Foto: amisom
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
Norge er igjen innblandet i en ny konflikt etter at den høyreradikale gruppen SIAN valgte å se bort fra politiets råd om å ikke å gjennomføre koranbrenning midt i sentrum i Kristiansand.
SIAN-leder Lars Thorsen lyktes å brenne et eksemplar før han ble stoppet. Imellomtiden hoppet muslimske motdemonstranter over gjerdet og angrep ham fysisk. En av disse voldssiktede forklarer mer inngående i et innlegg i Utrop hvorfor han og meningsfellene tok loven i egne hender. Hvorfor han og de andre også er villige til å ta imot straffen som de vil sannsynligvis få. For i dagens Norge er det ikke straffbart å brenne hellige skrifter, selv om det er krenkende for mange. Vold derimot er ulovlig.
Islamsk sedvane gir muslimer adgang til såkalt respektfylt brenning av Koranen, som en måte å kvitte seg med nedslitte kopier. En annen respektfull måte å bli kvitt den på er ved nedgraving.
SIANs “brenning” var i en helt annen kontekst, i form av en protest med formål om å provosere frem voldelige reaksjoner, og forstyrre allmenn ro og orden. Jussen bak politivedtaket om at SIAN ikke skulle brenne Koranen er spesifikk og kontekstbestemt. Politidirektør Benedicte Bjørnlands pålegg kan sees utifra direktoratets tolkning av ordenforstyrrelse-situasjon, PSTs trusselvurdering, og oppfatning av aksjonen som en hatytring dersom den finner sted sammen med andre ulovlige ytringer.
Sikkerhetsaspekt
Et underkommunisert aspekt i den påfølgende debatten er utenriks- og sikkerhetspolitikken. Samfunnsdebattant Mahmoud Faramand har tatt opp denne problematikken, og viser til at “Norge og norske interesser kan bli et yndet mål”.
Fra tidligere kjenner vi til brutale motreaksjoner mot amerikansk militærpersonell i Afghanistan etter den planlagte Koranbrenningen til den kristenkonservative pastoren Terry Jones i 2010. Under Muhammed-karikaturstriden seks år tidligere brant illsinte demonstrater Danmarks ambassade i Damaskus.
SIANs aksjoner sist helg har på en måte ført oss tilbake til karikaturstriden. I løpet av de siste dagene har norske flagg blitt brent av demonstranter i Pakistan som reaksjon på SIANs koranbrenning. Telenor, som er en stor teleoperatør i landet, har valgt å rykke inn en annonse hvor de fordømmer brenningen i sterke ordelag.
Norske ambassadører har også blitt kalt inn på teppet i både Pakistan, Tyrkia og Irak. Norge blir slått hartkorn sammen med SIAN på sosiale medier i flere majoritetsmuslimske land, og maner til boikottaksjoner av norske selskaper som Telenor. Aksjonistene som gikk til voldsaksjon mot Lars Thorsen hylles som helter.
Styrking av ytterfrontene?
SIAN har på flere måter fått det som de ville. Koranbrenningen, en fullt lovlig handling, var også en kalkulert provokasjon. Man skulle fremprovosere voldelige motreaksjoner fra venstreradikale og muslimske motdemonstranter, og personene som sparket og slo Lars Thorsen ble fanget i fellen.
SIAN lyktes med å kommunisere frem et budskap om norske muslimer som “krenkede, voldelige og anti-demokratiske”, og av seg selv som martyrer og virkelige forkjempere for ytringsfrihet. En må se dette som spesielt farlig på et tidspunkt hvor et flertall av den norske befolkningen har et negativt bilde av denne gruppen allerede fra før av. Lederpersoner som Arne Tuemyr har fått mersmak, og truer med å gjenta aksjonen.
Situasjonen kan komme ut av kontroll, med gjensidige provokasjoner og represalier. Både SIAN og deres tilsvarende motpoler på islamistisk side ønsker en slik utvikling, med enda høyere konfliktnivå og ødelagt tillit mellom grupper i Norge.
Håp midt i konflikten?
Finnes det håp midt i all konfliktretorikk? Ap-politikeren Nasir Ahmed og styret i Islamsk Råd Norge (IRN) har manet til ro, ettertanke og til å kjempe mot hat. Til å ignorere provokasjonene og fokusere mer på dialogarbeidet man gjør sammen med politi og lokalsamfunnene.
Utspillet er veldig viktig, fordi det kommer fra norske muslimer selv, noe som vil gi legitimitet selv langt inne i de mest konservative kretser kritiske til det norske storsamfunnet. Ofte er det de som er mest sårbare for propagandafremstøt fra islamistiske aktører i Norge og utenlands.
Alternativer er og blir langt verre for et flerkulturelt Norge. At krefter som SIAN og deres meningsfeller får større tilhengerskare i storsamfunnet, og tilsvarende at ytterliggående islamister bruker slike aksjoner for all det er verdt til å dyrke mer utenforskap og rollen som “undertrykket minoritet i et stadig mer islam-hatende Norge”.
Når man ser antydninger til svært ødeleggende konflikter er det viktig at rasjonelle krefter finner sammen, og finner strategier for nedtrapping.
