukket oss ute som uønsket.

Denne hastige avgjørelsen, som en hadde kommet frem til uten å se situasjonen i sin rette sammenheng, har fått alvorlige følger. Den har i alvorlig grad forstyrret den likevekt i status og makt vi hadde ovenfor Sinhala regimet. Den ble en oppmuntring for den harde linjen til Sinhala regimet. Den svekket SLMM og gjorde det lettere å gjennomføre Sinhala regimets krigsplaner. En del land som har erklært støtte til fredsbestrebelsene har ikke bare unnlatt å fordømme folkemordet på vårt folk, men gir også militær og finansiell hjelp til Sinhala regimets krigsplaner. Dette er således ytre elementer som oppmuntrer Rajapakse regimet til ustraffet å fortsette sin brutale militære offensiv i Tamilenes land.

Rajapakse regimet legger ikke vekt på fredssamtalene, fordi den har tillit til sin militære fremgangsmåte. De to samtalene i Genev ga ikke noe resultat på grunn av dets manglende interesse for en fredelig tilnærming til konflikten. På den første Genev konferansen fremla vi bevis for militært og paramilitært samarbeid i form av dokumenter, statistikk og rapporter fra hendelser. Ute av stand til å benekte de solide bevisene, gikk den Sri Lankiske regjeringen med på å implementere CFA klausulen ved å fjerne de paramilitære gruppene fra Tamilenes hjemland. Etter denne Genev konferansen skjedde bare en forandring: Stat- og paramilitær terror økte i Tamilenes hjemland.

Den andre Genev konferansen var også en fiasko. I disse samtalene la vi vekt på vårt folks humanitære problemer og ba om at A9 veien ble åpnet og at SLMM ble gitt frihet til å fungere. Den Sri Lankiske regjeringen, som satte militære fordeler foran humanitære problemer, avviste begge våre anmodninger

En regjering som den i Sinhala, som unnlot å vise barmhjertighet overfor folk som var rammet av en naturkatastrofe., vil aldri stoppe humanitære kriser som er planlagt og implementert. Hvordan kan en oppnå fremskritt i fredssamtalene når fredsdelegasjonen består av mennesker som erklærer at de vil gå til krig samtidig som de vil holde fredssamtaler? Hvordan kan tillit bli bygget? Hvordan kan en oppnå fred på denne måten? For å fremme et bilde av seg selv som fredsdue, arrangerte President Rajapakse en bedragersk ”All Party Conference.” Sinhala lederne har opprettholdt den skammelige politiske tradisjon å ta initiativ til undersøkelseskommisjoner, oppnevne parlamentariske komiteer og flerparti- og rundebordskonferanser for å forhale tiden hver gang den er ute av stand til å håndtere en situasjon og ønsker å ta tiden til hjelp for fjerne oppmerksomheten vekk fra den. Det er nøyaktig hva de gjør nå. Han forkaster vår anmodning om å finne en hurtig løsning på det Tamilske nasjonale spørsmålet ved å skjule seg bak en allparti konferanse. I løpet av de siste ti månedene har allparti komiteen sett på det Tamilske spørsmålet som om de lette etter en svart katt i et mørkt rom.

Etter at allparti konferansen mistet sin bedragerske effekt, har President Rajapakse lagt frem sitt neste kort, som er MoU mellom de to største partiene. Disse to dominerende partiene, som effektivt har opprettholdt kontrollen over sydområdet, er begge grunnleggende chauvinistiske partier. Begge disse partiene er grunnet på Sinhala Buddhistisk chauvinisne og konkurrerer med hverandre om å utøve folkemord på Tamilene. Denne MoU er et midlertidig opportunistisk initiativ av Rajapakse regimet for å unngå de mange problemene med internasjonalt press for å finne en fredelig løsning, med den svekkede økonomiske situasjonen og motstanden fra hans politiske partner, Janatha Vimukthi Perumuna (JVP). Der er ingen oppriktige motiver i denne MoU avtalen. Disse to partiene vil aldri legge frem en rettferdig løsning for Tamil problemet. Til tross for dette fortsetter Rajapakse regimet å vise interesse for å holde allparti konferansen i live ganske enkelt for å lure verden.

Mitt elskede folk. Lang tid har gått siden vi med Norges hjelp begav oss ut på denne reisen for fred. Vi har gjort vårt beste for i bringe denne fredsprosessen fremover. Vi har utøvd tålmodighet. Vi fremla mange mulige alternativer for å finne en fredelig løsning. Vi utsatte våre planer for videreføring av vår frihetskamp to ganger for å gi fredsanstrengelsene enda flere sjanser, første gang da tsunami katastrofen rammet og igjen da President Rajapakse ble valgt.

Det er nå krystallklart at Sinhala lederne aldri vil fremlegge en rettferdig løsning for det Tamilske nasjonale spørsmålet. Derfor er vi ikke villig til gi vår tillitt til det umulige og fortsette å vandre på den samme håpløse veien

Den kompromissløse holdningen til Sinhala sjåvinismen har ikke gitt oss noe annet valg enn å gå inn for en uavhengig stat for folket i Tamil Eelam. Vi ber derfor det internasjonale samfunnet og land i verden som respekterer rettferdighet om å anerkjenne vår frihetskamp. På dette historiske tidspunkt da Tamilene har gjenopptatt sin reise på veien til frihet, søker vi urokkelig støtte og hjelp fra verdens Tamiler. Vi uttrykker vår takknemlighet til Tamil Nadu folket og deres ledere for å ha uttalt sin støtte og ber dem om å fortsette sine anstrengelser for å hjelpe oss i vår frihetskamp. Vi uttrykker vår takknemlighet til Tamil Diaspora, våre fordrevne brødre som lever rundt om kring i verden for sine bidrag til vår kamp og anmoder dem om å opprettholde sin urokkelige deltagelse og støtte.