Ytringer
Langlesning

20 feil fra PST og norsk politi

PSTs politiserte argumentasjon er diskutabel når man skal forebygge terror og vold i Norge – det land i Europa som er rammet verst av terror så langt på 2000-tallet, skriver Dag Herbjørnsrud, idehistoriker og samfunnsanalytiker.
Foto: PST
PST advarer uten forbehold mot «islamistisk terrorisme». I kontrast blir høyreekstrem terror bortforklart med rus, psykiatri og hevn. Her er 20 tabber fra PST og norsk politi før og etter terroren mot moskeen i Bærum.

Dag Herbjørnsrud

idéhistoriker og samfunnsanalytiker
Dag Herbjørnsrud

Latest posts by Dag Herbjørnsrud (see all)

En forkortet versjon ble trykket i Utrops utgave 34.

«Terrorangrepet i Bærum er svært alvorlig, og det er naturlig at andre enn oss selv gjennomgår alle sidene ved dette oppdraget.»

Dette uttalte politidirektør Benedicte Bjørnland i en pressemelding åtte dager etter terroren i Bærum 10. august. En høyreekstrem 21-åring, ikledd hjelm og verneutstyr, angrep da Al-Noor-moskeen i Bærum etter å ha drept stesøsteren, adoptert fra Kina, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17). Før drapet hyllet terroristen Quisling og uttrykte innvandrerfiendtlige holdninger.

Det er svært positivt at Politidirektoratet (POD), Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Oslo politidistrikt nå skal nedsette et eksternt utvalg for å gjennomgå hva norsk politi har gjort eller ikke i denne saken. «Det er stor vilje til å lære av dette,» sier Bjørnland. Det får vi håpe.Det er nemlig blitt gjort en rekke feilvurderinger fra norsk politis side, spesielt det siste året.

«Al Qaida = religion. Høyreekstremisme = psykiatri»

Feilgrepene gjelder ikke bare PSTs manglende reaksjon på varslingen om 21-åringen i fjor sommer, men også PSTs årlige trusselvurderinger, uttalelser fra Oslo Politidistrikt og de enkelte politibetjenters handlinger.

Nedenfor skal vi se at mens terror fra Al-Qaida og Daesh (av politiet kalt IS) kun forklares ved å vise til islam og religion, forklares høyreekstrem terror som et resultat av rus, manglende utdanning og psykiske problemer. I sine trusselvurderinger fremstiller PST det også som om høyreekstrem terror kommer som et «svar» på antall flyktninger, som «hevn». PST hevder i tillegg at et mest mulig åpent, eller hatefullt, ordskifte demper terrorfaren.

Men som vi kan se av følgende, er PSTs politiserte argumentasjon diskutabel når man skal forebygge terror og vold i Norge – det land i Europa som er rammet verst av terror så langt på 2000-tallet. (Norge har med 77 drepte i 22. juli-terroren hele 14,5 terrordrepte per million innbygger siden år 2000. Frankrike ligger nest høyest i Europa: 244 drepte i 2015-17 gir 3,6 terrordrepte per million så langt i det 21. århundre.)

Det blir økt hat, og dermed mer terrorfare, jo mer hatsk og «åpen» debatten blir om innvandring og muslimer.

Summen av de 20 feilene, eller diskutable punktene, er hva vi kan kalle systemfeil: Politiet synes «blind på det høyre øyet». Mens det venstre øyet stirrer seg blind på hva PST kaller «islamistisk terror».

Fremstillingene fra Politiets sikkerhetstjeneste står i kontrast til de mer grundige vurderingene fra Säkerhetspolisen, Sveriges versjon av PST. Sikkerhetspolitisjef Klas Friberg uttalte følgende i en pressemelding 22. august, om den voksende høyreekstremismen i Europa: «Utviklingen der den voldelige høyreekstreme ideologien risikerer å gå fra noe som oppfattes som ekstremt til noe normalt, styrkes av en hatsk retorikk og av økt polarisering.»

PST glemmer truslene fra høyre

PSTs trusselvurderinger unnlater da også konsekvent å nevne den høyreekstreme 22. juli-terroren og de 77 døde. Ei heller nevnes tidligere høyreekstreme terrorangrep eller hvordan Anders Behring Breiviks ideologi påvirker terrorfaren i Norge.

Det er positivt at politimester Beate Gangås i Oslo politidistrikt inviterte og hedret Muhammad Rafiq (65) og Muhammad Iqbal Jawed (76) under et møte på Politihuset i Sandvika. Seks dager etter terrorangrepet erklærte hun at det at de to eldre mennene overmannet 21-åringen, etter at han skjøt og prøvde å drepe Jawed, «var med på å forhindre at liv gikk tapt». Men årsaken til heltedåden ligger også i at politiet brukte 20 minutter på å komme frem til moskeen etter første telefon kl. 16.07 dagen før høytiden Eid al-adha.

Etter moskéterroren i Christchurch på New Zealand i mars – da 51 muslimer ble drept av en hvit makt-terrorist inspirert av Breivik – betrygget PST i mai at de «vurderer det fortsatt som lite sannsynlig at norske høyreekstreme vil forsøke å gjennomføre terrorangrep i 2019». Men i månedsskiftet juni-juli oppgraderte PST faren for et høyreekstremt angrep på moskeer til «mulig».

PST delte imidlertid ikke denne informasjonen med offentligheten før 12. august, to dager etter terrorangrepet. PST varslet i sommer Politidirektoratet (POD), som i juli skal ha gått i «dialog» med politidistriktene. Men moskeene ble ikke varslet. Informasjonen om økt terrorfare ble isteden delt med Justisdepartementet ved justisminister Jøran Kallmyr (Frp).

En drøy måned senere inntraff et nytt høyreekstremt terrorangrep. Johanne (17) ble drept.

Nedenfor er 20 ulike feil, tabber og forbedringspunkter fra Politi- og lensmannsetaten fra 2016 til i dag. Dette er beretningen om et varslet mord.

1.
Politi ut mot handlingsplan (mai 2016):

I Vårt Land 20. mai 2016 sto den første artikkelen hvor det ble etterlyst «en handlingsplan mot muslimhets og moskétrusler». Generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge (IRN) uttalte da at «det blir rettet trusler mot moskeer også her i landet, og det er viktig at vi ikke legger lokk på at det skjer». Bakgrunnen for utspillet var et forsøk på å tenne på Central Jamaat-E Ahl-E Sunnat-moskeen på Tøyen i Oslo. Under 17. mai-feiringen hadde en kvinne fått låne toalettet i moskeen, før hun samlet store mengder papir i trappen og tente på. Hendelsen kom etter flere trusler og angrep mot norske moskeer.

Til Vårt Land uttalte Afsar i IRN: «Jeg mener også det er på sin plass å ha en handlingsplan mot hets og hat mot muslimer. Her må myndighetene komme på banen og iverksette ulike tiltak, for å få kartlagt islamofobi og hets av muslimer.» Høsten 2016 tok både Minotenk og spaltist Mohamed Abdi til orde for en handlingsplan mot muslimhat.

22. august 2019, tolv dager etter terroren mot Bærumsmoskeen, vedtok Regjeringen å starte arbeidet med en nasjonal handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Regjeringen viser til at 31 prosent av befolkningen, altså 1,4 millioner nordmenn, mener at «muslimer ønsker å ta over Europa».

Men da forslaget ble lansert, uttalte politiet seg negativt mot en handlingsplan mot muslimhat – noe som kan være med på å forklare at det ikke ble noe av dette før terroren. Ingressen på Vårt Lands artikkel lød nemlig slik i mai 2016: «Islamsk Råd Norge etterlyser en handlingsplan mot muslimhets og moskétrusler. Politiet mener det forebyggende arbeidet er aller viktigst.»

Oslopolitiet ga uttrykk for at evakueringsplaner var viktigere enn handlingsplaner. Politispesialisten ved Grønland politistasjon svarte slik på spørsmålet om det kan bli angrep på norske moskeer som i Sverige: «Vi skal ikke være naive, men jeg tror ikke vi får lignende saker i Norge.»

Det har imidlertid i over et tiår nå vært en rekke tilfeller av hatkriminialitet mot moskeer. I 2008 ble et grisehode og et naziflagg plassert i Islamic Mission-moskeen under fredagsbønnen. Moskeen mottok da flere rasistiske eposter. I 2010 ble en kvinne dømt for å ha tegnet et grisehode og et nazikors på moskeen i Fredrikstad. I 2012 ble muslimer i Kristiansand møtt av et grisehode da de skulle til morgenbønn i moskeen. En 40 år gammel mann ble funnet skyldig, men heller ikke han ble tiltalt for hatkriminalitet fra politiets side. I 2013 ble et grisehode funnet på trappen utenfor Central Jamaat-E Ahl-E Sunnat-moskéen i Oslo. Og det er verre eksempler.

Islamsk Råd anmeldte tre trusselepisoder allerede i 2013. Verken PST eller Politidirektoratet tok anmeldelsene nok på alvor til at man gikk ut og støttet en handlingsplan mot muslimhat, ei heller advarte de mot den økende trusselen mot muslimer og moskeer.

2.
Glemte 22. juli-terroren (februar 2017):

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) offentliggjør sin «Trusselvurdering 2017» i februar 2017. I innledningen konkluderes det:

«Norge har så langt ikke blitt like hardt rammet av islamistisk og høyreekstrem vold og terrorisme som flere av de andre europeiske landene.»

Denne formuleringen er knapt til å tro.77 mennesker ble drept 22. juli 2011 på grunn av terroren fra høyreekstreme Breivik. En større andel av Norges befolkning ble dermed rammet av høyreekstrem terror enn andelen av USAs befolkning som ble rammet av Al-Qaidas terror 11. september 2001.

Ervin Kohn, forstander i Det mosaiske trossamfunn, påpekte i sin tale på Holocaustdagen 2018 det problematiske i at PST i sin trusselvurdering klarer å overse og glemme Breiviks terror: «Hvordan kan man som tidsvitne ha glemt 22. juli på 6 år? Tvert imot er Norge det europeiske land som er blitt hardest rammet av høyreekstrem vold.»

Høyreekstreme startet med terror i Norge for over 40 år siden: I mars 1977 ble Oktober bokhandel i Tromsø rammet av en 10 kilos dynamittbombe. I 1979 kastet en ung nynazist en bombe mot 1. mai-toget til Faglig Front i Oslo – en mann ble alvorlig skadet. 14. juni 1985 ble en kvinne innlagt på sykehus da en kraftig bombe ble kastet inn i Nor-moskeen til Ahmadiyya-muslimene på Frogner. Lederne for Norsk Folkeparti ble dømt for moskéterroren samt for angrep på synagogen i Oslo. Både på 80- og 90-tallet sto høyreekstreme bak angrep rettet mot innvandrere og deres butikker – selv om enkelte i politiet omtalte disse angrepene som «guttestreker».

PST har rett i at Norge ikke har vært rammet av «islamistisk terror» eller terror fra Al-Qaida og Daesh (IS). Men det er svært kritikkverdig når PST også får seg til å påstå at Norge ikke er blitt rammet av «høyreekstrem vold» slik som andre europeiske land. Tvert imot: 26. januar 2001 ble 15 år gamle Benjamin Hermansen jaget og drept på åpen gate på Holmlia av nynazister, ene og alene på grunn av hans hudfarge. Dette er av de verste og mest åpenbare eksemplene på høyreekstrem og rasistisk vold i Europa så langt på 2000-tallet. PST har ennå ikke beklaget eller trukket tilbake sin feilaktige virkelighetsbeskrivelse.

3.
Ulik praksis med terrorsiktelser (april 2017):

Politiet pågriper en 17 år gammel gutt, en russisk asylsøker med bosted i Vardø, for å ha båret eksplosivt materiale ved Grønland i Oslo. PST overtar saken og terrorsikter gutten, som skal være muslim og ha bodd i landet siden han var 10 år gammel. Samtidig ble trusselnivået i Norge oppjustert til «sannsynlig». Et stort område på Grønland blir sperret av.

Daværende PST-sjef Benedicte Bjørnland uttalte at gutten «hadde vært en bekymring i forkant». Domstolene fant imidlertid ikke noe grunnlag for anklagene, og terrorsiktelsen ble dermed frafalt fire måneder senere. Det endte med en tiltale for oppbevaring av sprengstoff, et bortfall av terroranklage som PST bagatelliserte med «ingen dramatikk».

Høyesterett reduserte Lagmannsrettens dom ytterligere og ga i desember 18-åringen ti måneder for å ha laget en «hjemmelaget eksplosiv innretning». Til tross for at det ikke var grunnlag for en terrorsiktelse, og til tross for at han selv sa han ville bli bilmekaniker, krevde PST imidlertid at han ble sendt ut av landet.

Reaksjonen mot 17-åringen står i sterk kontrast til hvordan politiet reagerte da en bussjåfør i 2013 varslet om at en 27-årig hvit mann med skuddsikker vest og en stor bag, som han senere innrømmet det var våpen i, pratet i telefon om å sprenge Stortinget. Dette medførte terroralarm og væpnet vakthold rundt parlamentet. Men til tross for 27-åringens tidligere utsagn om å drepe innvandrere, hans posting av våpenbilder i «Breivik-positur» og deltagelse på National Defence League-demonstrasjoner – tok ikke PST over saken fra lokalt politi. Mannen ble aldri tiltalt for truslene og det som medførte terroralarm. Isteden ble han dømt for å ha skutt sin samboer i magen. Han fikk 60 dagers fengsel, halvparten betinget.

4.
Droppet Bærum-tips (juli 2018):

PST får tips om den høyreekstreme Bærum-mannen. «Tipset ble undergitt en konkret vurdering,» har nåværende PST-sjef hans Sverre Sjøvold uttalt. Men den nå pågrepne terroristen ble ikke innkalt til bekymringssamtale, ei heller ble det opprettet en hemmelig eller åpen etterforskningssak. Den nå 21 år gamle Bærum-mannen ble «ikke vurdert som farlig».

«Vi gjorde flere og grundige undersøkelser av og rundt ham. Men vår vurdering den gang var at det ikke var grunnlag for å gå videre med saken. Det er vårt oppdrag å forebygge terror. Det har vi ikke lykkes med i dette tilfellet,» innrømmet Arne Christian Haugstøyl, PSTs seksjonssjef for kontraterror, 15. august i år.

Så vidt vites, satte ikke PST tipset opp mot det faktum at 21-åringen hadde en stesøster som var adoptert fra Kina. Da Johanne (17) ble drept, bodde hun i samme hus som sin høyreekstreme stebror. «Når man vet det man vet i dag, kan man jo si at her burde man gjort mer arbeid,» uttalte nåværende politidirektør Bjørnland.

5.
Terrorsiktelse mot psykisk syk (januar 2019):

En 20 år gammel russisk statsborger stikker ned en kvinnelig kunde i en Kiwi-butikk i Oslo. Saken ble tatt så alvorlig at saken raskt ble overført fra Oslo politidistrikt og til PST. «Meg bekjent er dette det første fullbyrdede knivangrep hvor det kan tenkes en tilknytning til ekstrem islamisme,» uttalte daværende PST-sjef Benedicte Bjørnland.

Men avhøret med 20-åringen ble tatt uten advokat til stede. Politiet påsto overfor mediene at 20-åringen skulle ha sagt at han ville «drepe alle europeere» – noe som i seg selv er selvmotsigende med tanke på det ene knivstikket i en Kiwi-butikk i Møllergata.

Først to dager etterpå fikk 20-åringen møte en advokat. Advokat Ola Lunde kunne da opplyse at mannen hadde «ingen dragning mot islam», men at han snarere var ateist. Igjen måtte PSTs terrorsiktelse frafalles. 20-åringen ble overført til psykiatrisk behandling.

6.
«Lite sannsynlig»-påstand (februar 2019):

PST publiserer i februar sin «Trusselvurdering 2019», der det påstås:

«Det vurderes som lite sannsynlig at norske høyreekstreme vil forsøke å gjennomføre terrorangrep i 2019. Selv om det fortsatt vil være mye spredning av innvandrings- og islamfiendtlig propaganda på internett, vil terskelen for å gjennomføre terrorhandlinger være høy.»

Denne vurderingen om «lite sannsynlig» kommer rett etter at det ble klart at høyreekstreme sto bak alle ekstremistiske drap i USA i 2018, slik Anti-Demafation League (ADL) viser i sin januar-rapport. Blant terrorangrepene var angrepet på Tree of Life-synagogen i Pittsburgh, Pennsylvania, i oktober 2018, der 11 ble drept.

Også i Europa økte høyreekstreme sine trusler og angrep. Tyske myndigheter anslår at 12.700 tyske høyreekstremister, omtrent halvparten av det totale antallet, er villige til å bruke vold. På 5-årsdagen for Breiviks terror, 22. juli 2016, skjøt og drepte en ung høyreekstrem ni personer med flerkulturell bakgrunn på McDonald’s i München. Syv av ofrene var tenåringer, tre var 14 år gamle jenter.

I juni 2019 ble den kristendemokratiske politikeren Walter Lübke (65) skutt i hodet og drept utenfor sitt hjem i Hesse. Den nynazistiske gjerningsmannen innrømmer at Lübke ble myrdet fordi han tok til orde for å hjelpe flyktninger. I juni 2016 ble den engelske Labour-politiker Jo Cox skutt i hodet og drept fordi hun var en forræder «mot det hvite folk».

Med tanke de høyreekstremes terrorhandlinger i Norge siden 1977, utviklingen i Europa og USA de siste par år og med uttalelser fra en rekke norske på nett, virker det i februar 2019 ikke være spesielt presist å konkludere med at det er «lite sannsynlig» for et nytt «forsøk» på terrorhandling eller at terskelen skal være spesielt «høyt» kun for høyreekstreme.

7.
Skylder på innvandring (februar 2019):

I PSTs trusselvurdering for 2019 står også følgende diskutable påstand om de høyreekstreme:

«Slik situasjonen er i dag, er det imidlertid lite sannsynlig at disse vil utvikle en intensjon om å begå terror i 2019. Dette har blant annet sammenheng med lav innvandring til Norge og en relativt åpen politisk debatt om utfordringer knyttet til innvandring.»

Men utviklingen i 2018, med økende støtte til høyreekstreme angrep ute i verden, gir lite belegg i februar 2019 for å spå at det er «lite sannsynlig» at norske høyreekstreme «vil utvikle en intensjon om å begå terror».

Det er imidlertid to problemer med den siste setningen sitert ovenfor. For det første påstår PST at det blir mindre terrorfare fra høyreekstremister fordi Norge har «en relativt åpen politisk debatt om utfordringer knyttet til innvandring.»

Men forskning indikerer snarere det motsatte: Det blir økt hat, og dermed mer terrorfare, jo mer hatsk og «åpen» debatten blir om innvandring og muslimer. Teorien om at det blir mindre vold og terror hvis man slipper trollene frem i solen, har så langt ikke vist seg å stemme.

Sikkerhetstjenesten i Sverige konkluderer da også motsatt av PST. Sikkerhetspolitisjef Karl Friberg poengterer i sin pressemelding 22. august at den ekstreme hvit makt-ideologien snarere blir normalisert gjennom «hatefull retorikk». I kontrast til PST, skriver deres svenske kolleger følgende om det høyreekstreme hatet: «Det må imøtegås av hele samfunnet, på alle nivåer. Og det må gjøres i tide.»

For det andre er det dypt problematisk at PST påstår at det er «lite sannsynlig» at høyreekstreme vil utvikle en intensjon om å begå terror også fordi det er «lav innvandring til Norge». Formuleringen kan forklare hvorfor PST ikke har synes å ha prioritert høyreekstrem vold verken før Benjamin Hermansen-drapet i 2001, 22. juli-terroren i 2011 eller Bærum-terroren i august.

Påstanden medfører nemlig at PST også gir inntrykk av at høyere innvandring øker terrorfaren fra høyreekstreme. Men dette er en argumentasjon som mangler belegg. Det har i praksis vært stans av nye flyktninger til Norge siden tidlig i 2016. Likevel er det i perioden etter dette at høyreekstremismen har økt, noe ikke minst PSTs forhøyede trusselvurdering i sommer vitner om.

Det var lav innvandring til Norge da Den nordiske motstandsbevegelsens inntok Kristiansand sentrum sommeren 2017 – da nynazistene ikke brydde seg om politiets forsøk på å stanse den ulovlige demonstrasjonen. Den ekstreme Pegida-bevegelsen oppsto høsten 2014 med store demonstrasjoner mot innvandring i det østlige Tyskland, i området med færrest innvandrere. Men disse protestene, som også nådde Norge samme høst, begynte lenge før «flyktningkrisen» året derpå, i 2015. Verken Pediga-demonstrasjonene eller tidligere terrorangrep kan knyttes til perioder med «høy innvandring».

Tallene viser snarere at det største islamhatet og jødehatet er i de områder av Europa hvor det er færrest muslimer og jøder. Noe lignende ser man i Norge: Fordommene mot muslimer er minst i Oslo, der det er flest muslimer. Både 22. juli- og 10. august-terroristen er fra Oslo Vest/Bærum, der det er få innvandrere og muslimer. Som i Polen og Ungarn, der hatet mot jøder og muslimer er størst, dannet disse to Oslo Vest-terroristene seg et bilde av muslimer gjennom mediene, nettet og – eventuelt – PSTs hovedfortelling de siste par tiårene.

Man kan altså argumentere med det motsatte av PST, nemlig at høyere innvandring – gitt at politi og politikere ikke fremstiller dette som en trussel – kan gi mindre fordommer, som i London og Oslo. Med sin formulering i trusselvurderingen bygger PST opp under de høyreekstremes retorikk om at det beste for Norge er ikke å hjelpe flyktninger.

PST omtaler så til slutt i sitatet «utfordringer knyttet til innvandring». PST synes her å legge til grunn et narrativ om at innvandring per definisjon er en «utfordring». Men dette står i strid med Oslo politidistrikts sentrale rapport «Trender i kriminalitet 2018–2021», som ble publisert i mai 2018. Her vises det til at «at immigrasjonen kan være en av grunnene til at kriminaliteten generelt har sunket i USA siste drøye tiåret, slik at det nå blant annet begås mindre vold og færre drap».

Dette bekreftes av studiene fra noen av verdens fremste på feltet, som Harvard-professor Robert J. Sampson, Colorado-professor Tim Wadsworthog California-professor Ruben G. Rumbaut. Forskerne forklarer den positive innvandringseffekten med at de nyankomne er mer påpasselige med ikke å havne i konflikt med politiet. I tillegg kommer mange innvandrere med familiene sine, slik at de opprinnelige innbyggerne skjerper seg og blir mindre kriminelle, eller flytter andre steder.

Trend-rapporten påpeker: «Tilstrømming av immigranter fra Latin- og Mellom-Amerika, både legale og udokumenterte, ser ut til å bidra til fallet i voldelig kriminalitet i området».

Og: «I en rapport om immigrasjon og nærpolitiarbeid fra amerikanske Police Foundation i 2009, ble det konkludert at økningen i immigrasjon var en av grunnene til reduksjonen i registrert kriminalitet i USA gjennom det siste tiåret.»

Det er ikke kun fra medieoppslag i USA og Oslo-politiet at PST kunne fått informasjon som viser at det høyreekstreme innvandrernarrativet ikke stemmer. Allerede i 2012 skrev VG artikkelen «Flere innvandrere – mindre kriminalitet», om hvordan innvandrerandelen i Groruddalen hadde fordoblet seg det siste tiåret, samtidig som antallet anmeldelser hadde blitt nær halvert. «De som bor i Groruddalen har blitt snillere! Ungdomskullene har blitt større og kriminaliteten mindre,» uttalte Espen Aas, stasjonssjef ved Stovner politistasjon.

Istedenfor å gi et feilaktig inntrykk av at det per definisjon er «utfordringer knyttet til innvandring», kunne PST ha nevnt de mer reelle utfordringene knyttet til falske nyheter, ekstremistiske nettkampanjer og menneskefiendtlige innvandringsdebatter. Er det kun innvandring som per definisjon er en utfordring, ikke løgn, rasisme og hat?

PST gir en tendensiøs gjengivelse av de utfordringer Norge står overfor for å forebygge flere terrorangrep og mer hatvold.

8.
Vektlegger «hevn»-argument (februar 2019):

I PSTs «Trusselvurdering for 2019» påpekes det at det i 2017–2018 ble registrert åtte gjennomførte og elleve avvergede høyreekstreme terrorangrep i Europa: «De fleste var rettet mot muslimer, ikke-vestlige innvandrere eller politikere.» Men neste setning er problematisk:

«Gjerningspersonene bak flere av angrepene var delvis motivert av et ønske om å hevne ekstrem islamistisk terrorisme.»

For det første er det i liten grad dokumentert at de høyreekstreme angrepene er motivert av «hevn» av reelle hendelser. Breiviks 22. juli-terror inntraff før IS oppsto – det er en utryddelse av muslimene fra Europa innen 2083 hans propaganda går på. Da Nor-moskeen ble bombet av nynazister i 1985, var det da heller ikke noe å «hevne». Ideologien som ligger bak angrepene på muslimer er snarere en konspirasjonsteori om at «muslimer skal overta Europa», at «de hvite blir i mindretall», og at islam og muslimer som sådan er skadelige.

Da en radikalisert hvit engelskmann i juni 2017 kjørte en van inn i en folkemengde ved Finsbury Park-moskeen i London, og drepte Makram Ali og skadet tolv andre, så var det ikke «hevn». Dommeren, som dømte terroristen til livstid, konkluderte snarere med at motivasjonen var en «ideologi av hat mot muslimer».

For det andre er det svært problematisk at PST ukritisk gjengir slik ekstrem propaganda om påstått motivasjon til terrorister. Vi skal nedenfor se at PST ikke gjør noe lignende med begrunnelsen for Al-Qaida- og IS-terrorister: PST skriver ikke at gjerningspersonene bak denne terroren er delvis motivert av et ønske om å hevneslikt som høyreekstremisme, USAs politikk i Midtøsten og Israels behandling av palestinere – ei heller at de er motivert av å få slutt på bombing av IS-kontrollerte områder i Irak og Syria. Slik bedriver PSTs trusselvurdering forskjellsbehandling.

Det er problematisk at man gjengir en udokumentert motivasjon for de høyreekstremes angrep på fargede, politikere og muslimer gjennom flere tiår. Ved å ta inn et påstått «hevnmotiv», kan teksten lettere leses av flere som at det ligger en rasjonalitet og et fornuftig «svar» bak det høyreekstreme hatet og den medførende terroren og hatkriminaliteten.

For det tredje kan resonnementet til PST her, hvis det får spre seg, øke terrorfaren. Både Al-Qaida-sympatisører, høyreekstreme eller andre lettpåvirkelige kan da bruke «hevn»-logikken til å begå ny terror – som ved å hevne Bærummoskeen. Sikkerhetstjenesten burde motvirke, ikke underbygge, en slik tenkemåte.

Som en kontrast til PSTs fremstilling, kan man se på deres svenske motstykke, Säkerhetspolisen, som 22. august understreker «hvit makt»-ideologien i sin pressemelding:

«Säkerhetspolisen ser en utveckling som pågått under en tidi såväl Sverige som i bland annat Europa och USA där hotet att utföra attentat eller grova våldsbrott kommer från aktörer som befinner sig i utkanten av vit makt-miljön och som radikaliserats på nätet. Det är till exempel uppmaningar om att agera och göra något innan det är för sent, vilket kan jämföras med resonemang inom andra extremistmiljöer att använda sig av alla till buds stående medel.»

Svenske sikkerhetspoliti gjengir ikke høyreekstrem propaganda om at nynazistisk adferd kan legitimeres med noen som helst form for «hevn».

9.
Rasjonaliserer høyreekstreme (februar 2019):

I Trusselvurderingen 2019 gjentar og understreker PST at de høyreekstremes ideologi og terror kun er «et svar» på andre ekstremisters handlinger. Som i dette avsnittet:

«En rekke forhold kan potensielt øke omfanget av radikaliseringen og sannsynligheten for høyreekstreme volds- eller terrorhandlinger. En utløsende faktor kan for eksempel være terrorhandlinger og annen særs grov voldskriminalitet utført av personer med ikke-vestlig bakgrunn. Også en betydelig vekst i antall flyktninger og asylsøkere som ankommer Norge, kan påvirke trusselen fra høyreekstreme. Det forventes dessuten at økt motstand, inkludert voldsbruk, fra venstreekstreme kan øke enkelte høyreekstremes vilje til å bruke vold i 2019.»

Igjen ser vi at den «utløsende faktoren» for høyreekstremes vold og terror fremstilles å være «de andres» vold eller terror – enten fra innvandrere eller «venstreekstreme» (som får et eget delkapittel, tross at det ikke er utført venstreekstrem terror i Norge).

Slik fremstår nynazisme og høyreekstremisme nærmest som rasjonelle svar på angrep de utsettes for. Og igjen påstås det her at antallet flyktninger og asylsøkere skal ha noe å si for terrorfaren, noe som kan forklare hvorfor man ikke oppdaget det økte trusselnivået i tide i 2019 – det har jo ikke vært noen «betydelig vekst i antall flyktninger».

PST nevner ikke med ett ord hvordan retorikken i offentligheten, kampanjer på internett og normaliseringen av høyreekstrem ideologi, kan øke farenivået.

Dette står i kontrast til svenske sikkerhetsmyndigheter, som nettopp advarer mot at den «høyreekstreme ideologien risikerer å gå fra noe som oppfattes som ekstrem til noe normalt», noe som skapes «av en hatsk retorikk og økt polarisering».

Det er derfor sikkerhetspolitisjef Klas Friberg konkluderer om at hatet fra høyreekstreme «må imøtegås av hele samfunnet, på alle nivåer». Slike perspektiver mangler totalt i PSTs analyser.

10.
«Ikke drepe flest mulig» (februar 2019):

PST «Trusselvurdering 2019» skriver følgende om de høyreekstreme: «Hensikten med et eventuelt angrep vil være å skape frykt og formidle et politisk budskap, ikke nødvendigvis å drepe og skade flest mulig.»

For det første kan man si at hensikten med all terror per definisjon er å skape frykt og formidle et budskap, og at dette i tilfelle ikke er noe spesielt for høyreekstremismen. Men det kan diskuteres hvorvidt Breiviks lange tekst, eller informasjonen fra hans senere terrorfølgere, ukritisk bør anerkjennes som et «politisk budskap». Hat og rasisme er først og fremst dét, ikke et «politisk budskap».

PST anerkjenner ikke at Al-Qaida og IS skal inneha et «politisk budskap», og det er noe uklart hvorfor PST da vil innfri ønsket til Breivik og høyreekstreme ved å gi kun dem en slik anerkjennelse. Her kunne PST poengtert at det for eksempel er en «hatefull» eller straffbar ideologi de høyreekstreme står for.

Formuleringen om at høyreekstreme «kun» vil skape frykt og «formidle» et «budskap», følges så opp med påstanden om at de «ikke nødvendigvis» vil «drepe og skade flest mulig». Dette er en underlig konklusjon med tanke på Breiviks terror 22. juli 2011, der hensikten nettopp var å drepe og skade så mange som mulig – slik at han kunne spre sitt «politiske budskap». Også Finsbury-terroristen i 2017, for ikke å si Christchurch-terroristen i mars i år, forsøkte å drepe og skade så mange de kunne.

Vi kan se at denne vurderingen av de høyreekstreme er den motsatte av hva PST erklærer om det de kaller «ekstreme islamister». Om disse skrives det nemlig: «Målet vil være å drepe og skade så mange som mulig.»

Vi kan legge merke til at det da ikke står noe om «politisk budskap», bare at disse ekstreme islamistene vil drepe og skade «så mange som mulig». En slik vurdering står i kontrast til knivstikkingen av én enkelt kvinne i en Kiwi-butikk i Oslo – en hendelse som PST først definerte som «islamistisk terror», før det viste seg å være psykiatri. Både dette og andre eksempler med knivstikking viser at PST vel så gjerne kunne ha skrevet at hensikten med et angrep fra Daesh (IS) «vil være å skape frykt og formidle et politisk budskap, ikke nødvendigvis å drepe og skade flest mulig».

PST velger imidlertid igjen en mer populistisk og politisk legmannsfortolkning av de ulike terrorfarene. Medlemmene i Politiets Fellesforbund ga Høyre og Frp rent flertall, 53 prosent, da disse vant regjeringsmakt i 2013. Partier som KrF, Venstre, Miljøpartiet De Grønne, Rødt og SV ville ikke kommet på Stortinget hvis kun politifolk hadde bestemt. Det er mulig PSTs trusselvurderinger hadde vært noe mer balanserte med et mindre ensidig politisk perspektiv.

11.
«Tilpasningsproblem»-forklaring (februar 2019):

PST betoner i sin trusselvurdering bakgrunnen til de høyreekstreme:

«Det forventes at de fleste som radikaliseres til høyreekstremisme i 2019, vil være personer som på flere områder står utenfor samfunnet. De som radikaliseres, er ofte menn med lav utdanning, løs tilknytning til arbeidslivet og kriminell bakgrunn.»

Isolert er dette viktige opplysninger, om enn ikke spesielt relevante når det gjelder en trusselvurdering. Det mest slående er nemlig at PST ikke gir en lignende forklaring eller bakgrunn for de som omtales som «ekstreme islamister» eller «venstreekstreme». Dette til tross for at rapporten om de høyreekstremes bakgrunn først blir kjent én måned senere enn denne trusselvurderingen, nemlig i mars 2019.

PST hadde hatt langt bedre tid til å lese rapporten om bakgrunnen til Syria-farere og jihadister – for den ble publisert i 2016, og den viste at 68 prosent hadde vært involvert i kriminalitet før de ble radikalisert (rapporten om islamistene er for øvrig ikke lengre tilgjengelig på PSTs nettsider). PST vegler også i år kun å gi «islam» som forklaring på jihadistenes ekstremisme. Som en kontrast står det så følgende om de høyreekstreme:

«Mange har opplevd ulike tilpasningsproblemer, og flere sliter med psykiske utfordringer. Rus- og narkotikamisbruk er dessuten utbredt blant høyreekstreme i Norge. Både yngre og eldre personer blir radikalisert. Snittalderen til høyreekstreme i Norge er høyere enn hva som er tilfellet for ekstreme islamister.»

Det er i utgangspunktet fint at PST gir de sosionomiske bakgrunnsvariablene for høyreekstreme, selv om de unnlater å gjøre slikt i sine trusselvurderinger for andre ekstremister. Men det som mangler i denne forklaringsmodellen fra PST, er slikt som den rasistiske ideologien, økt hatprat på nett og utbredelsen av konspirasjonsteorier i samfunnsdebatten.

PSTs formuleringer gjør at man minnes statsminister Erna Solbergs (H) uttalelser i Stortinget i 2017: «Samtidig vil jeg aldri si at fordi man er fattig, eller har utfordringer, er kriminalitet akseptabelt – eller «sosionomisere» det vekk, som jeg pleier å si.»Solbergs uttalelser vel å merke handlet om andre grupper enn høyreekstreme.

Sveriges Nationellt centrum for terrorhotbedömming, underlagt Säkerhetspolisen, gjør ikke som PST. De gjengir ikke «forklaringene» og høyreekstremismens logikk. Snarere vektlegger svenske politimyndigheter fremmedfiendlighet og «hvit makt-ideologi», samt det at de høyreekstreme også truer de med ikke-heterofil seksuell legning.

12.
Bagatellisering (februar 2019):

I sin trusselvurdering for 2019 skriver PST:

«Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) er det høyreekstreme miljøet i Norge som har hatt størst eksponering i offentligheten de siste årene. De har som langsiktig mål å avskaffe demokratiet og etablere en nordisk, nynazistisk stat. Dette målet har svært liten støtte i det norske samfunnet. DNM forventes derfor ikke å vokse i 2019.»

Denne argumentasjonen er både problematisk og feilaktig. De moderne nettsidene til Den nordiske motstandsbevegelsen skriver ikke noe om at de skal «avskaffe demokratiet» og etablere en «nynazistisk stat». Snarere lokkes nordmenn inn i denne og andre ekstreme organisasjoner ved at disse hevder at de skal «gjeninnføre demokratiet» og folkestyret – siden slikt som globalister, jøder og «homolobbyen» påstås å styre staten i dag. PSTs gjengivelse av DNMs rekrutteringspotensial i Norge blir slik fortegnet. Påstanden om at DNM eller andre organisasjoner «derfor» ikke forventes å vokse, hviler på en uriktig gjengivelse av retorikken.

PST påstår også at høyreekstremismen «preges av svak organisering og lite samarbeid», da aktiviteten vil foregå på «åpne og lukkede sider på internett». Det virker ikke som PST har vært oppdatert på nettstedene 4chan og EndChan, eller på hvordan den høyreekstreme terrorideologien har vokst frem på nett etter 22. juli 2011-terroren.

Inntrykket fra trusselvurderingen bekreftes når PSTs seksjonsleder Arne Christian Haugstøyl 12. august, etter Bærum-terroren, forteller at han synes «det er overraskende mange i Norge som sympatiserer og uttrykker støtte for den typen handlinger» som inntraff i Christchurch, altså moskéterroren.

Hvis man har fulgt med på norsk nettdebatt de siste årene, bør det ikke være «overraskende» hvis det viser seg at noen hundre, eller tusen, anonymt uttrykker støtte til drap på muslimer. Men selv etter Bærumterroren vil Haugstøyl først og fremst avdramatisere trusselen fra de høyreekstreme: «Det er ikke slik at det er mange hundre mennesker.»

13.
Islam-forklaringen (februar 2019):

I sintrusselvurdering for 2019 skriver PST, for attende år på rad, at det er «ekstreme islamister» som vil være den største terrortrusselen i Norge: «Den mest alvorlige terrortrusselen i 2019 vil fortsatt komme fra ekstreme islamistiske grupper. Det vurderes som mulig at ekstreme islamister vil forsøke å utføre terrorangrep her i landet.»

PST skriver også: «Ekstrem islamisme er sterkt påvirket av internasjonale hendelser, og radikalisering og potensiell angrepsplanlegging kan øke i omfang som følge av hendelser i eller utenfor Norge.»

Språk- og begrepsbruken kan her diskuteres, da den fort kan gi feil inntrykk. I utgangspunktet er begrepet «ekstrem islamisme» problematisk å bruke om tilhengere av Al-Qaida og Daesh (IS). Som Store norske leksikon påpeker, ble «islamisme»-begrepet først lansert i Frankrike på 1980-tallet. Islamisme betyr at man vil «prege samfunnet med islamistiske verdier». Felles for islamske grupper, de fleste lovlige politiske partier, er «de har samfunnsbygging som overordnet mål».

Samfunnsbygging er altså noe annet enn terrorvirksomhet. «Ekstrem islamisme» synes slik ikke treffende for de personene PST omtaler, nemlig de som er tilhengere av jihadisme, salafisme, Al-Qaida eller Daesh (IS). Begrepet «ekstrem islamisme» er da også helt nytt: Det ble ikke nevnt i norske medier før i 2001, og så vidt man kan se, tok heller ikke PST i bruk «ekstrem islamisme»-termen før etter Irak-invasjonen, i mai 2003. Og den gang ble begrepet ikke brukt i religiøs forstand, som nå i 2019, men som i politisk forstand: «De aller fleste gruppene som bekjenner seg til en ekstrem islamisme vokste frem som opposisjonsgrupper til sittende regimer i nettopp Midtøsten og Nord-Afrika.»

På den tiden tok også USAs president George W. Bush avstand fra den religiøse begrepsbruken PST nå står for. Bush gikk nemlig til «krig mot terrorisme» og Al-Qaida fra høsten 2001, ikke mot «ekstrem islamisme».

Denne nye, religiøse bruken av begrepet «islamisme» om jihadister og salafister er således svært diskutabel.Politisk, og i praksis, blir det ofte brukt synonymt med «islam». Forskning viser imidlertid at grupper som Al-Qaida og Daesh (IS) har mer med politikk enn religion å gjøre.

Desto viktigere blir det at PST er presis i sin språkbruk og i sine analyser av ekstremistene. Men i kontrast til hvordan høyreekstreme forklares, der ekstremistenes egne narrativer om «svar» på andres vold vektlegges, er det kun religionen som brukes som forklaringsmodell når det gjelder Daesh og Al-Aqida-tilhengere:

«De fleste ekstreme islamister i Norge sympatiserer likevel med ideologien til ISIL og AQ. For disse er alle som avviker politisk, ideologisk og religiøst fra deres tolkning av islam, definert som vantro og ansett som fiender. Enkelte nærer et sterkt hat mot det norske samfunnet og vil se på Norge som et legitimt mål for terrorangrep.»

En slik fremstilling, «deres tolkning av islam», står ikke bare i strid med PSTs rapport fra 2016 om de radikaliserte Syria-farerne. Internasjonal forskning viser at politiske forhold i Midtøsten både ga motivasjon og grobunn for Al-Qaida og Daesh (IS), mer enn religionen. Breivik var svært opptatt av kristendommen i sin kamp mot islam og prydet manifestet sitt med et kors, mens Bærum-terroristen før angrepet gikk i gudstjeneste i en konservativ menighet, uten at PST knytter dem til kristendommen eller kaller dem «ekstreme kristenfundamentalister» av den grunn.

I januar, før publiseringen av PSTs trusselvurdering, viste doktorgradsstudent Ragnhild Sørbotten Moen i en Aftenposten-kronikk at det ikke var religion som var motivasjonen til de norske Syria-farerne – som hun har forsket på. Også hun, som PST, hadde en «forventning om at svarene jeg skulle få ville dreie seg om hat, om ideologisk, politisk og religiøs makt». Men: «Der tok jeg feil. Historiene de har fortalt meg, handler om helt andre ting, som brutte bånd, sårbarhet, utenforskap og skam.»

Det er således problematisk å ta for gitt at det er religion, som PST nå påstår, som er det avgjørende. Det er populært å tro at Syria-farerne drives av synet på «vantro» som fiender og at de har et «hat mot det norske samfunnet», slik PST skriver, men det er vanskelig å se at det er belegg for denne fremstillingen.

14.
Skjulte ny vurdering (sommer 2019):

Nylig ble det kjent i Klassekampen at PST i sommer hadde laget en ny trusselvurdering for høyreekstrem terror. Faren for et slikt angrep, som mot moskeer, ble hevet fra «lite sannsynlig» til «mulig». Bakgrunnen var Christchurch-terroren. Kort tid etter det angrepet i mars, ble nynazistiske klistremerker klebet på døren til moskeen i Alta og andre steder i Finnmark.

Men PST delte ikke informasjonen om økt terrorfare med offentligheten eller muslimske miljøer. I månedsskiftet juni/juli ble den hemmelige rapporten oversendt Politidirektoratet (POD) og Justisdepartementet. Informasjonen ble ikke gitt til de som var truet.

På uklart vis skriver Jørn Schjelderup,seksjonsleder i POD, nå til pressen:

«I månedsskiftet juni-juli mottok POD en oppdatert vurdering fra PST i tilknytning til det høyreekstreme miljøet i Norge og mulige hendelser gjennom sommeren… POD fulgte opp denne vurderingen overfor politidistrikt, særorgan og underliggende enheter og ba om at ulike tiltak ble planlagt og iverksatt… Distriktene ble blant annet bedt om å opprette dialog med ulike aktører og trossamfunn, og vurdere behovet for å iverksette lokale tiltak.»

Hemmeligholdet av en slik økt trusselvurdering, og manglende hjelp til moskeene for å sikre seg før Eid-feiringen, 11. august, virker kritikkverdig.

15.
Rykket ut i sykkelhastighet (10. august 2019):

Det ble gjort en rekke feil fra Bærum-politiets og Oslo politidistrikts side etter at de fikk melding om angrepet i Bærummoskeen lørdag 10. august. Politiet ble oppringt klokken 16.07, men først kl. 16.27 kom første politipatrulje frem til Al Noor-moskeen på Skui. Noe av årsaken til den lange tiden utrykningstiden, var at politiet ikke ga utrykningen «prioritet 1» før etter omtrent fem minutter av samtalen, samt at de sendte en politibil fra Lommedalen i Oslo.

Politiet brukte dermed 20 minutter på å komme frem til Bærummoskeen, som ligger kun 5700 meter fra Bærum politistasjon i Sandvika. Kravet er 7 minutter – og en normal utrykning kan gjøres på seks minutter. Google Maps vise at det også tar 20 minutter å sykle fra politistasjonen til moskeen. Det gir en snitthastighet på 17,1 kilometer i timen. Politiet brukte lengre tid på å kjøre til moskeen i Bærum enn politiet i Hønefoss brukte til Utøya brygge under den sterkt kritiserte politiaksjonen 22. juli 2011.

Men Oslo politidistrikt var enda tregere på Twitter. Først klokken 16.4 meldte politiet der at de hadde vært «en skyteepisode inne i moskeen». Det ble også meldt feilaktig: «En person er skutt,» selv om ingen var skutt.

Den sene twitteroppdateringen – 35 minutter etter innringning og 13 minutter etter pågripelse – står i sterk kontrast til hvordan Oslo Politidistrikt på Twitter hurtig omtaler hendelser ved barneskoler på Oslos østkant. I april gikk politiet ut med nærmest live-tweeting fra helt udramatiske situasjoner ved Brynseng og Rustad skole – noe som skapte enormt presseoppbud og frykt hos barna. Da tvitret politiet om mindreårige skoleelever som «mistenkt» og «gjerningsperson», selv om det kun var ringt inn til forebyggende team etter at en udramatisk hendelse var løst.

Først 29 minutter senere, klokken 17.11, kom neste Twitter-melding om Bærum-skytingen: «Politiet har kontroll på gjerningsmannen på stedet.» Da hadde det gått 42 minutter siden dette var tilfelle. Den manglende informasjonen fra politiet gjorde at feil og frykt unødig spredte seg på nett.

16.
Klager på «dårlig norsk» (10. august 2019):

En av de første mediesakene 10. august gikk på at politiets operasjonsleder uttalte til NRK at «personen som ringte inn snakket veldig dårlig norsk». Trusselen ble derfor først ikke ble vurdert som veldig høy.

Politiets talsperson gir her en uriktig gjengivelse av situasjonen. For det første har politiet et ansvar for også å kunne kommunisere på engelsk. Man skal ikke være avhengig av å kunne snakke godt riksmål for å varsle om livstruende hendelser i Norge. Anklagen om «dårlig norsk» blir dermed avsporende og irrelevant.

For det andre fikk politiet raskt god informasjon på flytende norsk i den første telefonsamtalen, kort tid etter 16.07. Styremedlem og moskéforstander Irfan Mushtaq kom raskt til stedet, siden han klokken 16.04 ble ringt opp av en håndverker. Han overtok så raskt telefonen fra et annet medlem utenfor moskéen. Og som tidligere Heimevern-soldat gjenga Mushtaq situasjonen på uklanderlig norsk. Mushtaq forteller imidlertid at politiets operasjonssentral mest virket opptatt av om det hadde vært problemer i moskeen:

«’Har dere interne konflikter?’ var et av spørsmålene han stilte meg. Jeg måtte pushe ham til å forstå alvoret, og jeg måtte be ham sende en ambulanse.» 

Mushtaq måtte argumentere for at politiet skulle sende en patruljebil, til tross for at han forklarte at en hvit mann med hjelm hadde gått inn i moskeen og begynt å skyte. Til slutt brøt operasjonssentralen samtalen.

17.
Moskeens muslimer behandlet som terrorister (10. august 2019):

Da politiet ankom moskeen klokken 16.27, og Mushtaq gikk ut for å møte dem, siktet politiet på ham med våpen. Moskéforstanderen måtte så overtale dem om å gå inn i moskeen, for politifolkene stolte ikke på ham – til tross for at situasjonen var forklart på operasjonssentralen: 

«Jeg måtte rope fem-seks ganger: ‘Kom inn – ta over!’ Så ser jeg noen forsiktige steg fra en av dem. Jeg skjønner ikke hva han venter på. Så kommer en politibetjent til som følger etter ham. Jeg måtte geleide ham inn i moskeen.»«‘Legg dere ned på magen’, sier politiet til oss. ‘Nei, jeg vil få denne mannen ut’, sier jeg om bestefar.»

Mushtaq tilføyer: «– Så går jeg i retning utgangen mens jeg støtter bestefar. Ved døra der jeg har lagt benken, står en politibetjent med en pistol som han peker mot meg mens han sier: «Er du den mistenkte?»– Og der står jeg mens jeg støtter en eldre mann med blod fra topp til tå. Det var nesten komisk.»

«Vi ble nesten tatt for å være gjerningspersonene selv, og politiet ville ikke høre på oss,» forteller Mushtaq til TV 2. Han mener politiets oppmerksomhet kun ble rettet mot gjerningspersonen: «Vårt muslimske medlem ble håndtert i etterkant. Det gikk sterkt inn på meg,» uttalte Mushtaw.

Gitt at dette i hovedsak stemmer, kan det virke som om politiet kan ha gjort forsømmelser i tjenesten. Det bør legges til grunn at den uavhengige rapporten grundig går inn i politiets handlinger og behandling 10. august.

18.
«Tror ikke det er terror» (10.08.2019, kl. 19):

Under en pressekonferanse på politihuset i Oslo lørdag kveld, snaut tre timer etter terroren, fortalte politioverbetjent Rune Skjold at «de ikke behandler saken som et terrorforsøk»:

«Har politiet noen formening om dette dreier seg om et forsøk på et terrorangrep?

Vi har ikke noen grunn til å tro det. Vi har ingen opplysninger rundt det.»

Politiet gir her et dypt problematisk svar. Det burde være åpenbart at det er terror når en høyreekstrem person, og politiet hadde da tilgang på utsagnene hans, skyter seg inn i en moské og prøver å drepe muslimer. Det er slik snarere «all grunn til å tro» at dette var terror. Om man ikke ønsker å si det åpenbare, basert på alle tilgjengelige opplysninger, bør man heller si «ingen kommentar» – for man bør ikke feilinformere offentligheten.

19.
«Forsøk på terrorhandling» (11.08.2019):

Dagen etter terroren, ved 12-tiden søndag, uttalte politiet at de nå etterforsker hendelsen som «forsøk på terrorhandling». Påtaleansvarlige Pål-Fredrik Hjort Kraby uttaler i et videointervju: «Det er forsøk på terror i så fall, det er omfanget av det som har skjedd: Det er en person som er forsøkt drept.»

For det første er den nye straffeloven om terrorhandlinger slik at det selvfølgelig ikke må være noen drept for at noe skal være en terrorhandling. Bombingen av Nor-moskeen i 1985 var terror selv om ingen ble drept. Å skyte seg inn i en moské, for slik «å skape alvorlig frykt» i den muslimske befolkning, er terror – uavhengig av det påfølgende skadeomfanget. Igjen synes det å være manglende presisjon i politiets kommunikasjon utad når det gjelder forståelse av det rådende lovverket.

For det andre var det naturlig allerede dagen derpå å se drapet på Kina-adopterte Johanne (17) i sammenheng med den høyreekstreme ideologien. Ved å bruke uttrykket «forsøk på terrorhandling», utelukker man at dette drapet kan være en del av terrorhandlingen.

Dette er en alvorlig forhåndskonkludering. 12. august blir 21-åringen siktet for drap og terrorhandling.

20.
«Ville skremme muslimer» (18.08.2019):

Søndag 18. august holdt politiet en seks minutter lang pressekonferanse. Den var saklig og balansert, men i etterkant blir likevel overskriftene i norske medier: «Ville skremme muslimer i Norge».

Dette er ikke informasjon mediene får fra den siktedes forsvarer, men snarere uttalelser Pål-Fredrik Hjort Kraby synes å komme med i personlige intervjuer til utvalgte medier: «– Det fremgår ganske tydelig at det var hans ønske, sier Kraby til VG på tampen av gårsdagens pressekonferanse i Politihuset i Oslo.»

Det samme forteller han eksklusivt til Aftenposten, slik at tittelen blir: «Politiet til Aftenposten: –Philip Manshaus ønsket å skremme muslimer i Norge.» Til Dagbladet uttaler Kraby: «Målet var å skremme muslimer. Det vil også framgå av siktelsen.»

Slik saken fremstilles, blir dette en problematisk forhåndsprosedering av saken. For det første er målet med all terror å skremme. Men politiet fremstiller det ikke ukritisk slik at målet til for eksempel IS-terroristene i Paris i 2015 var «å skremme franskmenn», selv om terroristene selv skulle hevde dette i avhør. Verken den 20 år gamle russeren i Kiwi-butikken eller den 17 år gamle gutten med eksplosiver på Grønland fikk heller slike formildende perspektiver prosedert fra politiets side.

Ut fra all tilgjengelig informasjon var ikke målet å skremme, som om det var Halloween. Målet var snarere å drepe. Det er i det minste dette politidirektør Gangås erklærte to dager før Krabys uttalelser, da hun 16. august takket de to eldre mennene «for den heltemodige og gode innsatsen dere gjorde i forbindelse med terrorhendelsen,» noe som gjorde at de «var med på å forhindre at liv gikk tapt».

De ord som påtaleansvarlig i tilfelle kunne ha brukt, er at 21-åringen forsøkte «å skape alvorlig frykt i en befolkning» – noe som da rammes av paragraf 131 b).

En del ville nok vært annerledes dersom PST hadde tatt over etterforskningen og tatt ut siktelse mot den 21-årige Bærum-mannen, slik det skjedde med 17-åringen på Grønland og 20-åringen i Kiwi-butikken. Men PST gir inntrykk av ikke å ville ha høy prioritet på saken. Slik gir norsk politi inntrykk av at terroren i Bærummoskeen og drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen(17) er mindre viktig for Norge og landets sikkerhet enn knivangrepet fra en psykisk syk person i en Kiwi-butikk.

I sum vil den uavhengige granskningskommisjonen ha nok å undersøke når det gjelder Bærum-terroren og PST, Politidirektoratet og Oslo politidistrikt.