- Id mubarak! - 10.04.2024
- Ny undersøkelse avslører urovekkende trend: Jeg foreslår at vi våkner - 06.04.2024
- Utrop brøt god presseskikk - 21.03.2024
Utviklingen i Baneheia-saken, der to jenter på 8 og 10 år ble drept, er det den er. Tragisk. Tragisk for alle parter, og nå senest især for den påståtte drapsmannen, Viggo Kristiansen, som, hvis vi skal tro Riksadvokaten og en lang rekke ganske så tillitsvekkende instanser, trolig har sonet 21 år for et drap i år 2000 som han aldri begikk.
Svikt i rettssikkerhet
Det er selvfølgelig hårreisende når mennesker trakteres på denne måten av instanser vi nærer tillit til. Denne saken er, hvis den siste utviklingen viser seg å være det den presenteres som av de fleste, et justismord, et graverende eksempel på når noe skjærer seg i selve grunnfjellet av demokratiet. Den delen av grunnfjellet der maktfordelingsprinsippet sørger for at storting, regjering og domstoler til enhver tid skal holde et halvt øye med hverandre for å beskytte folket mot maktmisbruk fra én eller flere av de tre instansene – for nå å oppfriske litt samfunnskunnskap fra ungdomsskolen. Hvilket noen ganger kan være nyttig.
I forlengelse av utviklingene i akkurat denne saken er det også, naturligvis, mange som stiller seg det gamle, og litt tynnslitte, spørsmålet om hvordan dette kunne skje i trygge Norge. Jeg er ikke jurist, og jeg er sikker på at det er snakk om en kombinasjon av en rekke ting som har gått galt her. Litt som i de sjeldne ulykkene der to tog raser inn i hverandre på samme spor, og medier, eksperter, politi og lokalbefolkning aller lurer på hvordan i huleste dette kunne skje, med flunkende nytt signalsystem og tipp-topp sikkerhet på alle fronter.
Men, uten å begi meg inn i alt for bastante konklusjoner utenfor eget kompetanseområde, kan vi vel med rimelig stor grad av trygghet konkludere med at det her, i tillegg til andre komponenter, har vært en svikt i rettssikkerheten til en borger av nasjonen.
Sannsynlig at rettssikkerhet svikter for minoriteter
Og her er vi ved det som for mitt vedkommende er sakens kjerne. For når borgere som, etter rådende idealer (for enkelte) innehar alle de kvalitetene som skal til for å motta stødig, human behandling i Norge, ikke mottar denne behandlingen, hvordan står det da til med rettssikkerheten for de som sliter med å ha feil hudfarge, feil religion, feil landbakgrunn, feil språk m.m.? Den tidligere drapsdømte i Baneheia-saken var verken innvandrer, asylsøker, muslim, afrikaner eller annet enkelte kan steile over, og jeg kan bare begynne å forestille meg hvordan det ligger an med rettssikkerheten for de som befinner seg i disse segmentene, især for de såkalt synlige minoritetene.
Vi kjenner graverende eksempler fra USA. Eksempler som, velfortjent, har fått mye oppmerksomhet, så som den statlige henrettelsen av den drapsdømte fjortenårige afroamerikaneren George Stinney i South Carolina i 1944. Nå foreligger hardtslående beviser for at Stinney aldri begikk drapet han var dømt for. Lignende historier er mange.
Og vi har også sett konturene av fenomenet i Norge. Og noen ganger ikke bare konturene, men krystallklare eksempler som ligger i dagen der alle kan se dem. Utallige utvisningssaker er her blant de virkelige perlene. Saker som er så tvilsomme at det ofte egentlig ikke er noen tvil. Vi har alt fra Maria Amelies deportering fra landet i 2011 og myndighetenes innsats for å få Mustafa Hasan deportert fra landet i 2019, til de mer hverdagslige hendelsene der mennesker med mørkere hudfarge enn gjennomsnittet i Norge utsettes for mistenkeliggjøring fra politiet. Her vil enkelte kanskje si «Ja, men det gikk jo bra til slutt med henne/han/de.»
Men det gikk ikke bra. For alle disse sakene legger seg godt inn i rekken av andre saker som illustrerer at det, til tross for maktfordelingsprinsippet, er god plass til å trakassere landets borgere fra ulike vinkler og over lang tid, relativt ubemerket. Især hvis man ikke tilhører majoriteten. Feiltrinnene begått i Baneheia-saken forsterker bare sannsynligheten for at det antakelig står enda verre til for borgere som tilhører minoriteter. Og med tanke på alvorlighetsgraden av feilene begått i Baneheia-saken er dette virkelig urovekkende.
I Norge har vi tillit til de som myndighetene
Og nei, det gikk ikke bra med Maria Amelie, eller noen av de andre for den sakens skyld. Det er vanskelig å konkludere med at det «gikk bra» når mennesker har vært trakassert, truet og påført angst og redsel gjennom lang tid.
Her hører det også med til regnestykket at vi i Norge, beviselig, nærer sterk tillit til våre statsorganer, medier og organisasjoner. Ikke i lik grad hele tiden, men en sammenligning av det norske Tillitsbarometeret, utført av Respons Analyse på vegne av Arendalsuka og det internasjonale Edelman Trust Barometer, illustrerer at vår akkurat nå dalende tillit til både storting, regjering og kommunestyrer allikevel er betydelig sterkere enn i flertallet av landene som er undersøkt etter noen lunde samme modell som i den norske undersøkelsen (1000 stk. stemmeberettigede over 18 år). Det samme gjelder tillit til medier. Tallene i Norge endrer seg fra år til år, men ligger fortsatt omkring 20 prosentpoeng høyere enn det store flertallet av landene undersøkt i den internasjonale kartleggingen.
Nå har vi selvfølgelig gode grunner til å stole på både myndigheter og medier i Norge, sammenlignet med en rekke andre land der korrupsjon og kontroll av medienes innhold er dominerende. Allikevel hadde vi kanskje hatt godt av en smule skeptisisme i Norge. For overordnet har Baneheia-saken illustrert hvordan advokater, dommere og media i all hovedsak går i gåsegang. Jeg vil nødig beskylde en hel befolkning kollektivt, men det er også verdt å merke seg at vi som følger med i sosiale medier også fra folket generelt ofte opplever å lese: «Men nå må vi gi myndighetene ro til å jobbe med saken», som om advokater, storting og regjering satt samlet bak en tung eikedør og tenkte så det knaket – med et «vær stille»-skilt på døra.
Wake up-call
Her klarer jeg ikke å dy meg for å bemerke at det norske Tillitsbarometeret for inneværende år indikerer at nordmenn flest akkurat nå styrer tilliten i retning frivillige organisasjoner. Vel, da hadde det kanskje ikke vært av veien for litt engasjement for de som stiller aller svakest hos institusjonene de er tvunget til å forholde seg til. Jeg bare nevner det.
Kombinasjonen av et litt frynsete rulleblad hva rettssikkerhet for minoriteter angår og en litt i overkant ivrig tillit til myndigheter blir fort en farlig cocktail.
Også advokatene selv har merket seg at klimaet i deres bransje skaper ubehag både for de som jobber i bransjen og de som skal kjøpe tjenester fra den. Advokatfullmektig Wahid Shah forklarer for eksempel til Advokatbladet at stillingen han søkte på nok kom til å innebære en del «negerarbeid». Ikke at dette trenger å være en indikator på klimaet blant advokater, men det er allikevel bekymringsverdig at enormt mange opplever denne type kommentarer, en gang eller to. Det tar kanskje temperaturen på hva som kan passere som «innafor» i en bransje der det absolutt ikke hører hjemme.
Vi må være våkne, især når rettssystemet, et organ med en viss tyngde, skaper smerter for borgerne, og når dette rammer de som allerede stiller svakest. Baneheia-saken er en wake up-call for mørketallene av justismord som rammer de som allerede er hudløse.
