Høstens migrasjonskrise kan ende med en avtale mellom EU og Hviterussland, som gir sistnevnte tapt legitimitet, skriver kommentarforfatteren.
En stadig mer kompromitterende situasjon på den polsk-hviterussiske grensen kan ende med en avtale som gir Lukasjenko-regimet mer legitimitet.
1Shares

EUs yttergrense har de siste ukene vært åsted for en utfordrende humanitær situasjon. Tusenvis på tusenvis av irakere, syrere, kurdere, jeminitter og folk fra andre nasjoner har forsøkt å entre EU via den polsk-hviterussiske grensen.

Fra polsk side er man blitt møtt med bevæpnet politi og vannkanoner. Området rundt grensebyen Kuzinca er ilagt militær unntakslov, og hverken journalister eller hjelpearbeidere får ta turen. Fra hviterussisk side er det i tillegg vanskelig å få uavhengig informasjon.

EU og Polen hevder migrasjonskrisen er blitt igangsatt av hviterussiske myndigheter, og at flyktninger og migranter brukes i et spill for å skape en ustabil situasjon ved EUs yttergrense. Hviterussland på sin side avviser dette, samtidig som man må huske på det svært kjølige forholdet mellom hviterusserne og EU, i lys av sistnevntes sanksjoner.

Kan vare lenge

Stadig flere av migrantene forsøker å ta seg over grensen. Polens forsvarsminister Mariusz Blaszczak sier til Radio Jedynka at krisen kan vare i lengre tid.

– Vi må forberede oss på at situasjonen på den polsk-hviterussiske grensen ikke vil løses raskt. Vi må forberede oss på måneder. Jeg håper det ikke tar år.

Været i området blir stadig kaldere, og situasjonen blir preget av stadig mer nød blant migrantene, som har havnet i et juridisk ingenmannsland. Hviterussiske soldater og grensepoliti anklages for å nærmest presse migrantene inn i grenseområdet. Fortvilelsen blant migrantene er stor, for dette er folk som ble lovet et bedre liv. Men Polen er et annerledes land, og vil ikke gå med på å være et transittland, slik Hellas og Italia har vært. Landets nasjonalkonservative regjering vil uansett ikke ta imot flesteparten av migrantene.

Interessekonflikt

Situasjonen blir omtalt fra Vesten som en hybridoperasjon fra hviterusserne, hvor hensikten er å bruke migrasjonskrisen for å få EU, og ikke minst Polen til å gjøre innrømmelser overfor Lukasjenko-regimet.

Forholdet mellom Hviterussland, og sine naboland ved EU-grensen, som Latvia, Litauen og Polen har vært svært anstrengt som følge av protestene etter det hviterussiske presidentvalget i 2020. Alle tre huser opposisjonelle hviterussiske politikere, og har lite diplomatisk kontakt med Minsk.

Hviterusslands myndigheter har sett en åpning for et mulig tøvær gjennom å bruke migrasjonsstrømmen som brekkstang. For dette handler ikke bare om migrasjon, men også om interessekonflikter. Hviterussland og Lukasjenko vil ha tilbake tapt legitimitet.

Ny grenseavtale?

For de tusener som er på grenseområdet er Vest-Europa det foretrukne alternativ. Samtidig har stemningen siden migrasjonskrisen i 2015 snudd seg. Tysklands forbundskansler Angela Merkel, som for seks år siden var symbolet på “åpne grenser”, skal overlate makten. Hennes avgående innenriksminister Horst Seehofer vil også ha mer grensekontroll.

Samtalene mellom Berlin og Minsk går i retning av at hviterusserne vil begynne å sende tilbake flere av migrantene. Hviterusserne vil vise til realpolitikk, og kreve innrømmelser fra EU, som mer diplomatisk kontakt og fjerning av sanksjoner.

Situasjonen likner mye på hva som skjedde med Tyrkia før EUs migrasjonsavtale. Også Tyrkia har hatt liknende interessekonflikter og behov for å få et bedre forhold til EU og Vesten.

Krisen kan vare i lengre tid, men ikke evig. En eventuell grenseavtale vil muligvis gi hviterusserne tilbake i form av mer kontakt og samhandling med Vesten, slik det var hensikten.

For de tusener som har blitt feilinformert, sitter i ingenmannslandet og vært brikker i en geopolitisk manøver, er det lite glede i en slik avtale. Selv med humanitære organisasjoner og medieoppmerksomhet er de fortsatt ganske overlatt til seg selv.