- Historisk språkpris til en innvandrer - 03.05.2024
- Egenorganisert fotballturnering sliter med pengestøtten - 03.05.2024
- Flest syrere fikk norsk statsborgerskap - 02.05.2024
Søndag kveld norsk tid kunne en kappekledd Lionel Messi løfte VM-trofeet foran 88.000 på Lusail Iconic Stadium, som bekreftelse på at Argentina vant sin tredje VM-tittel, sitt første siden triumfen med Maradona i 1986.
Kappen fikk han av Qatars emir Al Thammim, som en slags kroning.
Et sommervarmt Argentina har i hele dag og natt tatt til gatene for å feire. Et land som har, hatt lite å glede seg over, tar mandag natt til tirsdag norsk tid sine helter, som i skrivende øyeblikk flyr tilbake med troféet.
Selve finalen beskrives som tidenes mest vannvittige. Et flerkulturelt fransk lag, som vant i 2018, lot seg ikke knekke i finalen. I de siste ti minuttene tok Kylian Mbappe, med røtter fra Kamerun og Algerie, ansvar og våknet det franske laget opp av dvalen. Likevel var det lagkameratene som til slutt ikke fikk det til i straffesparkkonkurransen. Og laget i lyseblått kunne slippe gleden løs.
Tidenes uvanligste
Et overveldende inntrykk man sitter med fra Qatar-VM var at dette var tidenes mest uvanlige VM. Arrangert på vinteren på den nordlige halvkulen. Hadde mesterskapet gått i de norske sommermånedene kunne kamptemperaturene vært opptil 40-45 grader. I stedet måtte man sette de store europeiske ligaene på pause. Fansonen på Youngstorget kunne skimte med knapt 15-16 grader innendørstemperaturs som varmest.
VM var det første arrangert av et arabisk og muslimsk-dominert land. Qatars behandling av seksuelle minoriteter, kvinner og migrantarbeidere sto i et kontroversielt søkelys i årene etter tildelingen, og under gjennomføringen av mesterskapet. Men fungerte boikotten som mange hadde varslet om? Sannsynligvis ikke, ettersom det viser seg at dette var dette var det mest sette VM-sluttspillet i historien.
Kompleksiteten rundt Qatar-VM, og politiseringen av fotballen kommer til å være en tilbakevendende fenomen. For det er mange som tror at det startet for et par år siden, med fotballspillere som tok kneet. Fenomenet har derimot lange og historiske røtter. I 1978 vant Argentina sitt første VM på hjemmebane, mens militærjuntaen forfulgte politiske motstandere. Italia vant i 1934 , også som vertskap, et mesterskap som viste frem fascismens ideologi.
Utstillingsvindu for kulturblanding
Qatar er på mange måter en kommende stormakt basert på “soft power”, penger og idrett. Landet vil mer en gjerne ta en lederrolle i den arabiske verden, og være en brobygger overfor andre.
VM ble et utstillingsvindu. For kultur, og kulturblanding. Fotballfans ble invitert til moskéer. Hijabkledde arabiske kvinner tok selfies med den lettkledde kroatiske influenseren Ivana Knoll. Øl ble servert i egne fansoner.
Sportslig gikk det også over all forventning for flere av de arabiskspråklige landene. Saudi-Arabia går i historien som det eneste laget som beseiret mesterne Argentina, i den første kampen. Marokko ble Midtøstens og Afrikas stolthet etter å ha beseiret store europeiske nasjoner som Belgia, Spania og Portugal. Laget ble det første fra Afrika til å gå til en semifinale. Kanskje får vi oppleve en gang i de neste tjue årene at et afrikansk lag vinner VM? Kanskje blir det mer jubelscener fra norsk-marokkanere i Oslo sentrum, forhåpentligvis i sommervarme?
Underdogstematikk
Underdogs-tematikken passer vel strengt tatt også på mesteren. I 36 år har man samlet fortvilelser, og tapte finaler. Nå lykkes Messi endelig til slutt.
For Argentina er dette ikke bare en triumf som er deres, men også for resten av kontinentet, og det spansktalende Latin-Amerika. En verdensdel som har opplevd, og opplever vedvarende økonomisk og politisk uro, og polarisering. I en av de store argentinske mediekanalene, C5N, ble en jublende supporter sitert at dette var en dag “hvor vi alle kan være samlet som argentinere”.
Jeg tenker dette kan være god læring å ta med seg videre. For vi lever i en stadig mer polarisert virkelighet. Og dette VM-et har skapt store oppfattelses- og forståelseskløfter. Noe som går mot fotballens idé om å være en stor inkluderende familie. Er det noe vi kan lære av dette, så er det at verden er et komplekst sted, hvor vi ikke kan boikotte hverandre.
Kanskje kan de mange fans utenfra ha brakt nye impulser og synspunkter til et konservativt muslimsk land som Qatar? Om det et tilfelle, så er det positivt. Fotball og indentitet er ting som stadig blir mer komplekst, og her trenger vi å ta en ærlig fellessamtale.
Til slutt står bildet av underdogen Messi, som ikke bare får argentinere og latin-amerikanere til å juble, men alle andre folkeslag som kjenner seg igjen i streven til den lille magikeren fra Rosario.
Om tre og halvt år er det USA, Canada og Mexico som overtar stafettpinnen. Vi som elsker sporten gleder oss allerede. Futbol, soccer, i jordklodens mest mangfoldige land, med en voksende fotballspillende befolkning.
Kanskje er Messi med. Sannsynligvis vil nye helter prege mesterskapet. Vi fotballelskere ser frem. Til nye runder med fotballdrama. Til kulturutveksling. Til å igjen komme i møte med den store mangfoldige fotballfamilien.
