Foto: Ben Murray
Egentlig burde ikke dette være tidspunktet for sprell og ordspill. Nyheten om minst 130 drepte og 120 skadde unge og barn på en privatdrevet militærskole i Peshawar i Nordvest-Pakistan etter et Taliban-angrep inviterer ikke til slikt.
Ifølge lokale medier skal væpnede menn gått fra klasserom til klasserom, for så å skyte unge og barn én etter én. Nyhetsbyrået Reuters melder også videre at det er fraksjonen Tehreek-e-Taliban Pakistan som tar på seg ansvaret. Beskjeden fra terroristenes side er klar:
Vi angrep skolen fordi soldater angriper våre familier. Vi vil at de skal kjenne vår smerte.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Pakistans statsminister Nawaz Sharif er i Peshawar, og har varslet ter dagers landesorg etter angrepet på skolen. Både Frankrikes president Francois Hollande og Indias statsoverhode Narendre Modi har også uttrykket sin støtte til familiene som har blitt rammet.
Særdeles viktig er det å lese reaksjonene fra fredsprisvinnerne Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai. Førstnevnte kaller terrorangrepet for “en av de mørkeste dagene i menneskehetens historie” og hevder hans hjerte blør for familiene. Yousafzai, som selv har overlevd et drapsforsøk fra Talibans side, har i en uttalelse skrevet at hun sitter med et knust hjerte “etter denne meningsløse og kaldblodige terrorhandling i Peshawar”.
For en uke siden ble begge hyllet på balkongen på Grand Hotel i det som var en jubeluke i Oslo. Angrepet i dag viser den brutale virkeligheten og ikke minst hvilke motkrefter fredsprisvinnerne står opp imot.
Fra hjerter som blør til blikk som rettes
Igjen vil man rette blikket og pekefingeren på de ekstremistiske gruppene som holder et jerngrep i Pakistans Nordvest, samt deres sympatisører og politiske allierte. Pakistan har i navnet gjort dette gang på gang etter et terrorangrep. Så har de politiske reaksjonene av en eller annen grunn mistet kraft underveis.
Interne som eksterne faktorer (blant annet amerikansk dronekrigsføring) har gjort Pakistan, og da særlig de ekstremt fattige og ustyrlige nordvestlige provinser, landet til en rekrutteringsmaskin for voldelig ekstremisme. Angrepet på privatskolen er nok et sorgens kapittel i en bok som pakistanerne foreløpig ikke ser slutten på.
Et håp ligger imidlertid i at umenneskeligheten bak skoleangrepet vil for en gangs skyld forene pakistanerne til et endelig oppgjør med holdningene, fiendebildene, konspirasjonsteoriene og apologetien som har gjort dette mulig. Og med unge og barn som ofre.
Hjelpende hender og gode råd
Knapt 24 timer mellom to terrorangrep. Sydney er blitt avløst av Peshawar. En rød tråd går fra en selverklært religiøs guru med IS-sympatier, som holdt et flere titalls personer som gisler i en kafé og endte sitt og to andre personers liv, til barnemorderne i Peshawar. Forakten for det som sees på som motstridende og i veien for det man i sin syke oppfatning ser på veien mot den endelige utopien. Enten det er en ren islamsk stat, kalifat, eller som man prøvde seg i Europa engang, et raserent og jødefritt samfunn.
Responsen i Sydney var at ikke-muslimer tilbød seg under hashtagen #illridewithyou å følge australske muslimer i kollektivtransporten, for å forsvare disse i tilfelle fysiske eller verbale angrep. Nå må også en rekkende hånd gis til de gode kreftene i Pakistan, de som står opp for menneskerettighetene, og mot ekstremismen og verdiformørkelsen som de siste årene har gjort landet blant de verste å leve i.
Så tilbake til ordspillet med alvorsprat i. “Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt”. Slik skrev dikteren og kommunisten Arnulf Øverland. Han tok senere et oppgjør med sine egne politiske oppfatninger. Og om det ikke finnes håp for at IS og Taliban-folk gjør det samme, så bør de ihvertfall gjøre noe med flagget sitt.
Ja, flagget. Heis flagget rent og sort, i ødeleggelsens og sorgens farge. Ta vekk “shahadaen”, den islamske trosbekjennelsen, som er høyst malplassert midt all hat-, draps- og fordømmelsesbudskapet. Heis flagget rent og sort, så vet vi hvor dere (virkelig) står hen.
