Foto: Faksimile, Tv2
- Id mubarak! - 10.04.2024
- Ny undersøkelse avslører urovekkende trend: Jeg foreslår at vi våkner - 06.04.2024
- Utrop brøt god presseskikk - 21.03.2024
Den 4. juli kan vi i Aftenposten lese om Lars Petter Solås, leder av FrPs programkomite i Oslo, og hans prosjekt som har til hensikt å legge an en mer positiv tone i markedsføringen av partiet.
Aner vi konturene av en ny tid?
Solås ligger også på partiets listetopp i Oslo og det er han som skal lede valgkampen. Aftenpostens journalist forteller om hvordan partiet i Oslo har stupt i oppslutning, med en absolutt bunn i desember 2020. Det skal Solås altså nå gjøre noe med, og det er ikke lenger felles motstand til innvandring som skal være kjepphesten.
Solås vurderer rent faktisk å fjerne kravet om innvandringsstopp i Oslo fra partiprogrammet. Han forklarer at partiet nå heller vil legge vekt på solskinnshistoriene blant innvandrere – dem det har gått bra med «selv om de er vokst opp på Holmlia», som han selv sier det.
Jeg kjenner på en slags forbeholden optimisme, i den grad jeg kan føle optimisme for dette partiet, og jeg vil mene at nettopp «forbeholden» er et godt adjektiv for å beskrive Solås’ beskrivelser av reform på.
Altså, det er unektelig hyggelig lesning at partiet angivelig vil bevege seg vekk fra den beinharde innvandringsmotstanden, men samtidig beskriver Solås enkelte av de mulige endringene med å si at han «er i tenkeboksen». Det er altså ikke snakk om en helomvending.
Kort sagt er det lite som tyder på at FrP i Oslo når er i ferd med å bli et parti som kommer til å feire det menneskelige mangfoldet i noen særlig større grad enn før, men det er interessant å merke seg at endringene i partiet kanskje er et symptom på en trend. En positiv trend for de av oss som tror på styrken og mulighetene som hviler i det mangfoldig sammensatte samfunnet.
Kan det hende at vi har nådd et slags vendepunkt? Det er selvfølgelig lite som tyder på at partier langt ut til høyre er på vei til å gå av moten i Europa, men kan det være at Oslo FrPs reformer er et symptom på noe som måtte komme på ett eller annet tidspunkt?
Ingen vei tilbake nå
For FrP har jo, til tross for iherdig innsats, ikke lyktes i noen særlig grad med å forhindre innvandring i Oslo. Fra slutten av 1960-tallet har ulike grupper kommet til Oslo, hver på ulike tidspunkter, og hver med dertil egnede ukvemsord fra partiet om den aktuelle gruppens kriminelle livsførsel, dårlige familieplanlegging, kvinneundertrykkende tradisjoner, tyveri av norske arbeidsplasser og en rekke andre fenomener fra samme retoriske skuffe.
Men til tross for dette, og til tross for at mange livredde mennesker er blitt deportert til krig og frykt – en sann skam – er det rett og slett ingen ting som tyder på at Oslo har fått færre innvandrere, blir mindre flerkulturelt eller mindre mangfoldig.
Vi stifter bekjentskaper i andre land, vi henter familiemedlemmer fra andre land, vi driver forretningsvirksomhet med andre land, vi ønsker forskere og studenter fra andre land velkommen. Sammenlagt er dette sterkere krefter enn FrPs innsats, til nå, for å gå motsatt vei.
Tingenes tilstand
Kanskje er det dette vi ser konturene av nå. Kanskje er det rett og slett blitt et umulig produkt å selge inn, den eldgamle visa om at for eksempel pakistanere når som helst kan komme til å ta over landet. De første pakistanske arbeidsinnvandrerne kom til landet på slutten av 1960-tallet. Om ikke lenge er dette 60 år siden. Kanskje har også FrPs velgere og politikere begynt å innse at det, etter 60 år, fortsatt er lite som tyder på at overtakelsen er like rundt hjørnet. Hvis prosjektet med overtakelsen og ødeleggelsen av norsk kultur er antatt å ta 60 år, tyder jo alt på at pakistanere helt mangler handlekraft og trolig ikke evner å gjennomføre prosjektet uansett. De har tross alt hatt 60 år på seg!
Ovennevnte er en digresjon, men jeg liker å tro at den beskriver elementer av det som skjer nå i partiet som i utgangspunktet befinner seg til høyre for Høyre.
Jeg liker også å tro at mennesker med flerkulturell bakgrunn i partiets egne rekker, og i rekkene til organisasjoner hvis medlemmer har stemt på partiet, også har en finger med i spillet.
Resett har flerkulturelle i sin redaksjon, FrP har politikere med flerkulturell bakgrunn, og man trenger ikke reise til en drabantby i Groruddalen for å oppleve et mangfoldig sammensatt Oslo. Det er blitt en del av byens DNA, og det kan ikke reverseres. Og FrP får nå selv oppleve at det blir vanskeligere og vanskeligere å selge inn ideen om innvandrere som rota til alt ondt. Dette er en positiv trend.
Kongefamilien er også mangfoldig sammensatt. Det gjør også noe med oss som samfunn. Det betyr kanskje ikke alt, men det sender et signal. Ikke et signal om hva vi skal mene, men et signal som konstaterer at «slik er nå en gang tingenes tilstand».
Konservativt – minus rasismen
FrPs politikk har gjort mye skade. På mange. Jeg vil derfor nødig feire partiets gjøren og laden – ei heller med den nye, og foreløpig tenkte, strategien i bakhodet.
Men det er allikevel noe litt fint ved tanken på at vi kanskje nå er vitner til starten på en tid der FrP i Oslo kan få rollen som konservativt uten nødvendigvis å være fiendtlig innstilt til innvandring. Et parti som fortsatt vil ha lavere skatter, mer privatisering, god plass til privatbiler, billig brennevin på Rema 1000 hele døgnet og hva de nå ellers måtte ønske seg. Et parti som i kraft av eget program blir en kontrast og derfor en komponent i byens mangfold. Bare med litt mindre hat mot innvandrere.
Fortsett gjerne sånn, FrP.
