Kan muslimer integreres i vestlige samfunn?

71-årige Truls Noor Ahmad Bølstad konverterte til islam på 50-tallet. Under et foredrag på Ahmaidiyya-moskéens Åpen dag på Furuset mente han seg like krenket av terror og vold i islams navn som av Charlie Hebdos karikaturer om profeten Muhammed.
Foto: Claudio Castello
Ett av de trekk som kjennetegner ahmadiyyamuslimene er deres samfunnslojalitet – vår lojalitet mot det land vi bor i. Men hva så med integreringen?
0Shares

Dette er en tale som Truls Ahmad Noor Bølstad holdt for muslimer og ikke-muslimer under seminaret “Kan muslimer integreres i vestlige samfunn” i regi av menigheten Ahmadiyya Muslim Jama'at Norge.

I en godt og vel 100 år gammel fremmedordbok som jeg har, er ordet «integrere» forklart slik: «fornye, udfylde».

Med dette som utgangspunkt kan spørsmålet «Kan muslimer integreres i vestlige samfunn?» oppfattes som «Kan muslimer fornye og utfylle vestlige samfunn?», men jeg tror at vi alle vet at man med spørsmålet «Kan muslimer integreres i vestlige samfunn?» egentlig mener «Kan muslimer innpasses i vestlige samfunn» – in casu «Kan muslimer innpasses i Norge». Ja, for mens ordet integrere i en ordbok for hundre år siden ble forklart med «fornye, udfylde», er det i Bokmålsordboka fra Universitetsforlaget fra 1986 forklart med «innlemme, innpasse». Det finnes for øvrig også andre definisjoner, som den i Store norske leksikon i 2014: «å gjøre fullstendig, å fullføre eller å gjenopprette en tidligere (fullkommen) tilstand.»

Uansett hvilke ord vi bruker, og uansett hvilke tolkninger vi legger i dem, tror jeg vi bare må erkjenne at overskriften «Kan muslimer integreres i vestlige samfunn?» egentlig gjenspeiler det som svært mange i Vesten lurer på: «Er det mulig å gjøre disse muslimene som har kommet og fortsatt kommer fra andre kulturer, mer lik oss som er her fra før?» Det er her i Vesten en bekymring og frykt for muslimer, en bekymring for at de skal endre samfunnet som det er i dag, og etter hvert også en frykt for at muslimer skal utføre terrorhandlinger.

La meg straks si: Dette er en bekymring og en frykt som jeg ikke uten videre vil avfeie som rasisme og fremmedfrykt. At det for noens vedkommende, ja, kanskje for ganske mange, er noe slikt som ligger til grunn, tviler jeg ikke på, men jeg tviler heller ikke på at det for flertallets del ganske enkelt ligger en bekymring fordi de føler at mange gode sider som er ved vårt såkalt «vestlige» samfunn, som åpenhet, trygghet, likestilling, ytringsfrihet osv. er under press fra personer og grupper som kaller seg muslimer. Og de føler frykt fordi så mange terrorhandlinger blir utført i islams navn.

Jeg vil nå først snakke litt om lojalitet mot Norge, deretter om integrering. Jeg kan selvfølgelig ikke tale på vegne av alle muslimer her i landet, men jeg kan og vil si litt om hva min egen menighet, Ahmadiyya Muslim Jama'at står for. Jeg vil også nevne noen – jeg vil understreke noen – andre muslimers syn som kontrast. Det er en stund siden vi har hørt noe om islamistene Arfan Qadeer Bhatti og Ubaidullah Hussain, men noen har kanskje fremdeles på netthinnen bildet av dem, to skjeggete personer med fanatiske øyne, iltert demonstrerende foran USA's ambassade på Drammensveien. Disse to, og noen med dem, deler verden inn i dar al islam og dar al harb. dar al islam kan oversettes med islams hus, dar al harb med krigens hus. Denne inndelingen finnes ikke i Koranen eller hadith (den islamske tradisjonen), men ble skapt av teologen Abu Hanifa, født i Kufa i Irak i år 699. Noen islamister mener at de ikke skylder nasjonalstaten sin lojalitet, og at de ikke skal vise lojalitet overfor myndigheter som ikke er muslimske, og de mener at det som ikke er dar al islam, er å betrakte som dar al harb, krigens hus, og følgelig som en fiende.

At man ikke skylder nasjonalstaten sin lojalitet, er parentes bemerket ikke noen ny tanke, eller en tanke som bare har vært å finne blant muslimer. Uten at jeg skal gå langt inn i denne materien, vil jeg kort minne om at fordi Stalin og Hitler hadde sluttet en ikke-angrepspakt 23. august 1939, var det mange kommunister i Norge som ikke ville kjempe mot tyskerne da disse invaderte Norge i april 1940. Til gjengjeld ble de svært aktive i motstandskampen etter at Hitlers Tyskland hadde angrepet Stalins Sovjetunionen 22. juni 1941. Men både da de lot være å kjempe, og da de kjempet meget modig, gjorde de det for Stalin, ikke for Norge.

Men så tilbake til muslimer. Vi ahmadiyyamuslimer står for et helt annet syn enn det islamister som Arfan Qadeer Bhatti og Ubaidullah Hussain står for, og det som norske kommunister sto for. For oss er det ingen tvil om at vi skal være lojale mot fedrelandet, eller rettere mot det landet vi bor i. Dette er ingen ny tanke, konstruert av oss, men en tanke som etter vår oppfatning går tilbake til vår hellige bok Koranen og vår profet Muhammad (SAWS).

I Koranen står det:
Dere har visselig i Allahs sendebud et godt og skjønt forbilde for den som håper på og frykter Allah og den ytterste dag og ihukommer Allah meget. (33:22), og profeten har selv uttalt at Kjærlighet til landet er en del av troen.

«Kjærlighet til landet…» Hvilket land? Din mors land? Din fars land? Det land hvor du ble født? Det landet hvor du har bodd lengst?

Hva han la i de ordene, viste profeten ved sitt eget eksempel. Han var født i Mekka, han bodde der det aller meste av sitt liv, og han kunne ha endt sine dager og blitt gravlagt der, men han ønsket det ikke. Han hadde tilbrakt cirka 50 år i sin fødeby Mekka, han tilbrakte cirka 10 år i Medina, men han viste sin kjærlighet til, og lojalitet mot sitt nye hjemsted Medina ved å forbli der og bli gravlagt der, for det var den byen som hadde tatt imot ham og gitt ham sikkerhet da han hadde måttet flykte fra Mekka.

Og slik er det også med oss ahmadiyyamuslimer. Vi skal vise lojalitet til det landet der vi bor. Det skal vi gjøre uansett hvilket land vi eventuelt kommer fra, og det skal vi også gjøre uansett hvem som styrer.

Hazrat Mirza Tahir Ahmad, som nå dessverre er død, men som i mange år var kalif, altså overhode for vår menighet, skrev i 1992 en bok som på norsk har fått tittelen «Islams svar på vår tids spørsmål.» Her står det blant annet:

Alle mine studier og undersøkelser har gjort det helt klart for meg at når den Hellige Koran tar opp
temaet om statsstyre, skjer det uten at det gjøres noen som helst forskjell på en muslimsk og en ikke-muslimsk stat.

Det er religionens plikt å gjøre lovgivningen oppmerksom på moralske spørsmål. Men det er ikke
nødvendig at all lovgivning blir lagt direkte under religionens ansvarsområde.
(s. 187.)

De som har makten i landet må ikke styre slik at de er med på å skape uorden, kaos, problemer og
lidelse. De må legge all sin flid i å arbeide effektivt for at freden skal herske på ethvert område i
samfunnet.( s. 191)

For kort å oppsummere og illustrere dette med lojalitet – og grenser for lojalitet – vil jeg bruke et temmelig banalt eksempel. I Norge er det etter nærmere lover og regler tillatt å selge og å bruke alkohol. Dette strider mot islams lære, men vi muslimer har ingen rett til å gå inn på en vinmonopolutsalg og knuse flaskene der, eller nekte vår nabo å ta seg en øl. På den annen side må vi ha vår rett til selv å si nei til alkohol, og ikke bli pålagt å bruke det.

Men hva om et lands myndigheter er udugelige, og/eller hva om et lands myndigheter pålegger muslimer å følge lover som muslimer mener strider mot islams lære. For oss ahmadiyyamuslimer er svaret klart. Vi følger det som vårt nåværende overhode, Mirza Masroor Ahmad, skriver i sin bok «World Crisis and the Pathway to Peace», utgitt på norsk under tittelen «Verdenskrise og veien til fred». Vi setter oss ikke opp mot lovene, vi maner ikke til opprør. Vi forlater landet.

La meg nå forlate – ikke landet, men dette med lojalitet og gå tilbake til overskriften «Kan muslimer integreres i det vestlige samfunn?». Svært ofte, og ikke helt sjelden blant muslimer selv heller, skjelnes det mellom «nordmenn» på den ene side og «muslimer» på den andre. Jeg kan fortsatt se for meg et nummer av Aftenposten – jeg tror det var tidlig på 1990-tallet, der det på forsiden lyste med store bokstaver følgende gledelige overskrift «Muslim fikk 6 i norsk». Tenk det. En muslim fikk en sekser i norsk. Da jeg leste den overskriften, hadde jeg selv, som vitterlig både er norsk og muslim, vært norsklærer i videregående skole i mange år. Det går altså an både å være muslim og det å kunne norsk – samtidig. Men fremdeles brukes ordene «norsk» og «muslim» som motsatser, ikke helt sjelden også av muslimer selv.

Og la meg ikke gjøre meg selv dummere enn jeg er. Jeg forstår godt dette med «norsk» contra «muslim». «Norsk» står for oss blekansikter med forfedre fra Hafrsfjord og Stiklestad og Eidsvoll, og til nød dem med litt mer tvilsomme forfedre som kom hit som gruvespesialister eller offiserer eller embetsmenn i dansketiden, men som gjennom 7-8-9-10 generasjoner muligens har utviklet seg til å bli norske. Vi har vært heldige, for vi står på toppen av en velferdspyramide. Vi har det så bra, og vi er så bra. Og så dukker det opp noen som ikke er så hvite som det vi er, og noen av dem har en religion og/eller en kultur som avviker fra den vi er vant til, og som utfordrer oss. Og det har vist seg at av dem som som er brunere i huden enn nordmenn flest, og som har en religion som er annerledes enn nordmenn flest, er det muslimene som har vist seg minst villige til å bli integrert. Ikke alle muslimene, men en del, og av disse siste er det noen som er særdeles høyrøstede og til dels aggressive. De provoserer, og de virker skremmende. Jeg synes ikke det er noe rart at mange reagerer negativt på dem.

Hva gjør så vi som er ahmadiyyamuslimer, ja, for det er oss ahmadiyyamuslimer jeg snakker om. Jeg hverken vil eller kan tale på vegne av andre grupper. Ett av de trekk som kjennetegner ahmadiyyamuslimene er, som jeg har forsøkt å påvise, deres samfunnslojalitet – vår lojalitet mot det land vi bor i. Men hva så med integreringen?

Innledningsvis nevnte jeg tre svært så ulike definisjoner. Mens en mer enn 100 år gammel fremmedordbok forklarte ordet integrere med «fornye, udfylde», forklarte en 30 år gammel ordbok det med «innlemme, innpasse», og en definisjon fra bare et par år tilbake lød «å gjøre fullstendig, å fullføre eller å gjenopprette en tidligere (fullkommen) tilstand.». Jeg har tenkt en del på akkurat dette, og jeg har tenkt at i grunnen passer mye av dette både på oss som er ahmadiyyamuslimer, og på Norge av i dag. Vi som er ahmadiyyamuslimer – og det store flertall av de øvrige muslimer som bor i Norge – er neppe med på å føre Norge tilbake til en tidligere fullkommen tilstand (når var forrresten den?), men som gruppe er vi i ferd med å innlemmes og innpasses i det norske samfunnet samtidig som vi er med på å fornye og utfylle det. Barn og barnebarn av muslimske innvandrere som kom hit på 1970 og 1980-tallet er annerledes enn dem som kom den gang. De er i økende grad formet av flertallsnorge, og samtidig er de med på å fornye og utfylle det samfunnet som i min barndom for 70 år siden var det jeg gjerne karakteriserer som «hvitt, luthersk og tråkk ikke på plenen». Et interessant eksempel på dette ble nylig nevnt i en kronikk i Aftenposten (12. september 2016) av professor Willy Pedersen. Overskriften var «Seks grunner til at ungdom drikker mindre», og som én av grunnene ble unge muslimers påvirkning på ikkemuslimske kamerater nevnt.

Og så vil jeg gi et eksempel som går i motsatt retning, og som er basert på egen erfaring. I en årrekke var jeg leder for denne menigheten, og det hendte at jeg ble spurt om hvilket parti man burde stemme på. Jeg forklarte at jeg ikke ville gi noen råd, og at borgere i Norge sto fritt til å stemme etter egen vurdering. Et slikt spørsmål ville jeg ikke ha fått i dag. På Stortinget sitter det representanter med muslimsk innvandrerbakgrunn, og heldigvis har vi nå i helt forskjellige partier både partimedlemmer og aktive politikere som er ahmadiyyamuslimer.

De to eksemplene jeg nå har nevnt, muslimer som bidrar til at drikkemønsteret i befolkningen endres, og muslimer som er aktive i politikken, er etter min gode eksempler på dette med å fornye og å innpasse. Men for nå å si litt mer om hva vi ahmadiyyamuslimer gjør. Uten stadig å nevne dette med integrering forsøker vi å bidra positivt til det norske samfunnet. Vi oppfordrer våre medlemmer til å avgi stemme når det er valg, vi har – som allerede nevnt – medlemmer som er meget aktive politisk, heldigvis ikke alle innenfor ett og samme parti, og i flere kommuner har vi ahmadiyyamuslimer som representanter eller vararepresentanter i kommunestyret. I avstemninger forventes de å være lojale mot det parti som de representerer. Det kommer selvfølgelig ikke noe direktiv fra menigheten. Vi oppmuntrer våre medlemmer til å ta del i offentlige debatter, og jeg har lagt merke til at det temmelig ofte er innlegg i forskjellige aviser, skrevet av ahmadiyyamuslimer, uten at akkurat det momentet er nevnt av dem. De skriver jo heller ikke på vegne av menigheten, men ganske enkelt fordi de ønsker å engasjere seg som samfunnsborgere. Vi oppfordrer våre medlemmer til å være blodgivere, og videre til å være aktive på dugnader i borettslag og idrettslag. 1. nyttårsdag hvert år gjør våre medlemmer en stor innsats for å rydde i Vigelandsanlegget og Frognerparken, og her på Furuset, og vår lille menighet i Tønsberg rydder på tilsvarende måte området ved Slottsfjellet. Hvert år holder vi et utdanningsseminar for våre ungdommer, der medlemmer som har kommet et stykke på vei med sin utdanning, eller som er nyutdannede, beretter om studier og yrker. I tillegg til at vår moské generelt er åpen hele døgnet for enhver som ønsker å komme for å be, eller bare finne ro, har vi i tillegg en såkalt «Åpen kveld» den tredje tirsdagen i måneden der vi har omvisning i moskeen, og en lett servering. Videre vil vi ta opp en ordning som vi hadde for noen år siden, nemlig å holde foredrag om forskjellige sider ved muslimsk kultur. Vi er i ferd med å bygge opp et bibliotek som kalles Islambiblioteket, som skal romme ikke bare våre egne bøker eller andre bøker som forsvarer islam, men også bøker som er sterkt kritiske til så vel islam som innvandring (ja, vi har Hege Storhaugs bok), og som også skal inneholde bøker om andre religioner, og bøker om religionskritikk. Dette skal bli et bibliotek som vil være åpent for alle. Og jeg vil også nevne at vi fra mange år tilbake har hatt et stort arrangement kalt «Religionenes dag» der vi inviterer representanter for forskjellige religioner til å tale om sin religions syn på et oppgitt tema. Slik får vi belyst det temaet fra mange synsvinkler. Dette er et arrangement som går tilbake til Den utlovede Messias' tid. Årets arrangement her i Norge av denne art finner sted tirsdag 18. oktober, og temaet skal være «Hvordan kan min religion bidra til økt toleranse i samfunnet?»