Konfliktsituasjon mellom politiet og en ungdomsgruppe

Foreldre og politikere må dele ansvaret

Foreldre og det offentlige må i større grad samarbeide når det gjelder "problemungdom" med annen bakgrunn enn etnisk norsk. Samfunnet kan ikke miste disse ungdommene til utenforskap og kriminalitet, mener kommentarforfatteren.
Siste ukes hendelser på Bogerud viser en dissonans mellom hva som forventes av foreldreoppdragelse og hva som forventes av politikeransvar. Nå må alle parter være sin rolle bevisst.
0Shares

Opptil fire ungdommer som deltok i et masseslagsmål på Bogerud siste uka i juli, sitter fortsatt i politiets arrest, ifølge Aftenposten.

Ved 21-tiden mandag politiet rykket ut etter melding om slåsskamp og vifting med en machete i nærheten av Bogerud T-banestasjon.

Klokken 21.15 opplyste operasjonssentralen hos politiet at patruljene på stedet hadde kontroll over situasjonen. Men det var først etter at ungdommene hadde truet politiet og utøvd vold mot flere tjenestemenn.

Som politiet Twitret var det store utfordringer med å få kontroll over situasjonen:

Vi har hatt store utfordringer med mange aggressive ungdommer, som har satt seg opp mot politiet. Vi har pågrepet ett tosifret antall personer, som blir kjørt arrest.

Sterke meningsbrytninger

Etterspillet etter den brutale hendelsen bærer preg av sterke meningsbrytninger og uenighet. Tirsdagen etter hendelsen gikk justisminister Jøran Kallmyr (Frp) hardt ut mot ungdommene på NRK.

Oslo-politiets aksjonsform har blitt oppfattet som et overtramp av mange. En YouTube-video viser blant annet hvordan ungdommer stilles opp mot veggen, og en politimann som løfter batongen. Samtidig forsvares aksjonsformen fra politiets side, med å vise til at man følte seg forulempet og truet av ungdommene som var involvert.

Også blant politikere er det sterke meningsforskjeller. Lokalpolitiker for Ap, Elvis Chi Nwosu, forteller at han blir kontaktet av ungdommer i Oslo sør som sier seg trakassert, stereotypisert og mishandlet av maktsyke politifolk. Partikollega Jan Bøhler mener på sin i et innlegg i Nettavisen at norsk politi er et av verdens beste når det gjelder forebygging og nærhet. Kriminelle gjenger som opererer i innvandrertette områder gjemmer seg bak en kultur av politifiendtlighet.

Kan bli et større problem

En kan snakke om svikt på mange ledd som har ført til situasjoner som den på Bogerud. Og dette er på lang sikt et problem som vil bli større, ikke bare på Bogerud, men flere andre steder.

Ungdommer henger rundt på kjøpesentre kl 22 om kvelden, uten noe form for tilsyn. Et gjennomgående trekk når det gjelder denne gruppen er at hverken politikere eller foreldre har klart å snu utviklingen, særlig når dette utarter seg som fiendtlighet og vold overfor polititjenestemenn, og når man ikke respekterer lover og regler. Hvis vi får flere samfunnsborgere som gjør sistnevnte begynner oppsmuldringen av den karakteristiske høytillitsmodellen som preger det norske samfunnet.

Sett fra de mest voldelige ungdomskriminelles ståsted er det mange faktorer som har ledet frem til den nåværende situasjonen. Mange av guttene har vært overlatt til seg selv og gjeng(er) styrer dem. Fedre er ofte fraværende og mødre klarer å ikke å styre guttene.

Økt samarbeid er veien

Her har man det kanskje største problemet. Foreldre er førstelinja, selv om staten, ordensmakten og politikere også bærer mye av ansvaret. Kanskje har innvandrerforeldre dette angår blitt overlatt for mye til seg selv uten å lære den særnorske modellen med “egenansvar”. I flere av innvandrerkulturene finnes hverken begrepet eller nosjonen av noe slikt. Orden og disiplin gjennomføres oftere ved hjelp av hard enn myk makt. Ungdommene som begår vold er som regel produktene av fallerte familiestrukter i et post-migrasjonell kontekst. Fedrene, som tradisjonelt sett har stått for disiplinutøvelsen i familien, kan ofte gjennom migrasjon miste status og autoritetsposisjon. Maktvakuumet fører til at guttene i disse familiene ofte får mer frihet enn hva de kan håndtere, med overnevnte følger.

Her må det offentlige og politikerne ha sin rolle bevisst. Men også familiene. Følge opp familiene og guttene som er i faresonen. En kan ikke vente til man blir 14-15 år og begynner å slå og spytte på politifolk. Noen år senere går spyttingen og slåingen over til hard volds- og mulig våpenbruk.

Forebygging må starte så tidlig som mulig. Politiet og politikerne må være sin rolle bevisst. Familiene må også vise ansvar og åpenhet, og ikke minst vilje til å la storsamfunnet og det offentlige ha innsyn.

Ofte er dette vanskelig, da man ser dette som private anliggender. Men når vi ender opp med hendelser som den på Bogerud så er det et offentlig anliggende, som handler om nærmiljøet.

Vi har ingen ungdommer å miste til ytterligere utenforskap og et kriminelt liv. Men da må vi handle raskt.