(Faksimile, Utrop 31.01.2020.)
Rasismens fundament er laget av identitetspolitikk. Da er det underlig at Guro Sibeko vil bruke den selvsamme identitetspolitikken for å komme rasismen til livs.
308Shares
Kenneth Brateng
Latest posts by Kenneth Brateng (see all)

Et svar til Guro Sibekos artikkel i Utrop 31.01.2020

Jeg setter stor pris på at vi i moderne tid har fått en rekke norske samfunnsdebattanter/skribenter med såkalt minoritetsbakgrunn, fordi de ofte har en del livserfaringer vi andre aldri personlig får oppleve. Dette gjelder også når temaet er rasisme.

Hvit identitetspolitikk

Guro Sibeko tydeliggjorde gjennom sin nylige Aftenposten-artikkel fenomenet strukturell rasisme og gjorde også et glimrende forsøk på å begrave begrepet «omvendt rasisme»

I dag finnes det ikke noen forskning på omfanget av rasisme rettet mot lyshudede, men lite tilsier at dette er et spesielt stort samfunnsproblem. Så langt er nok jeg og Guro Sibeko enige, slik vi nok også er enige om å bekjempe rasisme siden mennesker etter mitt syn bør behandles som likeverdige uavhengig av hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuell legning eller fysisk/psykisk funksjonsnivå.

Vi er ikke fullt så enige om hvordan bekjempelsen av rasisme bør skje.

Jeg mener at rasisme baserer seg på identitetspolitikk. Mennesker blir plassert i grupper basert på hudfarge, etnisitet, kulturelle forhold osv. Mennesker blir ikke lengre likeverdige individer, men verdsatt ut fra en gruppeidentitet. Slik sett er den opprinnelige identitetspolitikken grunnleggende rasistisk. Store deler av verden ble da også lidende under såkalt hvit identitetspolitikk.

Sibeko bidrar til polarisering

Den tidlige antirasistiske bevegelsen var preget av det motsatte. De fremmet et syn om at mennesker var individer som ikke skulle plasseres i grupper basert på nevnte forhold, men var selvstendige individer som skulle ha de samme universelle rettigheter. En slik tanke tror jeg at de fleste antirasister deler, men jeg undrer meg da over hvorfor Guro Sibeko og en del andre antirasister i dag velger å kjempe en kamp basert på gruppetenkningen og identifiserer individer ut fra grupper og ikke som individer.

Ikke bare bidrar man til en slik grunnleggende rasismebasert tenkning, men mange skaper en økt polarisering mellom disse sosialt konstruerte gruppene, noe også Guro Sibeko gjør i sin siste artikkel.

Glemmer individets rettigheter

Hun starter artikkelen med å bryte med den tidlige antirasistiske bevegelsens tenking basert på universelle rettigheter. Hun klarer til og med å hevde at den fremmer rasisme.

Deretter krever hun at en gruppe skal ha makten i debatten. De skal ikke ha lik individuell makt som de øvrige individer, men gruppen skal ha makten. Deretter følger en forklaring basert på den samme grunnleggende identitetspolitiske tenkningen som rasismen oppsto fra. Gruppen «hvite» settes opp mot gruppen «ikke-hvite», hvor førstnevnte beskrives på en særdeles generaliserende og nedlatende måte som undertrykkerne som hele tiden nekter å lytte til sannheten, men skal belære de undertrykkede. Kunnskapsløse er de også, for de kan jo selvfølgelig ikke vite noe om rasisme. De er jo undertrykkere og ikke undertrykket.

Gruppen «hvite» settes opp mot gruppen «ikke-hvite»

Dette minner meg skremmende mye om hva man også finner igjen hos ytre høyre. De fremmer også krav om makt basert på den samme gruppetenkningen. Og i denne identitetspolitiske kampen ser ingen av partene ut til å være opptatt av individets universelle rettigheter.

Fremmer identitetspolitiske ideer

Hvis Sibeko hadde rett i sin første påstand vedrørende lytting/belæring, hvordan forklares de mange hvite som faktisk lytter til ikke-hvite?

Ja det finnes de som sikkert mener at siden de taklet rasisme mot hvite så bør alle også takle rasisme mot mindre hvite, men dette er da virkelig neppe noe som det store flertallet i Norge går rundt og mener.

Videre påstår Sibeko at man bidrar til å opprettholde ideen om at hvit smerte er viktigere enn hva hun omtaler som melaninrik smerte. De eneste som støtter en slik ide er tilhengere av identitetspolitikk, men selv mange av disse, samt det store flertallet av nordmenn, uavhengig av hudfarge, mener nok at verdien av smerte ikke baseres på hudfarge. Igjen så ser man at det er identitetspolitikkens talsmenn/kvinner som fremmer og dermed bygger opp under slike identitetspolitiske ideer.

Felles kamp for felles likeverd

Sibekos tredje argument mot å føre en kamp på tvers av identitetspolitikk er at en slik kamp underbygger myten om de ville sorte som er en trussel mot den hvite rase. Nå finnes dessverre en slik myte, men den er ikke spesielt utbredt i Norge og blir opprettholdt kun av identitetspolitikken. Tror Sibeko at man lettere bekjemper en slik konspiratorisk myte gjennom å erklære at ikke-hvite skal kreve makten fra den øvrige befolkning basert på rasemessig identitetspolitikk? Personlig vil jeg tro at hennes utsagn i verste fall gjør det stikk motsatte. Identitetspolitikk har en tendens til å avle ny identitetspolitikk med motsatt fortegn.

Hennes punkt 4 er vel kanskje det verste ved artikkelen og på ny så minner hun meg om identitetspolitikken på ytre høyre. Hun forsøker å skape et feilaktig bilde av at rasisme rettet mot hvite skaper et større samfunnsengasjement enn rasisme rettet mot ikke-hvite. Hvor tas en slik påstand fra? Folkemøtet i Groruddalen er, så vidt meg bekjent, ett av få folkemøter som har forsøkt å sette rasisme mot hvite på agendaen. Men også Groruddalstinget tok opp rasisme mot ikke-hvite. Hvorfor da skape falske sannheter?

Såkalt Identitetspolitikk la grunnlag for rasisme. Den mangeårige og vellykkede kampen mot rasisme baserer seg i all hovedsak på felles kamp for felles likeverd, ikke identitetspolitikk og polariserende gruppetenkning.

Why change a winning team?