Regjeringene gir altså krisepakke som erstatter de rikes tapte forbruk, slik at arbeidstakerne kan fortsette å betale regningene sine slik at de rike tjener på det.
Foto:Pixaby
Den siste uken har myndigheter i hele verden begynt å gi krisepakker til ulike næringer for å takle koronapandemien. Hvor vil alle disse pengene havne til slutt?
35Shares

I USA har sentralbanken (the Federal Reserve) lovet å kjøpe en potensielt ubegrenset mengde av regjeringens gjeld. I Europa har den europeiske sentralbanken kommet med en ny krisepakke til 750 millliarder euro, som kalles Pandemic Emergency Purchase Programme. Og i Storbritannia har Storbritannias sentralbank (Bank of England) satt inn 200 milliarder nye penger i økonomien med sitt pengeprogram. Krisepakke i Norge gir bedriftene 20 milliarder i måneden frem til ut mai, altså 60 milliarder totalt. I tillegg skal studentenes lån gjøres om til stipend. I tillegg vil regjeringen fremskynde samferdselsprosjekter, vedlikehold på veier og jernbane og bygging av nye studentboliger verd 1 milliard. Kommunerammen blir økt med 3,75 milliarder kroner, og fylkesmannen får 150 millioner kroner mer som skal hjelpe kommuner som har hatt større merutgifter på grunn av coronaviruset.

Så kommer spørsmålet: Hvor vil alle disse pengene havne hen, og hvem vil tjene på det? For å svare på dette spørsmålet, må vi først forstå den økonomiske krisen vi står overfor.

Korona-utbruddet og den påfølgende økonomiske kollapsen har ført til en enorm nedgang i forbruk i hele samfunnet. Fordi den enes forbruk er den andres inntekt, har dette ført til en enorm nedgang i inntekt i hele samfunnet.

For å hjelpe mange desperate mennesker, har regjeringene gått inn og tilbudt seg å erstatte disse inntektene direkte fra regjeringenes egne pengelagre som i dag består av sparte penger i oljefondet.

I andre land vil regjeringene vil få disse pengene ved at investorer skriver gjeldsbrev og låner ut penger. Investorene vil få tilbake pengene sine når de selger gjeldsbrevene de har gitt til regjeringen tilbake til sentralbankene, som eies av staten og har en uavhengig rolle i forhold til myndighetene. Sentralbanken i USA og andre land «lager» ganske enkelt pengene elektronisk, ut av løse luften, noe som betyr at det vil være en stor økning av totalsum av penger i systemet.

Mens alle inntektene gikk ned eller holdt seg der de var, har enkelte gruppers forbruk endret seg kraftig. Man må huske på at den første forandringen her var at forbruket sunket kraftig, og dette fallet førte til en nedgang i inntekter. Denne nedgangen i forbruket er ikke lik i hele økonomien. For svært mange mennesker, og i stor grad de fattige, er det slik at mesteparten av, eller alle pengene de tjener, går til innkjøp av nødvendige varer. Utgifter som husleie eller lån, mat, regninger og andre nødvendige ting, tar en svært stor del av deres disponible inntekt. For disse menneskene vil utgiftene knapt ha falt, siden de fortsatt må kjøpe alle disse tingene.

Så hvis vanlige arbeidende mennesker ikke har redusert utgiftene sine, hvor kommer så de store nedgangene i forbruket i samfunnet fra? Svaret er at det kommer fra de rike, de som har et svært stort forbruk basert på luksusvarer og ting de egentlig ikke trenger.

Alle kjøper selvsagt ting de ikke trenger av og til. Forskjellen er den, at etter som vi blir rikere, har vi bedre råd til de nødvendige varene, og dermed bruker vi mer av pengene på luksusvarer og ting vi ikke trenger. Desto rikere man blir, desto mer penger bruker man på ferieturer, restauranter, teater og barer (alle de bedriftene som nå er stengte), og desto mindre bruker man på mat, leie og regninger.

For å få fram dette kan vi sammenligne pengestrømmen i økonomien før og etter utbruddet av koronaviruset. Før utbruddet var pengestrømmen slik:

  1. Innbyggernes forbruk skapte en strøm av inntekt til selskaper, som betalte arbeidstakernes lønninger.
  2. Arbeidstakerne brukte så disse pengene til å betale leiene, lånene, maten og regningene sine.
  3. Disse pengene havnet til sist hos huseierne, bedriftseierne og de som gir ut lån.

Siden utbruddet startet har ting endret seg:

  1. De rike har kuttet forbruket sitt på grunn av den økonomiske kollapsen, mens vanlige forbrukere har redusert unødvendige forbruk.
  2. Dette har stoppet strømmen av lønn til arbeidstakerne, slik at de ikke lenger kan betale for varer som de trenger.
  3. For å erstatte disse inntektene har regjeringer og sentralbankene gitt penger til bedrifter og investorer, slik at arbeidere får nyte godt av disse.
  4. Arbeidstakerne betaler nå husleier, lån, mat og rekningene sine med disse pengene.
  5. Pengene havner til sist hos huseierne, bedriftseierne og de som gir ut lån, akkurat som før.

Hvem er vinnerne og taperne her? Arbeidstakerne får inntektene sine fra regjeringen, men de taper noe siden inntektene bare blir delvis dekket, ikke fullstendig. De rike får de pengene de skulle hatt likevel, på grunn av husleier, renter og bedriftsinntekter. Det viktige er at de rikes forbruk har gått dramatisk ned. Det betyr at de rike tjener på at deres inntektene holder seg like høye, mens utgiftene har gått ned.

Regjeringene gir altså krisepakke som erstatter de rikes tapte forbruk, slik at arbeidstakerne kan fortsette å betale regningene sine slik at de rike tjener på det. Pengene havner til slutt i de rikes hender gjennom mekanismene som ble forklart tidligere, og dette fører til at en direkte øker ulikskapen i samfunnet. Men det er ikke alt. De rike pleier å bruke resten av inntektene til å kjøpe hus og andre goder, og etter krisen vil de trolig kunne gjøre det svært billig. Dette vil trolig presse opp prisene på disse godene, noe som vil øke ulikskapen i samfunnet enda mer.

Det viktigste akkurat nå er å gi pengestøtte til de som trenger det. I krisetider burde vi be de rike om å hjelpe til å betale for dette. Men i stedet legger vi regjeringen store penger på bordet til bedriftseierne.