Urbefolkningens endelige anerkjennelse?

To mapucheaktivister protesterer i Chiles hovedstad Santiago mot behandlingen av landets urbefolkning
Foto: Flickr.com
Forslaget om et dialogforum som skal ivareta rettighetene til Chiles urbefolkning er et riktig steg. Likevel skjønner undertegnede manges skepsis og avventende holdning.
0Shares

17.september, dagen før de offisielle markeringene av Chiles 200-årsjubileum kunne starte, ble et enormt flagg heist i sentrum av hovedstaden Santiago. Under seremonien overrasket president Sebastian Pinera alle politiske insidere med å avsløre planene om å skape et dialogforum for urbefolkningssaker.

For selv under vanlige politiske omstendigheter er dette en ganske radikal og nyskapende løsningsforslag i det som har vært et uløst, vanskelig og til tider tabubelagt spørsmål. Chiles indianere, eller “opprinneligste befolkninger” som de nå kalles, har siden kolonitiden gradvis blitt redusert til en ubetydelig og diskriminert gruppe i samfunnet.

Spanske koloniherrer ble erstattet med criollo-overklassen [folk av overveiende spansk avstamning født på det amerikanske kontinentet, red.anm.] som overtok alle maktposisjoner i den nyopprettede chilenske republikken og gjennomførte en “chileniseringspolitikk”, som ikke tok hensyn til urbefolkningens kultur. Først under president Salvador Allende og Folkefrontregjeringen (1970-73), og så etter militærjuntaens avvikling i 1990, begynte man å få mer fokus på kulturbevaringsprosjekter og språklig sidestilling. Ellers har politikken vært lite formålspreget.

Vanskelig livssituasjon

Både mapucher og andre stammer scorer som oftest lavest på levekårsundersøkelser. Chilenere med urbefolkningsbakgrunn er oftest langt fattigere enn gjennomsnittet, lavere utdannet og diskrimineres i langt større grad enn chilenere med europeisk eller mestizo (blandet) bakgrunn. Også deres landområder trues av utenlandske multinasjonale bedrifter som utvinner ressurser til egen profitt – med den chilenske stats velsignelse.

At mange ikke feirer 200-årsjubileet til en stat de ser på som undertrykkende, kan til et viss grad forstås. Siste tids aksjoner, blant annet med sultestreikende aktivister og protester, har satt sitt preg på 200-årsfeiringen og mange chileneres kollektive bevissthet om at dette er en marginalisert gruppe hvis stemme nå må tas på alvor.

Handling eneste alternativ
Chilenske urbefolkningsorganisasjoner har stilt seg avventende til presidentens forslag. Og i mellomtiden fortsetter man å la seg inspirere av det andre “førstenasjoner” har klart gjennom de siste tiårene. Canadiske inuitter har selvstyre, navajoer i USA er økonomisk uavhengige gjennom casinodrift i egne landområder, berbere i Marokko har språklige rettigheter og samene her hjemme har eget parlament.

En politisk løsning på urbefolkningsspørsmålet i Chile er fullt mulig. I så fall er et dialogforum første skritt i en prosess som forhåpentligvis går for økt selvstyre, vern av urbefolkningens tradisjonelle kultur, sterkere diskrimineringsvern og samfunnsinkludering, og styrking av landrettigheter. En fjerning av de drakoniske antiterrorlovene fra militærjuntaens tid, lover som ennå brukes mot mapuchepolitikere, må også vurderes.

Skulle dette vise seg å forbli tomme ord fra Pinera-administrasjonens side, kan de politiske konsekvensene bli veldig alvorlige. Og derfor er konkret handling eneste alternativ. For, etter 200, eller som i denne gruppens tilfelle, 500 år, så fortjener man langt bedre.