Kvinner som kunne kle seg fritt og jobbe i industriverft. Statsstøttede moskéer, grunnlovsvedtatt religiøs toleranse, og byggeplasser hvor det nå er krigsruiner.

Videoen fra YouTube som ligger vedlagt er en samling av ulike dokumentarer og filmaviser fra Afghanistans moderne fortid, preget av åpenhetspolitikken ført under kongen Zahir Shah frem til statskuppet i 1973.

Flesteparten av snuttene viser hvordan livet var under sosialistregimet på 80-tallet, hvor det var rimelig fredelig i Kabul og andre storbyer, og hvor de Sovjetstøttede myndighetene førte krig mot vestligstøttede geriljagrupper. Flere av disse var fundamentalister, og dagens Taliban er en slags etterkommer av disse gruppene.

Sammenliknet med situasjonen 40 år senere virker Afghanistan som et helt annet land i videosnuttene. Kvinnene vi ser er kledd vestlig, det samme gjelder mennene. I den langt mer konservative landsbygda går kvinnene i tradisjonelle folkeklær, og burqaen er nærmest fraværende. Kvinnene er representert i parlamentet, og jobber i tungindustri. Familier er på kulturarrangementer og piknik. Nå reiser familier ut av landet, spesielt de som føler seg truet av “den nye orden”.

I de siste 20 årene har kvinnene kommet tilbake til jobblivet. Etter Talibans nye  maktovertakelse er de igjen bedt om å holde seg hjemme. Frykten over gjentagelse med grove rettighetsbrudd som under Talibans første periode er tilstede.

Intervensjon gir langvarige følger

Under de siste 20 årene fikk Vesten investert milliarder i landet, og prøvde slik som de sovjetiske kommunistene å få nasjonsbygget et land som er dypt forankret i en tradisjonell versjon av islam. Sovjeterne lyktes nesten. Folkerepublikken garanterte kjønnslikestilling og religionsfrihet, og staten reparerte og bygget moskéer.

Krigsteateret som etterhvert fikk utvikle seg etter sovjeternes tilbaketrekning satte landet for alvor i revers, og dette kulminerte med skrekkregimet under Taliban fra 1996 til 2001. Spørsmålet man stiller seg er hva som skjer videre etter langvarig krigsintervensjon fra USA og en feilslått nasjonsbyggingsprosess.

Taliban, som selv mener de fremstår i en mer polert versjon, ser for seg kvinner i offentligheten, og rekker en hånd til tidligere fiender. Kvinner kan jobbe og være med i landets styre og stell, men i tråd med “islamske regler”. Uansett er mistilliten til å ta og føle på. Flere politiske eksperter hevder Taliban fremstår som mykere siden de ikke helt er klar over egen politiske maktsituasjon. Fremgangen på krigsmarken gikk så raskt at man ikke fikk bygget opp et maktapparat.

Frykten ligger uansett tilstede for at landet går i en ny mørk periode, hvor kvinner ikke lenger kan jobbe, hverken i NGOer eller fabrikker, som videoen muntert viste. Videoen viser en historie som skjedde for 40-50 år siden, og som virker fjernere enn på lenge. Et historisk filmbevis på hvordan et land kan gå i revers når realpolitiske hensyn preger stormakters interesser for krigføring. Og at et liv i fred og verdighet er det afghanerne trenger mest.