- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
- Det du ikke fikk vite om Ali Farah (1970–2023) - 04.09.2023
Tirsdag 11. februar skal Norsk Redaktørforening avgjøre om Helge Lurås og hans nettsted Resett skal opptas i foreningen. Et medlemskap vil utløse krav om pressestøtte til Resett, noe også Christian Tybring-Gjedde (Frp) argumenterte for under Stortingets spørretime i desember.
Norsk presse står neste uke dermed overfor noen eksistensielle spørsmål: Hva er en avis? Hva er en redaktør? Og hvordan skal pressen håndtere eventuell publisering av konspirasjonsteorier, rasisme og muslimhat blant sine egne medlemmer?
«Det Resett slipper gjennom, det er skremmende»
Resett ble startet opp i august 2017, med økonomisk støtte fra milliardærer. Siden den tid er nettstedet blitt kjent for å drive et voldsomt kjør mot muslimer generelt og mot sterke stemmer som poeten Sumaya Jirde Ali spesielt. «Farlig hat mot Sumaya Jirde Ali», påpekte Dagsavisen på lederplass etter Resetts kampanje mot henne i 2018. Etter en flom av Resett-artikler mot seg, ble hun drapstruet og fikk voldsalarm.
Da kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) i fjor vår leste Resetts kommentarfelt, der det ble uttrykt støtte til drap på muslimer etter terroren i New Zealand, fikk han en «fysisk reaksjon» i møte med Dagbladet: «Jeg er vel kjent med at det spres mye hat på nett og kommentarfelt. Det opptar meg og bekymrer meg. Men det Resett slipper gjennom, det er skremmende. Det er farlig. Jeg blir fysisk dårlig av å lese det.»
Sanner tilføyde: «Det er ikke min oppgave å vurdere hva som er over den grensen. Men jeg mener absolutt at politiet bør se på dette kommentarfeltet. Politiet har en gruppe som følger med på hatefulle ytringer på nettet. Det går noen grenser.»
Etter terrorangrepet mot Bærum-moskeen i høst, skrev analytiker Øyvind Strømmen: «Gjerningsmannen i Bærum ser ut til å ha funne sin ideologiske fellesskap på såkalla chanforum, nettstader der reglane er få og ekstremismen har kunna trivast. Men muslimhatet treng ein ikkje gå til desse for å finna. Det heldt å sjå til kommentarfelt i sosiale media, i såkalla «alternative media» som Resett og også tilhøyrande etablerte media.»
Redaktørforeningen gradvis mer positive til Resett m.fl.
I september 2018 fikk Resett avslag på sin første søknad om opptak i Norsk Redaktørforening. Men nå i november tok saken en ny vending: Redaktørforeningen utsetter behandlingen av ny søknad til 11. februar 2020 fordi «forhold knyttet til medlemssøknaden krevde ytterligere avklaringer».
Foreningen uttalte da til bransjenettstedet Kampanje at Lurås har «vært opptatt av å rette seg etter Norsk Redaktørforenings anmodninger». Disse anmodningene går imidlertid først og fremst på bruk av anonymiserte navn og på merking av artikler, ikke på hvorvidt det eventuelt publiseres rasistiske og lovstridige utsagn på Resetts ulike plattformer. Redaktørforeningens talsperson uttalte: «Noe av det som var grunnen til at de fikk avslag i fjor var at de var et nytt nettsted, uten redaksjonell kompetanse. Det at de har ansatt en redaksjonssjef med redaksjonell erfaring (Lars Akerhaug) har bidratt positivt.»
Vi kan her se en gradvis utglidning hos Redaktørforeningen: I juni 2018 tok redaktørene opp Hans Rustad fra Document som medlem. Dette til tross for at Document publiserte en rekke muslimfiendtlige utsagn, slik Globalt Perspektiv-redaktør Grete Gaulin påviste. Document-medlemskapet synes heller ikke å ha hjulpet på nettstedets udokumentert ryktespredning, hvorav flere er avvist av Faktisk.no. I nyttårshelgen publiserte både Document og Resett usanne konspirasjonsteorier om «vold mot hvite» på Haugerud i Oslo.
«Hyggesnakk» om fjerning av paragraf 185
Det har slik vært en stille og gradvis utvikling frem mot neste ukes øyensynlige opptagelse av Lurås i Redaktørforeningen. Vi kan merke oss at Oslo Redaktørforening i september inviterte til debatt om paragraf 185 – «hatparagrafen» som forbyr hatretorikk mot minoriteter, homofile og funksjonshemmede. Oppsiktsvekkende nok legitimerte foreningen der et utspill fra tidligere Human Rights Service-medarbeider Nina Hjerpset-Østlie, som leder en gruppering som vil fjerne paragrafen (den omtales som «rasismeparagrafen», selv om tittelen i lovteksten er «hatefulle ytringer»).
Hva er en avis? Hva er en redaktør? Og hvordan skal pressen håndtere eventuell publisering av konspirasjonsteorier, rasisme og muslimhat blant sine egne medlemmer?
Panelet med Hjerpset-Østli var i utgangspunktet – før enkelte, som undertegnede, reagerte – satt opp uten noen med muslimsk bakgrunn. Dette til tross for at det spesielt er islam og muslimer som er temaet. Redaktørforeningen omtalte så Hjerpset-Østli som «redaktør for gjenstridig.no», en privat blogg. Slik utvannes redaktørbegrepet av foreningen selv.
Glemmer «gjentatte og klare brudd» på Vær varsom-plakaten
I oktober kunne så Kampanje avsløre at Redaktørforeningen har begynt å dele artikler fra Resett på sine nettsider, tross at Lurås (ennå) ikke er medlem av foreningen. Generalsekretær Arne Jensen så ingen problemer med praksisen: «Hva skulle vært feil med dette? Det er ikke en feil.» Han kaller Resett-artikkelen «en helt relevant kommentar».
Lurås selv omtalte da situasjonen slik: «Jeg oppfatter at redaktørforeningen har holdt døren på gløtt. Det var ikke noe bastant nei eller et evig avslag. Jeg opplever for så vidt at vi har hatt en god dialog med redaktørforeningen, og at vi har et godt forhold.»
Dette utsagnet synes å bli bekreftet nær tre måneder senere. Klassekampen omtalte i dag, 3. februar, at Resett «frikjennes av medieforskere», noe som i enda større grad åpner veien for medlemskap i Redaktørforeningen. Mediefremstillingene får imidlertid ikke med at Redaktørforeningen i september 2018 fastslo at Resett fikk avslag på medlemskap grunnet «gjentatte og klare brudd på Vær varsom-plakatens intensjoner». Det ble også påpekt at foreningen «ser at både når det gjelder kommentarfeltene og i omtalen av dagsaktuelle hendelser, er det gjentatte klare brudd på den saklighet som Vær varsom-plakaten forplikter oss til.»
Mangelfull PFU-praksis
I fagartikkelen påpeker forskerne vel å merke at de ikke finner brudd på profesjonsetikken «slik den normalt praktiseres». De finner det også «uklart om Resett ville blitt felt i PFU», altså i Pressens Faglige Utvalg, som når det gjelder hetsen mot Sumaya Jirde Ali.
Problemet kan slik også være mangelfull praksis i PFU, et utvalg som for eksempel har avvist å behandle Aftenpostens publisering av en rasistisk tegning av Haddy Njies og Trond Giskes nyfødte barn.
Tydelig fra Høyesterett
Vi kan altså si at utfordringen for norsk presse, som vist over, er langt større enn både Resett og Document i seg selv. Det virker som det er hele forståelsen av hva en redaktør og en avis er, som nå utfordres. Det er dette som står på spill den 11. februar.
Dagens PFU mener det ikke er problematisk selv med et NRK-innslag som spiller på det antisemittiske begrepet «jødesvin», vel å merke med dissens fra PFU-lederen selv. Rasisme – som er ulovlig – ser for meg ikke ut til å bli tatt nok på alvor av PFU og Redaktørforeningen.
Så ja, det er ikke sikkert Resett vil bli dømt i PFU for rasistiske utsagn, slik forskerne påpeker. For både Resett og andre vil øyensynlig lettere bli dømt i domstolene. Sist uke ble blant annet en 70-årig Frp-politiker dømt av Høyesterett for forhånende utsagn mot poeten Sumaya Jirde Ali. Høyesterett konkluderte slik:
«Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport fra 2018, Hatefulle ytringer i offentlig debatt på nett, viser at omfanget er stort av ytringer med hatefullt innhold, spesielt i kommentarfeltene på Facebook. Dette er åpenbart belastende for dem som rammes, og mange vil av frykt for slike reaksjoner holde seg unna offentlig debatt. Deres ytringsfrihet, kan man si, blir da i realiteten innskrenket. Sumaya Jirde Ali er et illustrerende eksempel. Hun har vært utsatt for mange hatefulle ytringer – ikke bare fra (domfelte) – og trakk seg av den grunn tilbake fra offentligheten …»
Dette demokratiske forsvaret fra et enstemmig Høyesterett, for ytringsfriheten til «dem som rammes» av hatefulle ytringer, savner jeg fra PFU og Redaktørforeningen. Jeg har ennå ikke sett at de står opp for dem som får sin ytringsfrihet innskrenket av hat, slik Høyesterett nå så tydelig gjør.
Lettere i domstolene enn i PFU
Som kontrast til Redaktørforeningens taushet overfor truslene som Klassekampen- og Morgenbladet-spaltisten Sumaya Jirde Ali blir utsatt for, tildelte Norsk Forfatterforening henne selveste Ytringsfrihetsprisen 2018. I juryens begrunnelse står det:
«I løpet av få år har framveksten av sosiale medier og avisenes kommentarfelt skapt en uhyggelig effektiv arena for kringkasting og spredning av hat og sjikane. Mens folk tidligere satt på hver sin isolerte tue og freste sin eder ut, kan de nå delta i et nettverk som er tilgjengelig med et par tastetrykk. Dette maskineriet truer ytringsfriheten i Norge.»
Dette hatefulle og sjikanøse «maskineriet» blir neppe noe mindre effektivt hvis Resett blir medlem av Norsk Redaktørforening. Paradoksalt nok synes det lettere å få noen dømt for hat og rasisme i domstolene enn i Pressens Faglige Utvalg.
Slik det ser ut nå, blir 2020 året da Resett opptas i Redaktørforeningen. Dermed blir veien brolagt slik at nettstedet også kan få presse- og statsstøtte.
