Påtvungen frigjøring?

0Shares

– Dessverre blir spørsmålet om frigjøring av innvandrerkvinner alt for ofte relatert til deres kultur, religion eller familieliv. Premissleverandører for diskusjonen har en forestilling om at norske kvinner allerede har oppnådd likestilling og frihet, og at denne modellen må «tvangsoverføres» på alle innvandrerkvinner, basert på undertrykkelse som enkelte kvinner har opplevd. Medienes overdramatisering av disse historiene har ført til at innvandrermenn og spesielt muslimske menn blir fremstilt slik at det virker som om overgrepene er en del av deres kultur, av deres innerste vesen, nærmest – mens norske menn slipper denne type stigmatisering, skriver Qureshi i en kronikk i Dagbladet.

– Norske kvinners frigjøring har blitt en målestokk som ekskluderer og avfeier den frigjøringen innvandrerkvinner faktisk trenger. De trenger frigjøring innenfor felt som arbeid, bolig og utdannelse – ikke bare for seg selv, men også for sine menn som opplever direkte og indirekte diskriminering. Men den såkalte friheten som enkelte i det norske samfunnet prøver å presse fram, handler ikke om å gi innvandrerkvinner en reell sjanse til å realisere seg, det handler mer om nordmenns uvitenhet, usikkerhet og intoleranse i forhold til innvandrermiljøer. Det hele blir til en «one size fits all»-tankegang, som ofte fører til lover og regler som omfatter alle innvandrere uansett om de er undertrykt eller ei, skriver hun videre.

Les hele kronikken her: Tvang eller frigjøring?