Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i 2001, fordi han hadde mørk hud. Tusenvis av drap på svarte gjennom århundrer kan ikke beskrives med samme ord som vi beskriver at en lyshåra gutt blir ropt «hviting» etter i en skolegård, skriver Guro Sibeko. (Ill: Utrop)
Vi må ta erting, mobbing, trakassering og vold mot hvite alvorlig. Det er kjempealvorlig, og det må bekjempes. Men i norsk kontekst er dette veldig sjelden rasisme. Å si dét høyt, er i seg sjøl en antirasistisk handling.
899Shares

Vi er kanskje alle litt lei av rasisme-debattene nå – særlig av debatten om hva rasisme egentlig er. Jeg tror spørsmålet jeg har fått oftest i sånne debatter er hvorfor snakker vi om dette? Skal vi ikke bruke kreftene på å slåss mot rasismen i stedet?

Her i Norge har vi i alle år forstått rasisme som «alt negativt som på noen måte er relatert til hudfarge/religion/opprinnelse». Noen sier «jævla sotrør»? Rasisme. Noen sier «Jævla pottit»? Rasisme.

Den definisjonen fremmer rasisme. Å komme bort fra den er å slåss mot rasisme. Hvorfor?

I denne samtalen er det melaninrike som må ta autoritet

For det første gjør det det vanskeligere for melaninrike å snakke om rasisme, og for hvite å lytte. Hvis alle som har blitt kalt «jævla bleiking» i en skolegård kan tenke «jeg har blitt utsatt for rasisme og jeg tok ingen skade av det, hva er det de syter for?» blir det mye vanskeligere å forklare hva vi faktisk syter for. Det første hinderet vi melaninrike alltid må overvinne når vi skal fortelle hvite hva rasisme gjør med oss, er jo at det er så vanskelig å ta autoritet i samtalen. Vi er alle vant til at når hvite og melaninrike snakker sammen, er det de hvite som er ekspertene. Det er de som skal belære oss om jordbruk og demokrati og ytringsfrihet, vi skal lytte og lære om de store oppdagelsesreisende, ikke fortelle om kulturene de la i grus. Men hvis en samtale om rasisme i Norge skal være konstruktiv, må vi alle innse at dette, folkens, er det vi melaninrike som veit noe om.

Sårende ord kontra ord som dreper

For det andre bidrar det til å opprettholde ideen om at hvit smerte er viktigere enn melaninrik smerte. Det er kjipt å bli kalt «jævla hviting», men det er ikke kode for så mye mer enn «du får ikke innpass her, stikk».

«Jævla neger» er derimot kode for:

«Du er et mindreverdig individ som jeg veit jeg har mye større sjanse enn meg for å få skylda hvis vi begynner å slåss. Kommer politiet, er det du som blir strippa naken bak i politibilen. Kommer foreldrene våre, er det mine de hører på. Når vi bli voksne, blir jeg sjefen din, for du blir vurdert som mindre kompetent og mer bråkete enn du er på skolen, og skulle du likevel få en utdanning får du jo ikke jobb. Ikke får du leie bolig, heller, og hvis jeg dreper deg nå, kommer jeg til å få en enorm fanklubb på internett. Og dreper jeg en som deg i utlandet, hjelper norske myndigheter meg hjem så jeg kan gjøre en karriere av det, for faen. Hold kjeft og gjør som jeg sier!»

Det er kjipt å bli kalt «jævla hviting», men det er ikke kode for så mye mer enn «du får ikke innpass her, stikk»

Man sidestiller ord som sårer, men som er uten reell makt over hvites liv med ord som har makt til å drepe melaninrike. Man sidestiller isolerte hendelser i hvites liv med en del av livet melaninrike aldri kan unnslippe. Det ene hvite barnet man har hørt om som følte seg så utafor i en klasse der alle andre var melaninrike, at hun byttet skole eller til og med flyttet, blir et like stort problem som alle de melaninrike barna som aldri kan flytte bort fra rasismen. Vi som blir voksne og veit at når vi skriver den siste setningen der, kommer noen til å svare: «Du kan jo flytte hjem til Afrika hvis du har det så fælt her hos oss!» Stort tydeligere kan man ikke si det – hvite er mer verdt enn melaninrike.

Frykten for «de ville sorte»

For det tredje underbygger det myten om de ville sorte som er en trussel mot den hvite rase og må kontrolleres, for får vi muligheten, vil vi gjøre det samme mot hvite som hvite har gjort mot oss. Historisk sett har den myten ofte vært begrunnelsen for massakre mot melaninrike. Mens drap på melaninrike forklares som enkelthendelser utført av ensomme ulver eller i verste fall en liten gruppe avvikere, forklares mobbing av hvite som noe en ikke nærmere bestemt masse av «innvandrere» driver med. Subteksten i alt som sies, er at dette er problemer som oppstår simpelthen fordi hvite er i mindretall. Blir det mange nok melaninrike til at de kan ta makt, vil de bruke den makten til å utrydde den hvite rase. Mye tryggere å tynne litt i rekkene først da, altså.

Uproporsjonal oppmerksomhet

For det fjerde flytter det fokus, ikke bare for hvite antirasister, men for melaninrike. Ideen om at hvit smerte er viktigere enn melaninrikes smerte er ikke noe som utelukkende føles hos hvite folk, den er like integrert i mitt verdenssyn som i noen andres. Når noen sier «hvite blir også utsatt for rasisme», lager vi sporenstreks folkemøter. Det var ikke mye folkemøte å spore da jeg fikk mine daglige doser juling i folkeskolen, altså. Og sånn lærer vi nye generasjoner at hvit smerte er viktigere enn melaninrik smerte.

Det er derfor mange av oss jobber for en definisjon av rasisme som ikke inkluderer at en guttunge roper «jævla hviting» i skolegården. Det er ikke fordi vi ikke vil ta erting, mobbing, trakassering og vold mot hvite alvorlig. Det er kjempealvorlig, og det må bekjempes. Men i norsk kontekst er dette veldig sjelden rasisme. Å si dét høyt, er i seg sjøl en antirasistisk handling.