- Vant frem mot utestengelse av Facebook-gruppe - 22.04.2024
- Skeivhet, identitet og invidualitet - 22.04.2024
- Ny forskning: : Troende muslimer får bedre helse - 22.04.2024
11. april i år ble Frankrike det første landet i Vest-Europa til å forby burka og niqab på offentlige plasser. Fransk politi kan med makt stanse og bøtelegge kvinner som bærer heldekkende slør med 150 euro, tilsvarende 1.170 kroner. For den som tvinger andre til å bære plagget er straffen enda hardere, opp mot 235.000 kroner i bot og ett års fengsel.
Her hjemme lanserte Fremskrittspartiet et lignende forbudsforslag i mai 2010, som ble nedstemt. Regjeringspartiene SV og Senterpartiet sier klart nei til et forbud. Og likestillingsminister Audun Lysbakken har tidligere uttalt at han mener et forbud kan føre til at muslimske kvinner blir tvunget innendørs.
Kulturelt, ikke religiøst
Forkjemperne av plagget har lenge argumentert at et forbud vil krenke kvinnenes frihet til å praktisere sin religion, og at det ikke er opp til majoritetssamfunnet å bestemme hva folk skal ha på seg. Jeg kan på en måte skjønne argumentasjonen, men å kalle dette for en religiøst betinget valgfrihet kjøper jeg ikke helt.
Går vi tilbake i historien til Tertullians fortellinger om de romerske koloniene i Nord-Afrika på 200-tallet, så lovpriser han de hedenske nord-afrikanske kvinners skikk med å gå fullt påkledd for å bevare bluferdigheten. Tertullian var selv kristen på et tidspunkt hvor store deler av den antikke verdenen holdt på å bli “snikkristnet”, hvis vi kan si det slikt. Kvinnene han siktet til kom fra hedenske stammer som praktiserte ulike former for urgamle naturreligioner, altså lenge før islam ble en offisiell religion i det samme landområdet.
Begrepet namus er æreskodeksen som styrer i dagens Midt-Østen og de arabiske landene mye av sedvanen om samkvemmet mellom kjønnene. Namus kan bety både ære, respekt og beskjedenhet, og gjelder ikke bare klesdrakt, men også oppførsel. Begrepet har ofte blitt forklart som hovedårsak til hvorfor kvinner bør opptre lydig og bevare beskjedenheten ved å kle seg sømmelig og “ikke vise seg for andre menn”. Så eldgammelt er namus-konseptet at opprinnelsen er pre-islamsk, pre-kristen og pre-jødisk. Konseptet har altså senere blitt gjort til en del av religion, samfunnspraksis og lov.
Fetisjistisk overmakt
Noe som jeg synes er veldig rart er hvordan mange av forkjemperne kaller et eventuelt forbud for “vestlig intoleranse” når to store majoritetsmuslimske land som Egypt og Tyrkia har klart seg godt med forbud mot heldekkende plagg på offentlige steder. Tyrkernes forbud kom som følge av Ataturks reformer på 20-tallet og etableringen av sekularismen som offisiell politikk. Reiser man til Tyrkia ser man få jenter som dekker seg til, og selv i de mer konservative landsbyområdene er niqab og burka uvanlig.
Mer enn religiøs frihet synes jeg det hele handler om mannlig overmakt og kontroll over kvinnen. Kvinnen blir et eiendom, som ikke skal sees eller mentalt berøres av andre ” utenforstående menn”. En slik syn mener jeg grenser til fetisjistisk overmakt og reduksjon av kvinnen til en kjønns- og klesobjekt på lik linje med Paradise Hotel, men på den andre enden av ytterskalaen.
Jeg har fullt tro på at det går an for muslimske jenter i dagens Norge å praktisere Koranens og hadithens påbud uten å måtte bli kalt for “hore” fordi man ikke velger å dekke seg til. Og når likestillingsministeren frykter et forbud vil føre til at flere menn vil holde konene sine hjemme så er det å gi etter for denne syke og fetisjistisk-patriarkale tankegangen.
For det er det det handler om. Ikke om religiøs frihet, men som mann kunne se en kvinne i hvitøyet og respektere henne- uansett hva hun har på seg.
