Foto: privat
«Denne gangen skal jeg ikke mislykkes» og «vær så snill og ikke glem meg», sto det i meldingen jeg fikk en morgen for noen dager siden. En video filmet med skjelvende hender viste et tau som hang fra taket i rommet på mottaket. Døren var barrikadert.
Han har prøvd før.
«Jeg sier det til deg fordi jeg er redd vennene mine skulle varsle noen». «Vær så snill og ikke glem meg», sto det.
Nei, jeg glemmer aldri modige, åpne, reflekterte og kunnskapsrike og mennesker som han. Mennesker som beriker livet.
Som de fleste asylsøkere kom han til Norge med grusomme traumer i bagasjen. Rasisme, mobbing, utnyttelse, forfølgelse, tortur og overgrep har han opplevd de første 31 årene av sitt liv.
Men det var den manglende utsikten til endelig å få røtter, som gjorde at det tippet over. Mangelen på tilhørighet har forplantet seg i generasjoner etter at familien ble fordrevet i 1948. Da fant verdenssamfunnet med vesten i spissen ut at det var lurt å gi Israel en egen stat.
Når asylsøknaden ble satt på vent på ubestemt tid, var den indre smerten uutholdelig
Og når asylsøknaden ble satt på vent på ubestemt tid, var den indre smerten uutholdelig.
«Jeg kunne ikke lenger leve i mottaks-fengselet. Jeg kunne ikke jobbe, integrere meg eller bidra til dette flotte norske samfunnet», står det i brevet.
Det er ikke første gang jeg har tenkt at det å gå uvirksom og i limbo, kombinert med grusomme traumer – er livsfarlig.
Selvmordsforsøk er ofte et rop om hjelp, sier mange. Jeg prøvde å få tak i han på telefon og WhatsApp.
«Ikke gjør det. Norge trenger slike mennesker som deg», skrev jeg.
Men han følte det ikke lenger ikke slik.
Jeg fikk ikke svar. Jeg ringte 112.
Politiet tok det på alvor. Likevel fikk jeg en liten følelse av at kombinasjonen «asylsøker» og «selvmordsforsøk» ikke er noe som får alle varsellampene til å blinke.
Da jeg leste opp «jeg holder ikke ut smerten lenger» og «organdonasjon», rykket politiet imidlertid ut umiddelbart.
Han kom til Norge fordi han trodde vi tok spesielt imot statsløse og fordi vi er best på menneskerettigheter.
Det er mye som er bra i Norge, har jeg sagt. Men legger til at vi liker å klappe oss selv på ryggen og vifte med demokrati-indekser. Samtidig som vi ikke ivaretar verdens mest sårbare mennesker godt nok.
Noen ganger går det på menneskerettighetene løs
Noen ganger går det på menneskerettighetene løs.
Enhver har rett til et statsborgerskap står det i Artikkel 15 i FNs menneskerettserklæring. Likevel prioriterer ikke Norge å behandle asylsøknaden til denne statsløse mannen.
Siden han bodde i Syria før han kom til Norge, har søknaden blitt satt i bero. Ingen vet når det blir trygt igjen etter slutten av borgerkrigen i desember i fjor.
2000 andre syrere og statsløse har også fått livet satt på vent. De fleste av disse føler stor desperasjon.
«Et fortvilet rop om hjelp» kalte Birgit Oline Kjerstad (SV) det da 100 personer sultestreiket i mottakene i vinter for å kreve at søknadsbehandlingen ble gjenopptatt. En person var faretruende nær stupet. Han spiste ikke på 20 dager og holdt på å dø.
Det hjalp ikke så mye.
Sultestreik er en lovlig aksjonsform, sier UDI. Men det skal ikke påvirke behandlingen av asylsøknadene. Det er best å vente og se, slik at alle kan få individuell behandling.
Spørsmålet er hvor lenge de orker å sitte stille i båten, før det tipper over for flere.
Barnefamilien hadde bodd på mottak i over tre år da det ble full stopp i asylbehandlingen. Han er fra Syria. Kona er statsløs.
«Sønnen min på fem år er som en fugl i et bur, med bare et veldig lite rom til å spise, sove og leke i», sier faren.
Asylsøkerne hadde nok helt sikkert reist tilbake til Syria, hadde de turt.
Men de har god tid til å følge med på internasjonale nyheter fra Syria. Det hersker nærmest lovløse tilstander. Kidnappinger, bombing og andre angrep kan skje når som helst og hvor som helst står det på hjemmesiden til den amerikanske ambassaden i Syria. Det har vært sekteriske angrep som har ført til ny masseflukt til nærområdene. Det blir nok ikke trygt for barn å vokse opp der på en stund.
«Jeg synes ikke Norge skal belære verden om menneskerettigheter eller barns rettigheter lenger», sier faren.
FNs menneskerettighetserklæring Artikkel 12 slår fast at alle har rett til å nyte et privatliv og familieliv. «Ingen skal utsettes for vilkårlig innblanding i dette», står det.
Om det er en «vilkårlig innblanding» av staten å la mennesker vente i årevis på å få behandlet asylsøknaden sin, må andre vurdere.
Prisen kan imidlertid være at at barn tilbringer de mest formative årene i et mottak. Ungdommer i brytningstiden kan aldri være for seg selv. Andre tør ikke å gifte seg og stifte familie fordi de er redde for at barna også skal bli flyktninger.
Faren har prøvd å si fra om uverdige boforhold, men får høre fra mottaket: «Bare vær glade for å være trygge og at dere har tak over hodet». Mens de kjemper for å gi barnet sitt en normal barndom.
Noen går heller ikke av veien for å bruke en ren fryktretorikk. Som gjør at mennesker lever i et terrorregime.
«Har du løyet deg til opphold, skal du aldri føle deg trygg. Du skal vite at du når som helst kan sendes ut av landet», sa justispolitisk talsperson for FrP, Helge André Njåstad, for noen år siden.
Da hadde den tidligere Høyre/Frp regjeringen satt inn store ressurser på å ettergå søknader om statsborgerskap for å avdekke det de kalte «asyljuks».
Det fikk store menneskelige konsekvenser var konklusjonen i en doktorgradsavhandling i fjor.
Da jeg utfordret Njåstad på at han selv har lekket sensitive opplysninger til en partifelle for noen år siden, nektet han å la seg intervjue. Han hadde ansvar for å håndtere saker som gjelder brudd på partiets etiske regelverk.
Det er ikke «liv og lære» dette dreier seg om, fikk jeg da høre fra FrPs kommunikasjonsavdeling. De går tydeligvis heller ikke av veien for å vifte med pekefingeren til kritiske journalister. Som prøver å avdekke om det finnes et annet sett av regler for moral og etikk for mennesker fra «sør» – enn de som lager lovene i Norge.
Njåstad ble i alle fall tilgitt og leder nå Stortingets justiskomité. Han kan da fortsette å utøve makt over flere som er på vei til å falle utfor stupet.
De fleste andre partier nøyer seg med en mer nøytral retorikk når de står på Stortingets talerstol og avgjør sårbare menneskers skjebne. «Streng, men rettferdig» kaller de asylpolitikken.
Men jeg tror ikke de tar helt inn over seg at politikken har katastrofale følger. Hadde de gjort det, ville de kanskje vurdert noe av ressursbruken og tatt i bruk andre verktøy i skuffen.
Prioriteringene til den nåværende regjeringen fører også mennesker faretruende nær avgrunnen. Som gruppen av lengeværende etiopierne den har satt inn store ressurser på å kunne tvangsreturnere. En barnefar måtte forlate sin 8-årige datter i Norge etter å ha bodd her i over 20 år. Alle som har barn, vet at dette ikke kan være til å holde ut. Noen er innelåst på Trandum utlendingsinternat i uker og måneder og føler seg som tungt kriminelle.
«Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff», slår menneskerettighetserklæringens artikkel 8 fast. Men om dette omfatter smerter på sjelen, er kanskje å trekke det for langt.
Det er grunnleggende i asylinstituttet er at vi skal gi opphold til de som har krav på beskyttelse.
Spørsmålet er hvor langt vi skal gå når det ødelegger liv. For oss som jevnlig snakker med disse menneskene, fremstår noen avgjørelser som inhumane og uforståelige.
Og ikke verdig et land som setter menneskerettighetene høyt.
Og denne mannen har altså blitt suicidal som følge av Norges asylpolitikk. Spørsmålet er om noen vil ta ansvaret for det.
Politiet ringte etterhvert og sa at forsøket var avverget. De sa han fikk god helsehjelp.
Det var veldig nære. Han takker meg for at jeg reddet livet hans, og sier han ikke skal gjøre det igjen.
Han er så lei seg fordi han sendte dette til meg.
«Vær så snill og tilgi meg», sier han nå.
Selvfølgelig gjør jeg det, sier jeg. Jeg har den styrken det gir å være født med norsk pass. Jeg kan jobbe og bidra. Og ingen kan kaste meg ut.
Han kommer til Oslo på mandag for å demonstrere foran Stortinget mot hvordan Norge behandler statsløse. Så får vi se om noen denne gangen hører på ropet om hjelp.
