Forbud av høyreekstreme organisasjoner kan gjøre vondt verre

Lovforbud av høyreekstreme organisasjoner må vurderes nøye, mener kommentarforfatteren. Et forbud kan få organisasjonene til å bli mer lukkede, voldelige og radikaliserte, og til å vanskeliggjøre kampen mot rasisme.
Foto: Peter Isotalo
SV og Muslimsk Dialognettverk vil lovforby høyreekstreme organisasjoner. Samtidig kan et lovforbud gjøre det vanskeligere å bekjempe spredning av rasistisk ideologi.
0Shares

SV-representant Freddy André Øvstegård og hans parti har fremmet forslag til Stortinget om å forby nazistiske, høyreekstreme og rasistiske organisasjoner.

Selv kom han med en sterk oppfordring i Vårt Lands  11. oktober som en reaksjon på et antisemttisk terrorangrep i den tyske byen Halle.

En av dem som har markert seg for et forbud er forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn. Arshad Jamil, som er en av grunnleggerne til dialog og paraplyorganisasjon Muslimsk Dialognettverk (MDN), støtter også Kohn.

Vanskelige avveininger

I Norden så langt er det kun Finland som har lovforbudt en organisasjon, NMR (Nordiska Motståndsrörelsen) for to år siden. Lovforbudet kom etter flere drap og voldshandlinger utført av den høyreekstreme gruppen, og var det første organisasjonsforbudet på over 40 år.

Norge har inkorporert FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i norsk lov, noe som gjør dette til en juridisk mulighet. Samtidig innbyr et mulig lovforbud til mange vanskelige avveininger. Hva slags organisasjoner skal forbys? Skal RDK trumfe ytringsfrihet og forsamlingsfrihet? Hvordan skal man definere hva som er “ekstremt”; går for eksempel grensen ved voldsoppfordring, eller ved å ytre upopulære og drøye meninger som tolkes som hatefulle? Og kan lovforbud av høyreekstreme organisasjoner bety at man også kan forby voldelige grupper på ytre venstre og islamister? Skal de også fratas retten til å ytre seg?

Argumentet for å lovforby er soleklar: ekstreme og voldelige gruppers eksistens truer andre gruppers eksistens. Høyreekstremister som truer minoriteter (enten etniske eller seksuelle) vil da ha utdefinert seg selv av samfunnsfellesskapet og det siviliserte demokratiske ordskiftet.

Går under jorden

Et annet argument som har blitt fremlagt er at et lovforbud sikrer det offentlige rom. At NMR og andre vil få det vanskeligere med å spre sin ideologi og med å rekruttere nye medlemmer.

Men er dette så sikkert? Begrepet “offentlige rom” har fått et nytt innhold med teknologiens fremvekst. NMR og andre høyreekstreme grupper trenger ikke å gå på gaten og holde stand, de kan lage hemmelige grupper på nett, eller på mer offentlige chan-kanaler. Lovforbud vil ikke kunne stoppe den digitale rekrutteringen, da det må sensurvirksomhet til, noe som kanskje er en enda mer opphetet og omstridt diskusjon.

En annen ting er også at slike organisasjoner vil gå under jorden, bli vanskeligere og mer diffuse å kartlegge. Igjen vil dette paradoksalt nok vanskeliggjøre lovmyndighetenes jobb, i motsetning til nå, hvor organisasjonene er lovlige. Hvor de må stå frem med navn, ansikt og fiendtlig menneskesyn.

Et lovforbud kan potensielt også styrke martyriseringen innad, og gjøre organisasjonene enda mer ekstreme, mer lukkede og villige til å begå vold. Å “hevne seg på samfunnet” vil bli enda mer legitimt. Økt vold vil også føre til økt gjengjeldelsesvold, og følelsen fra ulike grupper om at selvtekt også er legitimt. Fra et tillitssamfunns-synspunkt er dette en skremmende utvikling, da et slikt voldsspiral i verste tilfelle vil kunne utfordre statens voldsmonopol. I et mer frakturert samfunn vil det også bli lettere å spre mer feilinformasjon og vanskeligere å bekjempe rasistisk ideologi og å avradikalisere de som står for hatet og volden.

Tema som trenger samfunnsdiskusjon

Vi tenker først og fremst at diskusjonen rundt et lovforbud av nazistiske, høyreekstreme og rasistiske organisasjoner må være vidtgående. At det ikke bare gjøres i en fei fordi det er pålagt av en FN-konvensjon. Noen ganger er det dissonans mellom FN-politikk og et lands selvråderett. For dette må også sees an i forhold til dagens norske politiske virkelighet, og fallgruvene et slikt lovforbud kan innby på. Man må gjøre en ordentlig analyse med fokus på samfunnet og samfunnsikkerheten.

Men vi må også ha en stor nasjonal og åpen diskusjon rundt temaet, hvor ikke bare politikere, men også jurister, samfunnsdebattanter, organisasjonsfolk, og minoritetsrepresentanter deltar. Vi er nødt til å ta dette ut av stortingskorridorene, nettopp fordi det handler om samfunnet rundt oss.