Et ekko fra høyrepopulistene

0Shares
Avatar
Latest posts by Tom C. Varghese (see all)

Gjennom de siste 20-30 årene har høyreradikale partier vokst frem i
flere europeiske land. De kan identifiseres med noen felles trekk, som
fiendtlighet mot etniske minoriteter, en sterk nasjonalisme og en
populistisk politisk stil. De fremfører et unisont budskap: den
nasjonale kulturen er truet. Det er intet mindre enn kontinentets
fremste kulturnasjoner som risikerer kollektiv kollaps.

Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen
viderebringer dette budskapet i en mye omtalt kronikk i Aftenposten
(27.08). Vi er utsatt for en kulturinvasjon som marginaliserer norsk
kultur, og trusselen kommer fra innvandrerbefolkningen. Det er et ekko
fra høyrepopulistene rundt om i Europa.

En forfulgt minoritet
Det er slående hvordan disse selvutnevnte forsvarere av
«majoritetskulturen» har begynt å tenke som en minoritet, en forfulgt
minoritet. Ikledd offerretorikk går de til angrep på tradisjonelle
makthavere som anklages for å ha ført en multikulturalistisk politikk.

Imidlertid har høyrepopulistene mer til felles med multikulturalistene enn de vedkjenner seg.

Religionsviter Cora Alexa Døvig beskriver multikulturalismen som en
politisk strategi som ivaretar retten til å bevare kulturell særegenhet.
Premisset er at kultur er særdeles viktig for individet, og at
menneskers fellesskap skyldes deres kulturelle likheter.

Multikulturalistenes verdensbilde fremstår som et øyrike av avgrensede
kulturer. Kulturer som bør beskyttes ved at staten gir minoritetsgrupper
særlige rettigheter.

Kultur og individ
En multikulturalistisk politikk kan betegne svært ulike typer samfunn
som opprettholder kulturforskjeller. I mildere former gjenspeiles
politikken ved at statsstøtte gis til kulturarrangementer eller
morsmålsundervisning, i mer ekstreme versjoner utfordres
menneskerettighetenes universalitet.

Det kommer ikke som noen overraskelse at multikulturalismen har pådratt
seg mange kritikere. Blant dem er den britiske forfatteren og BTs
gjestekommentator Keenan Malik. Gjennom en rekke slagkraftige essays og
bøker har han tatt et oppgjør med britisk integreringspolitikk.

Malik påpeker at multikulturalismens problem ligger i den tette
koblingen mellom kultur og individ. Den reduserer individer til uttrykk
for en bestemt kultur. Det er naturligvis ingen mennesker som lever
utenfor kultur, men det er heller ingen som lever innenfor kun én
kultur. Multikulturalistene fremmer den ganske spesielle forestilling om
at kulturer er organiske, helhetlige, avgrensede størrelser, som har
kraft til å determinerer individet.

Verne om «det ekte»
Konsekvensen av multikulturalismen er ifølge Malik at vi fratar
mennesket muligheten for endring og utvikling. Det umuliggjør
fremveksten av universelle verdier og politisk konsensus gjennom dialog.
Multikulturalismen sementerer ulikheter ved å verne varige strukturer
av minoritetsdannelse. Ved å dyrke forskjellene forsterkes de kulturelle
grensene, og det flerkulturelle samfunnet gjøres til et stammesamfunn.
Vi skaper det nobelprisvinneren Amartya Sen kaller «plural
monokulturalisme».

Multikulturalistene opererer med et kultursyn som tidfester kulturer en
gang for alle. Det er her slektskapet til høyrepopulistene har rot.

Det er en autentisk, enhetlig og endelig kultur høyrepopulistene vil
verne rundt om i Europa. Det ekte franske, det rene engelske, eller det
urørte østerrikske.

«Den opprinnelige kulturen»
Det er det samme kultursynet Tybring-Gjedde og Andersen gjør seg til
forsvarere av, «den opprinnelige kulturen» er deres formulering. Det er
dette innvandrerne truer. Det er en fremstilling som, på samme måte som
multikulturalismen, reduserer alle etniske nordmenn til bærere av denne
ene kulturen – en norsk enhetskultur som aldri har eksistert.

Dette er et kultursyn som naturlig nok rammes av den samme kritikken multikulturalismen har avstedkommet.

Poenget er grundig omtalt i boken «Adskillelsens politikk» fra 2009,
skrevet av danskene Jens-Martin Eriksen og professor Frederik
Stjernfelt. Mens høyrepopulister og multikulturalister ser på seg selv
som motstandere, opererer de med samme premiss – at individer er
kulturdeterminert.

Kulturer utvikler seg
Med utgangspunkt i dansk politikk viser Eriksen og Stjernfelt hvordan
det samme kultursynet har tatt form som monokulturalisme, nynasjonalisme
og «danske verdier» på høyresiden, og multikulturalisme på
venstresiden.

Disse fremstillingene er uforenlige med den observerbare virkelighet der
mennesker tilhører flere kulturelle fellesskap som alle er i stadig
forandring. Kulturer utvikler seg og blir klokere, eller de oppgis,
ifølge Stjernfelt.

Kulturarven i europeiske land er gjort til gjenstand for politisk kamp,
men det er ikke en realistisk debatt om hvordan innvandrerbefolkningen
skal bli del av det nasjonale fellesskapet. Bak høyrepopulistenes bruk
av ordet «kultur» skjuler det seg en ekskluderende nasjonalisme som bør
vekke bekymring.

Forestilte fellesskap
Ideer om forestilte fellesskap er blant de sterkeste kreftene i
politikken. Det er grunnlaget for utviklingen av moderne nasjonalstater,
samtidig som det i disse ideene ligger destruktive krefter Europa
kjenner altfor godt.

Statens Museum for Kunst i København har en egen utstilling om nasjonal
identitet. Her stilles spørsmålet «Hvad er det særligt danske»? Mellom
verker av danske kunstnere fra ulike århundrer er et sitat av
forfatteren Knud Romer gravert inn i veggen: «Den største fare er de her
fundamentalistiske kulturbærere, som er ude på at kanonisere en dansk
enhedskultur af fortidsminder og gulaldermalerier».

Det er verdt å huske i møte med dem som bedriver adskillelsens politikk,
om så det er på vegne av norsk kultur eller minoritetskulturer.