Foto: Flickr
- Zarina kastes ut av Norge - 27.04.2024
- For en stemme! - 27.04.2024
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
For noen uker siden gikk Ali, hardt ut mot norsk barnevern etter NRK-sak, som kunne vise at en norsk-afrikaner ikke fikk tilbake omsorgen for sine egne barn fordi de var blitt “assimilert” i fosterhjem.
Ungene hadde mistet morens språk og barnevernet mente derfor at en tilbakeføring ville bli for vanskelig.
– At barn mister sine foreldres språk og kultur i barnevernets omsorg er en kjent problemstilling. Derfor kan en si det skjer ei “fornorsking”, sa Ali til NRK.
Utspillet reagerte stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (H) sterkt på.
– Å insinuere at barnevernet helt bevisst driver med “fornorsking” av barn med innvandrerbakgrunn er å undergrave både tilliten til barnevernet, og ikke minst alvoret i at barna trenger hjelp.
Lite fremme i den store samfunnsdebatten
Ord som “fornorskning” har sterk historisk og negativ klang, men kan på en måte sies å være følgene av det som skjer når flerkulturelle barn mister språk og kultur i fosterhjem.
Også barnevern har i de siste årene hatt mye å gå på når det gjelder kulturforståelse, selv om ting begynner å bedre seg.
Ali tar kanskje litt sterkt i ved å hevde at barnevernsomsorgen gjør dette systematisk og bevisst. Likevel fremmer han en tema som har vært overraskende lite snakket om i den offentlige debatten, eller innvandringsdebatten.
Unge og barn som mister opprinnelig språk og kultur mister en en kulturell rikdom som ikke bare kommer de selv, men også det norske samfunnet til gode. En ekstraressurs som kan være uvurderlig.
Når Lønseth og Ali krangler om begrepsbruk, glemmer også begge hva som er hovedproblemstillingen. Nemlig mangelen av flerkulturelle fosterhjemplasser. Når de er så få blir “assimilering” av fosterbarna nærmest en naturlig følge.
Lengeværende problematikk
Utrop har skrevet om dette allerede i 2011, om hvordan den gang Bufetat prøvde å få rekruttert inn flere flerkulturelle fosterforeldre. Fortsatt er det mangel, og det gjør at flerkulturelle barn vil naturligvis havne i en etnisk norsk familie, med de overnevnte følgene.
I sin masteroppgave fra 2023, Rekruttering av minoriteter til fosterhjemsordning, skriver Bogdan Tomas om “at det er ingen faglig enighet om hvorvidt det er viktig at minoritetsbarn plasseres i et fosterhjem med samme etniske bakgrunn”.
Så kan vi se noe viktig her:
Oppgavens konklusjon er at Bufetat har høy innsats når det kommer til rekruttering av
minoriteter til fosterhjemsordningen. De ansatte i Bufetat er faglig overbevist om at denne
innsatsen er nødvendig, men resten av samfunnet følger ikke nødvendigvis opp. Dette vises gjennom manglende fordeling av ressurser som er ment til integrering, og lav anerkjennelse av innvandrere som viktige bidragsytere i fosterhjemsordningen.
Lite har skjedd. Fosterhjem har havnet i en integreringspolitisk baklekse. Hvor er integreringsmidlene, hvor er kompetanseoppbyggingen?
Naturlig konsekvens å bli fornorsket
Flere flerkulturelle politikere har innsett de store kulturforskjellene, og faren for at barna ville bli “naturlig fornorsket”, når de vokste opp kun med å høre norsk eller leve et liv i tråd med majoritetsnormer.
Rollen til barnevernet
Så handler dette også om barnevernets rolle. Slik som Bogdan Tomas skriver i masteroppgaven:
– Rapporten «Barn med minoritetsbakgrunn i fosterhjem» (Proba samfunnsanalyse, 2017) viser at i møte med potensielle minoritetsfosterforeldre havner Bufetat i diskusjoner
om barnevern. Gjennom intervjuer med innvandrere kom det også tydelig frem at redsel for barnevern og skepsis i stor grad stopper rekrutteringsarbeidet til fosterhjemsordningen.
Videre lyder masteroppgaven:
– Når rekrutteringskampanjer rettet mot innvandrere fungerer, og får stor oppslutning, blir det uansett slikt at veldig få velger å bli fosterhjem i etterkant. Dette er blant annet på grunn av at de som har meldt interesse ikke oppfyller kriteriene for å bli godkjent som fosterforeldre. I et rekrutteringsforsøk av 20 innvandrerfamilier som ønsket å bli fosterhjem, ble bare tre godkjent.
Hvordan snu mistillit?
Her trengs det ulike tiltak, som å se på kriteriene og hvorfor ikke mange nok innvandrerfamilier nåes frem med slike rekrutteringskampanjer. Hvordan man kan lette samarbeidet mellom barnevernet og de flerkulturelle familiene. Sistnevnte er ikke lett, spesielt med tanke på innvandreres mistillit til førstnevnte. Hvordan kan man snu denne mistilliten?
Ressurspersoner som Ali og politikere som Lønseth, samt rødgrønne politikere i posisjon til å utdele integreringspolitiske potter bør bruke energi på å styrke rekrutteringsarbeidet. Realitetene på bakken viser at det ikke finnes nok tilgjengelige familier med tilsvarende landbakgrunn som kan bevare unge og barns flerkulturelle liv. Og at det trengs endringer.
