- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Bruk av hijab som en del av politiuniformen er en debatt som
snart er over. I Sverige er det kun én som bruker hijab i politiet. I Norge
kunne man like gjerne tillatt hijab uten at det ville gjort noen forskjell. Vi
vet hvordan det gikk da ordfører Fabian Stang tillot bruk av andre lands flagg
på 17.mai i fjor. Til tross for at dette ble tillatt, var det ingen som gikk med
slike flagg. Kjente innvandrerrepresentanter som for eksempel Athar Ali
ønsker at hijab skal tillates i politiet. De samme personene ønsket utenlandske
flagg tillatt på 17. mai.
Det finnes viktigere saker enn
halalmat og hijab i politiet. Likevel har debatten blitt så heftig. Meningene
er delte og svært polariserte, selv blant muslimer. Kanskje debatten handler om
noe annet? Ja, den handler om ekskludering og inkludering. For enkelte
innvandrerrepresentantene er kampen for hijab ensbetydende med kampen om
inkludering i det norske samfunnet. Og bruk av hijab i politiet er kun
symbolsak.
Vinneren av
hijabdebatten er…
Det var ingen islamske organisasjoner som jobbet for hijab i
politiet, ingen som lobbet og heller ingen som var opptatt av problematikken. Det
var rett og slett ukjent. Hvem trodde muslimske kvinner skulle søke
Politihøyskolen som er typisk mannsyrke i hjemlandene? Politihøyskolen sliter
med å rekruttere søkere med minoritetsbakgrunn. De siste årene har skolen satt
i gang omfattende kampanjer for å nå målet om flere søkere med
minoritetsbakgrunn. Innvandrere velger yrker med høy status som lege, advokat
eller ingeniør, og jentene velger tradisjonelle yrker. Det enorme fokuset på
Politihøyskolen kan kanskje bidra til at flere med minoritetsbakgrunn søker seg
dit.
For enkelte innvandrerrepresentantene er kampen for hijab ensbetydende med kampen om inkludering i det norske samfunnet.
Innvandrerpolitikere må ta tydeligere stilling
– Homofili er tabu i innvandrermiljøene. Imamene er like
konservative som biskop Kvarme, vi trenger en demokratisering av religionen. Vi
må tørre å ta belastningen, tørre å møte motstand og være villig til å betale
kostnadene, sa Khalid Mahmood (Ap) til Aftenposten for to år siden etter at en ung
homofil gutt fortalte om hvordan det er å være homofil muslim i Norge. Men når
Utrop kontakter Mahmood og stiller spørsmålet ”tar du avstand fra den delen av
islam som mener homofil praksis er synd”, vil han ikke svare.
Det er imidlertid ikke overraskende at Usman Rana ikke tar avstand fra fordømmelse av
homofile basert på religion. Han har tradisjonelt stått for den typen ekstreme syn
og ikke lagt skjul på dem. Innvandrerpolitikerne derimot er tidligere anklaget
for å tale med to tunger i homofilisaken. Når norsk presse stiller overfladiske
spørsmål er det enkelt for drevne politikerne å svare unngående. Utrop er spesielt
skuffet over at Akthar Chaudhry, som er en profilert politiker, ikke klarer å svare
annet enn ”homofile muslimer finnes, og jeg har ikke rett til å dømme dem” på et
viktig spørsmål hvor han burde tatt klarere og tydeligere stilling.
