Ernas test

0Shares
Latest posts by Long Litt Woon, Dagbladet (see all)

Det er ikke lett å være innvandrer
i Norge. På den ene siden
vil nordmenn gjerne fremstå som
de fremste bokstavtro relativister
(«inni er vi like»). På den andre siden
mener nordmenn, innerst
inne, at norsk kultur er best i verden.

For innvandrere betyr dette to
ting. Vi får lov til å vise frem enkelte
sider ved våre kulturer som
kan krydre en traust hverdag (for
eksempel sari og tandoori). Men
vi skal passe oss for ikke å utfordre
tanken om at norsk er (i siste instans)
best. Aller helst bør vi være
takknemlige for at vi får lov å bo
her – ikke ved å hyle og skrike i
pur fremmedartet glede iført turbaner
i lange baner, men helst på
norsk med foten på dempepedalen.
Og nå kommer Erna Solberg
med forslag om språktest. Etter å
ha strevet med å lære forskjell
mellom «å» og «og», dobbel bestemt
form og andre språkfinesser
vi ikke kjenner fra morsmålet,
skal vi testes. Sannheten skal
frem. Men testing vil ikke føre oss
automatisk til et fargerikt språkfellesskap.

Alle innvandrere har lært seg
små språklige «omveier» for å
unngå risikoen å bli avslørt som
totaljalla. Selv ber jeg konsekvent
aldri om skyss fordi jeg ikke har
helt kontroll på uttalelsen på
«kyss» og «skyss». Det er blitt meg
fortalt at ungdom i dag sier
«skjøttkaker». Men jeg tar ikke
sjansen, jeg. For innvandrere er
det ikke et valg å være i forkant av
norsk språkutvikling.

Jeg lurer på hvordan fru Ernas
test kommer til å være. Vil det være
valgmuligheter som for eksempel:
Khalid Hagen har A) mye høy
i hatten B) mange fluer i smekken?
Eller vil det være en muntlig
samtale med en polititjenestemann,
slik man har gjort i Danmark
i mange år? (På den måten
klarer man å sette politimannen
utenfor sin kompetanse og psyke
ut potensielle nye dansker på
samme tid.)

Hvilket politiske mål har fru
Erna tenkt å oppnå gjennom testen?
Dette er viktig å holde fast
ved. Ellers ender vi fort opp i den
vanlige virkemiddeldebatten i
norsk integreringspolitikk («for»
eller «mot» morsmålsopplæring
etc.). Språktest i forbindelse med
søknad om norsk statsborgerskap
skal være fru Ernas sanksjonsmiddel
mot at innvandrere skal ta
for lett på de 300 timer obligatorisk
norskopplæring hun foreslår.
Men faktum er at bare en liten
brøkdel av utlendinger som oppfyller
botidskravet faktisk søker
overgang til norsk statsborgerskap.
(Nøyaktig størrelse på denne
brøkdelen vet ikke kommunalministerens
eget departement
per i dag.) At antallet som søker
norsk statsborgerskap er beskjedent,
bør ikke overraske noen, da
det er svært få «fordeler» knyttet
til dette som man ikke allerede
har fra før som lovlig innvandrer.
Norge anno 2002 er for eksempel
ikke Volubilis 217 e. Kr., da innbyggere
fikk skattefritak i forbindelse
med overgang til romersk
statsborgerskap.

Krav om test ved overgang til
norsk statsborgerskap vil med
andre ord ikke ha noen nevneverdig
virkning på språkkunnskapene
til innvandrere flest.
Alle innvandrere, uansett statsborgerskap,
bør kunne snakke
norsk. Ønsker fru Erna å slå et slag
for norskopplæring, kan hun for
eksempel begynne med å gjøre
noe med køen av innvandrere
som ønsker å komme inn på
norskopplæring.
Jeg foreslår at fru Erna i tillegg
tenker på belønning som virkemiddel.
For eksempel kunne man
kreve en kursavgift av elevene
som igjen ble ettergitt hvis man
besto en språktest. Man kunne
sette gulrots-tanken i system for
eksempel ved å gi tilbake alle pengene
hvis man fikk 100 prosent
riktig skåre og mindre ved lavere
skåre osv. Som regel pleier oppmuntring
å fungere bedre enn
krav og straff, som passer bedre
som populistisk gimmick.

Men hvis vi fremmede absolutt
skal testes, hvorfor ikke inkludere
en samfunns- og kulturtest i samme
slengen? Har ikke fru Erna
lyst til å forlange at alle innvandrere
innvies i store øyeblikk i byggingen
av Norge som nasjon? Jeg
tenker selvsagt ikke bare på Oddvar
Brås brukne stav, ettersom
Norge er mer enn en sportsnasjon.
En CD-rom fra UDI med
nøkkeløyeblikk i norsk nasjonsbygging
vil kunne gjøre susen
her. Jeg blir varm bare ved å tenke
på UDIs «greatest hits».

For innvandrere er det snedige
ved integreringstanken at det ikke
er snakk om fullstendig integrering
på alle fronter. For eksempel
skal vi ikke være altfor fattige –
nordmenn skal slippe å se oss tigge.
Samtidig skal vi heller ikke
være altfor rike – innvandrere
som figurerer på toppen av skattelisten
er dårlig nytt for snillistisk
holdningsskapende arbeid.

Noen likheter er viktigere enn
andre. For eksempel norsk kvinnesyn
og individualisme. (Jeg tror
dette er en viktig grunn til at offentlige
debatter om arrangert ekteskap
aldri fører oss noe sted.)
Og noen forskjeller er vanskeligere
enn andre. For eksempel vil en
fantadrikkende muslim på julebord
nesten garantert legge en
demper på utagerende feststemte
nordmenn.

Altså, «integreringsrommet» er
lite og den ideale innvandrer er
nesten som en slags «Disney-innvandrer
» – eksotisk og annerledes
på en uskyldig måte og for all del
dubbet til norsk.
Virkelighetens verden er langt
mer spennende, utfordrende og
givende. Det er det politikere og
vi andre må forholde oss til.

Opprinnelig publisert i Dagbladet 09.11.02. Re-publisert med forfatterens tillatelse.