Kony 2012 – Weapons of mass distraction

 
Foto: Youtube/skjermdump
Hva er galt med litt medlidenhet med "stakkars afrikanere"? Ganske mye, mener Nicole Rafiki. Les mer i Mangfoldige meninger!
0Shares

Mens de fleste her til lands for ikke lenge siden var ivrige jegere med sans for påskeegg, harer og små, gule kyllinger, er Invisible children på sporet av menneskeblod. Deres årelange jakt på den militante lederen for Herrens Motstandshær (LRA), Joseph Kony skal nå få enda et løft i form av en ny Kony2012-”dokumentar”. Selv ikke massiv kritikk mot NGO-ens ensidige fokus på en figur tatt ut av en grumsete kontekst og en antatt onaniskandale mot Jason Rusell setter en stopper for organisasjonens årelange engasjement.

En går ut fra at minst 80 millioner Kony2012-tittere vet hva kampanjen går ut på. Eller gjør de det? Den kamerunske journalisten Julie Owono kaller det ”gammeldags paternalisme”, denne formen for humanitær aksjon som tar sikte på å mobilisere unge, kjendisbesatte vestlige gjennom sine egne idoler med forenklede og villedende, rosafargede budskap som virkemiddel. Til det sier forfatteren Uzodinma Iweala i avisen The Washington post: ”Stop trying to save Africa”.

Hvorfor intervenere?

Ifølge styreleder i det amerikanske utenriksutvalget, Ileana Ros-Lehtinen er ”LRA og dets leder, Joseph Kony, ansvarlig for en av de lengste og mest voldsomme, men mest underrapporterte konfliktene i Afrika, som strekker seg over to tiår, og sprer seg fra Uganda til Sør-Sudan til Den demokratiske republikken Kongo og til Den sentralafrikanske republikk”. Derfor er han nå ansvarlig for konflikten i Sentral-Afrika og er ettersøkt.

Spørsmålet er hvorfor USA skal intervenere med militærmakt? Og hvorfor nå? LRA var store på 1980- og 90-tallet. Den gang da det var sultekatastrofer i Etiopia og Bob Geldof ville redde de stakkars sultne afrikanerne med sine ustemte toner på Live Aid-konsertene. Kony2012 er bare nykomlingen i rekken av veldedige kampanjer som Live 8, Make Poverty History og Live Aid. De presenterer et emosjonelt budskap uten grundig analyse av komplekse politiske situasjoner og ender derfor opp med småsøte, følelsesmessige fortellinger som kan føre til mer skade enn helbredelse for dem som er rammet.

Onkel ordner opp

For det er ikke den unge uganderen i filmen Jason Rusell oppfordrer til å komme sammen med sine landsmenn for å finne en løsning på problemet. Unge Jacob blir presentert som et offer for en ”bad guy” som skal tas av ”oss”. Sett fra den imperialistiske kanten symboliserer unge Jacob det gamle europopulistiske synet på afrikaneren som et intetanende, naivt barn. Med ”bad guy” mener man en nesten satirisk antihelt fra ”Mambo Jumbo trouble and the white savior” – den skjuskete, groteske, menneskeetende negeren som ”vi”, vanlige hvite dødelige, cyberspace-hengende med vår vilje og godhjertede følelser kan ”ta”. Vi trenger ikke å gjøre annet enn å kjøpe et armbånd, like Invisible childrens Facebookside, se videoen og kanskje twitre et ord eller to på #Kony2012. Resten tar onkel seg av. Allerede i oktober ifjor kom nyheten om at den amerikanske presidenten vil utplassere 100 tropper i Sentral-Afrika for å hjelpe styrkene til Uganda og andre land å bekjempe Herrens motstandshær, LRA.

Det er ikke til Den sentralafrikanske republikk eller det nyeste anerkjente afrikanske landet med en demokratisk valgt regjering Russell ber om hjelp. Sør-Sudan er også oversett som en fullverdig konfliktløsningspart. Selv den ugandiske regjeringen blir ikke ansvarliggjort eller konsultert som det mest opplagte leddet i løsningen av en innenrikskonflikt som nå har fått en regional betydning og internasjonal pressedekning. De som derimot er sett på som redningen, er USA med sine ”Weapons of mass destruction”. Invisible childrens vei til fred går gjennom en massiv væpnet intervensjon i det allerede skjøre sentralafrikanske området.

Voldsfremmende

Invisible children som Save Darfur setter de komplekse faktaene ved den sentralafrikanske konflikten i skyggen av USAs overlegenhet og de vestliges intervensjonsmakt. På den måten fremmer de, direkte eller indirekte, en nedlatende holdning til afrikanske makthaveres evne til å finne selvstendige løsninger på egne konflikter. Det fungerer mer som Weapons of mass distraction – noe som fjerner fokus fra selve problemet over til noe helt annet. De voldsfremmende redningsforslagene har lite med “humanitær intervensjon” å gjøre, men heller mer i retning av et Afrika som ble omgjort til den ”hvite popstjernens byrde”, slik Nathalie Rothschild sier til avisen The Australian.

Den ugandiske forskeren Steve B. Mabikke skriver at bredere samfunnsmessige, politiske og økonomiske forskjeller kan forklare de regionale ulikhetene i Nord-Uganda. En av de viktigste bakenforliggende årsaker til disse forskjellene i post-konflikt-regionen Nord-Uganda, der LRA og Kony en gang herjet, har tett sammenheng med statens håndtering av konflikter knyttet til landrettigheter og sivile rettigheter. Slike logoløse hverdagsscenarier er ofte skammelig tomme for klisjeer, klassisk musikk, bortklipte scener, vestlige kjendiser og søkkrike velgjørere. Den brutale virkeligheten lar seg ikke fange på sosiale medier, for den er ikke fullt så ”likbar”. Den oppleves av vanlige mennesker og når sjeldent de største avisoverskriftene. Eller Hollywoodkjendiser.

Det er uvisst hva som skjer etter den 31. desember 2012 når aksjonen går ut på dato. Skal Invisible children sette i gang en UniteUganda2013 og en supportAcholi2014, eller de gir seg etter én sesong? Det får være den uklekte påskenøtten inntil videre.