Foto: Ap
- Det Mosaiske Trossamfund har et troverdighetsproblem - 05.03.2024
- Sanksjoner mot Israel - 14.02.2024
- Skru av Melodi Grand Prix - 18.05.2019
Lozan Balisany er en modig ung dame. Uken før hun gikk på talerstolen hadde formannsskapsmøtet behandlet anmodning fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) om å ta imot 40 flyktninger. Forslaget ble nedstemt av høyreflertallets stemmer – akkurat som det har blitt de siste åtte årene.
Oppdiktet argumentasjon
Argumentasjonen som ble brukt, var også en gjentagelse fra årene før. Vi har ikke råd å ta imot flere, sa de. Vi må først integrere dem vi har fra før, sa de. Sakspapirene viser at bosetting av flyktninger er fullfinansiert av staten og at Sandefjord ligger langt over landsgjennomsnittet når det gjelder flyktninger som fullfører kvalifiseringstiltak. Kommunen er rett og slett god på integrering.
Allikevel holder Høyre og FrP på en gammel og oppdiktet argumentasjon som ikke holder vann. Motstanden deres er i realiteten basert på fordommer og negative holdninger til folk med minoritetsbakgrunn.
Veien til denne talerstolen har vært lang og vanskelig. Men jeg er her – fordi noen ga meg en mulighet.
Nedprioriterer medmenneskelighet
Av de 40 millioner mennesker som er på flukt i verden i dag, er Sandefjord bedt om å ta imot 40, og sier nei. Her snakker vi om mennesker som har fått innvilget oppholdstillatelse i Norge og som bor i mottak og venter på å komme videre. Medmenneskelighet er ikke en verdi høyresiden i vår by prioriterer alt for høyt.
Det var et historisk øyeblikk da 19 år gamle Lozan Balisany gikk på talerstolen og leverte en heltemodig appell på vegne av Norges og verdens flyktninger. Hun fortalte om hennes families flukt og takket Norge for at hun fikk muligheten til å leve i et trygt samfunn igjen.
– Det var krig og vi måtte flykte. Det er snart 12 år siden. Veien til denne talerstolen har vært lang og vanskelig. Men jeg er her – fordi noen ga meg en mulighet.
Rørende budskap
Hun oppfordret sine kollegaer i bystyret til å se bort fra tall og statistikk og heller se på menneskene bak som trenger vår hjelp for å komme seg på beina igjen. – Dette er ingen budsjettsak, sa hun. – Det handler ikke om tall. Vår avgjørelse i kveld har en reell betydning for mennesker av kjøtt og blod.
Det var et rørende budskap for alle som ville lytte. Det ble formidlet med stolthet og ydmykhet på vegne av de svakeste av én som selv har klart seg bra, men som fortsatt tenker på andre som trenger en hjelpende hånd. Hun minnet sine nye kollegaer i bystyret om at et av kjennetegnene på et godt demokrati er måten vi behandler våre svakeste på.
– Sett dere i andres sted
Allerede for et par uker siden hadde Høyres gruppemøte tatt stilling til saken. Anmodningen fra IMDI ble nedstemt mot venstresidens stemmer i både helse- og sosialutvalget og formannskapet. Men bystyret er den avgjørende myndighet i saken. Lozans appell ba representantene om å legge partipolitikk til side og stemme etter egen samvittighet. Hun ba dem om å forestille seg hvordan det er å sette livet på vent i lang tid.
– Etter et liv på flukt og alt det innebærer, får du endelig beskjed om at fremtiden er berget. Familien er trygg. Du kan planlegge for fremtiden – uten redsel. For en lettelse! Men tiden går og du får beskjed om at det er vanskelig å finne en kommune som vil ta deg imot. Tenker dere på konsekvensene for de 20 personene som dere ikke vil ta imot?
Døve gubber på høyresiden
Som tidligere flyktning selv er den unge bystyrerepresentanten klar over at den lange ventetiden på mottak tar knekken på altfor mange.
Det var en modig tale og et stolt øyeblikk for venstresiden i bystyresalen. Men appellen var en tale for døve ører. De gamle gubbene på høyresiden som gikk på talerstolen etter Lozans innlegg, turte ikke en gang å bruke hennes navn mens de forsvarte et standpunkt som er uforsvarlig. Høyrebenken fikk det som de ville. De hadde flertallet. Men deres tid er snart forbi. Lozan Balizanys tid har så vidt begynt.
