Utenlandschilenernes hjelpende hånd

Samholdet og mobiliseringen blant chilenerne i utlendighet var viktig bidrag for å hjelpe landet opp igjen fra en fortvilet situasjon, mener kommentaren.
Foto: Sanjayan Shan
To år har gått siden det grufulle jordskjelvet i Chile. For mange av oss i utlendighet var dette dager fylt med tristhet og frustrasjon, men også solidaritet.
0Shares

Klokken 3:34 ble store deler av landet rammet et svært kraftig jordskjelv 27. februar 2010. Skjelvet utløste en tsunami som skyllet langs Sør-Amerikas kyster og mot de chilenske og franske øyene i de mest nærliggende deler av Stillehavet.

Selv var jeg her da det skjedde, dypt i min tornerosesøvn. Først langt ut på dagen fikk jeg en brutal oppvåkning i form av en oppringning med den svært triste nyheten. Febrilsk klarte jeg heldigvis å kontakte mine nærmeste, som heldigvis ikke hadde lidet menneskelige eller materielle tap. Resten av dagen ble brukt til å kontakte venners slektninger og andre. MSN og Facebook ble brukt flittig, TVen viste ødeleggelsene, men dager og måneder senere skulle jeg få vite at det var radioen som var de store heltene. Skjelvet var så kraftig at både nett- og mobilnettet falt fullstendig sammen. Til og med det chilenske forsvarets interne reservekommunikasjonssystem ble ubrukelig. Så det var radioene, som bare få minutter etter hendelsen klarte å komme i gang, og kringkaste ødeleggelsens konsekvenser.

Sterk mobilisering

Her i Oslo gikk miljøet sammen for denne store saken. Praktisk talt alle som norsk-chilenere hadde en de kjente, en venn eller nær slektning, som var på hjemlandsferie da jordskjelvet skjedde. Bekymringen var enorm, og det måtte også til et møte mellom de ulike norsk-chilenske foreningene og UD for å få en forsikring om at Norge også gjorde sin bit. 

Også en konsert til inntekt for ofrene ble avholdt på Folkets Hus. Jeg husker fortsatt jubelen som sto i taket da Madcon-Tshawe, innsvøpt i et chilensk flagg ropte ut slagord til støtte for de rammede. Også andre kjente navn fra den norske artistverden, som Silje Nergaard og Didrik Solli-Tangen, var med for å vise sin mer solidariske side.

Også i Chile førte tragedien til en stor nasjonal dugnad. Et stort antall reiste fra hovedstaden Santiago og andre steder til de verst rammede områder i Sør-Chile. For et land som i mange tiår har vært splittet på grunnlag av klassetilhørighet og politikk var dette en svært spesiell situasjon. Jeg velger heller å minnes det overnevnte enn plyndringene som skjedde i etterkant av hendelsen.

En verdig rolle

Etterhvert som tiden har gått, har også ånden fra denne mobiliseringen naturlig nok avtatt. Folk har gått tilbake til det normale, til seg og sitt. Samtidig er det fortsatt mange som lider ennå. Hjem som ikke har blitt bygget opp igjen, erstatninger som ikke er utbetalt, og patetiske politikere som krangler med hverandre om det lovmessige ansvaret.

For oss som er utenfor det såkalte “moderlandet” er dette først og fremst en minnedag. Om en skjebnesvanger natt som ikke bare brutalt tok med seg flere hundretalls menneskeliv, men også satte landets økonomiske og logistiske fremskritt flere år tilbake. Om de søvnløse nettene og lange telefonsamtaler. Rett og slett om å være der vi trengtes, selv da man ikke kunne hjelpe til med sin fysiske tilværelse, og være diasporarollen verdig.