Julenissen kom ikke til Fatim

0Shares

Gode barndomsminner viskes ikke så lett fra hukommelsen. Derfor er det slik at når noe hender etter mange år som minner om barndomsårene blåses støvet vekk fra de gamle minnene og de fremstår som om de hadde funnet sted i en ikke så altfor fjern fortid.

Mitt personlige forhold til julenissen utartet seg gjennom dubbet barne-tv. Vi koste oss med seriene i lange timer i min lille hjembygd. Min hjembygd hvis elektrisitet ikke ble innført før på åttitallet. Det var da for første gang vi så tv, noe vi anså til å være et under, hvor det som ble sagt på tv måtte være sant.

På den tiden ble mine søsken og jeg glad i julenissen for hans gavmildhet. Vi så ham gi bort gaver til barn og håpet at vi også kunne finne ut hvor vi kunne finne denne sjeiken (sjeik: eldre mann, red.anm.) med hvitt skjegg og rød dress. Jeg skrev disse forordene fordi det er viktig å forklare den betydelige forskjellen på datid og nåtid. For nå er jeg i hjemlandet til sjeiken Julenisse, og for første gang møter jeg ham ansikt til ansikt, overalt. På butikkdørene og utenfor husene. På hvert hjørne jeg går forbi ser jeg julenissen. For første gang ser jeg juletreet pyntet med lys. Og for første gang opplever jeg denne høytiden som jeg kun hadde et forhold til gjennom nyhetene i mitt hjemland hvor alle ønsket å være en del av feiringen.

Men etter å ha vært en stund i dette landet fant jeg bittert ut at denne høytiden ikke angår oss. Jeg ser at alle jeg kjenner og som bor i dette asylmottaket ikke er inkludert i feiringen. Det er veldig tøft for et menneske å føle at en er fremmed. At folk ikke ser på en når man er blant et folk midt i en feiring.

Jeg følte at våre egne høytider har en spesiell aroma. Under feiringen tar vi vare på hverandre. Selv de vi ikke kjenner. Og det som gjorde at dette føltes enda verre var at vi i tillegg til å føle oss ekskludert mistet våre egne høytider. Her er vi på vei tilbake fra sentrum og diskuterer julen som vi lette etter forgjeves. Det er ikke hverdagskost å komme tilbake til min datter, Fatima, og se ut av vinduet mens tristheten holder på å kvele meg. Jeg innså at julenissen hadde gått forbi oss uten å se på Fatima.