Når arbeidslivet blir virkelig ille

Menneskehandel er den groveste formen for arbeidslivskriminalitet

Mange tror kanskje begrepet gjelder kun slaverilignende situasjoner, der personer fysisk holdes fanget i en situasjon, men begrepet favner bredere i straffeloven.
Foto: Unsplash/Rene Böhmer
Den groveste form for utnyttelse i det norske arbeidslivet er menneskehandel. Dette er regulert i straffeloven. Akkurat hvor utbredt dette er i Norge er langt på vei et åpent spørsmål.
23Shares

Av Anne Mette Ødegård og Anette Brunovskis, Fafo-forskere

Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet («a-krim») er blitt etablerte begreper i det norske arbeidslivet.

Dette handler om utnyttelse av arbeidstakere, gjerne i form av lav lønn og dårlige arbeidsforhold, brudd på arbeidsmiljølov, allmenngjøringslov, samt skatte- og trygdeunndragelser.

Når det gjelder sosial dumping, behøver ikke forholdene være i strid med loven – selv om forholdene kan være aldri så umoralsk.

Menneskehandel er den groveste formen for arbeidslivskriminalitet («a-krim»). I den nye rapporten  Menneskehandel i arbeidslivet kartlegger og drøfter to Fafo-forskere hvordan slik form for kriminalitet ter seg i det norske arbeidslivet.

En enkel framstilling på forholdet mellom begrepene sosial dumping arbeidslivskriminalitet og menneskehandel er som følger:

Opp til 10 års fengsel

Hva som regnes som menneskehandel er definert i straffelovens paragrafer 257 (menneskehandel) og 258 (grov menneskehandel). Strafferammene er på henholdsvis 6 og 10 år.

Mange tror kanskje begrepet gjelder kun slaverilignende situasjoner, der personer fysisk holdes fanget i en situasjon, men begrepet favner bredere i straffeloven.

Paragraf 257 underpunkt b omfatter arbeidslivet og blir dermed som følgende:

Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til … arbeid eller tjenester, herunder tigging

Også tilretteleggere, medhjelpere og lignende medvirkning kan straffes etter samme paragraf.

Hvorvidt det er snakk om grov menneskehandel vurderes særlig ut fra om personen som ble rammet er under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang og om handlingen har medført betydelig utbytte.

Hvor skjer menneskehandelen?

Til forskjell fra menneskehandel innenfor prostitusjon, kan arbeidstakere bli utsatt for grove brudd på regelverket innenfor tilsynelatende legitime virksomheter.

Kombinasjonen av lav oppdagelsesrisiko, lave straffer og stor profitt gjør at arbeidsmarkedet utnyttes av kriminelle aktører.

Sakene som har nådd rettsapparatet har blant annet dreid seg om utnytting i butikk, gartneri, restaurant, renhold og steinlegging. Andre bransjer det blir uttrykt bekymring for, er bilvaskehaller, byggebransjen og omreisende håndverkere, drosjenæringen, arbeid i private hjem og gårdsarbeid.

Den såkalte Lime-saken, som ble først kjent i 2014, regnes for å være det mest kjente eksempelet på straffebehandling av menneskehandel innen arbeidslivet. Dommen er i skrivende stund ikke rettskraftig, da ankebehandlingen foregår i Borgarting lagmannsrett.

Hvem står bak?

Kripos viser i en 2017-rapport til nettverk eller organiserte grupper med opphav i europeiske land, nærmere bestemt rumenske, litauiske, polske og albanske nettverk/grupper.

Disse rekrutterer og utnytter primært ofre av samme nasjonalitet, men enkelte utnytter også ofre fra andre fattige EU-land.

Politiet har indikasjoner på at ett av disse nettverkene videreselger identiteten til ofrene til andre grupper i Norge for videre utnytting. I enkelte av virksomhetene foregår det trolig utnytting til arbeid under dekke av tilsynelatende lovlige arbeidskontrakter.

Menneskehandel i arbeidslivet rammer først og fremst utenlandske arbeidstakere. Også tilknytningsform til arbeidslivet spiller en vesentlig rolle for hvor sårbar man er i arbeidssituasjonen.

Hvor utbredt er menneskehandel?

Det er ikke mulig å si hvor utbredt menneskehandel er i Norge. Fafo-forskerne har måttet basere kunnskapen på innrapportering fra ulike etater, enkeltsaker fra rettsvesenet og omtale i media.

Tross økende oppmerksomhet om menneskehandel i arbeidslivet, er det en nedgang i antall anmeldelser.

  • 2013: 39 anmeldelser som omfattet tvangsarbeid.
  • 2018: 18 saker.

Det er likevel umulig å si om dette innebærer en faktisk nedgang i omfanget av menneskehandel i norsk arbeidsliv, siden det er mange faktorer som kan påvirke om en sak blir anmeldt eller ikke. Ikke minst er det viktig om saker faktisk blir avdekket, og at de som kan komme i kontakt med slik utnytting settes i stand til å gjenkjenne tegn som gjør at man bør undersøke et forhold videre.

Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) har utarbeidet en oversikt over dommer for perioden 2003 til 2019 (første tertial). Den viser at det er avsagt 47 fellende dommer etter innføringen av straffebestemmelsen om menneskehandel i 2003. 45 av dommene er rettskraftige.

  • 36 av sakene gjelder utnytting til prostitusjon eller andre seksuelle formål.
  • 11 av sakene gjelder utnytting til tvangsarbeid eller tvangstjenester. Av disse er det fire saker som gjelder tvangsarbeid (steinlegging, sesongarbeid, dagligvarehandel og restaurantdrift).

Blant de sakene som kommer inn under tvangstjenester, er vinnings- og narkotikakriminalitet, utnytting til tigging eller en kombinasjon av disse.

Straff basert på helhetlig vurdering

Avgrensningen mellom menneskehandel og andre former for utnytting i arbeidsforhold er i stor grad et juridisk spørsmål som avklares gjennom rettslige prosesser. Hver situasjon må vurderes for seg. Rettspraksisen er begrenset, og det finnes så langt bare fire dommer (to rettskraftige) om menneskehandel for utnytting i arbeid.

I disse sakene vurderes:

  • lønns- og arbeidsforhold
  • bo- og sanitærforhold
  • grad av bevegelsesfrihet/isolasjon
  • maktmisbruk
  • underordnings- og avhengighetsforhold
  • konsekvenser ved å bryte ut av arbeidsforholdet

Høyesterett har fastslått at det er en vurdering av den helhetlige situasjonen som skal ligge til grunn.

Norge har sluttet seg til FNs konvensjon 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet og dens protokoll om menneskehandel (Palermoprotokollen), hvor menneskehandel fikk sin første internasjonalt vedtatte definisjon.

Straffeforbudet må også ses i sammenheng med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 4 («Forbud mot slaveri og tvangsarbeid») og Grunnlovens § 93, som sier at «[i]ngen skal holdes i slaveri eller tvangsarbeid» og at «[s]tatens myndigheter skal beskytte retten til liv og bekjempe tortur, slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende behandling.»

«Slaveri»?

«Slaveri» blir et smalt og upresist begrep å bruke i diskusjoner om utnytting og menneskehandel i arbeidslivet, og kan gjøre det vanskeligere å gjenkjenne utnytting som ikke åpenbart involverer synlig tvang, påpeker Fafo-forskerne i rapporten.

I tillegg til menneskehandel, har i de seinere årene også begrepet «moderne slaveri» blitt tatt i bruk. Dette begrepet er ikke basert i lovverk eller internasjonale konvensjoner. I dag er det først og fremst forbundet med internasjonal aktivisme og lovverk rettet mot internasjonale leverandørkjeder.

Begrepet brukes noen ganger synonymt med menneskehandel, andre ganger som en paraplybetegnelse, som blant annet også kan omfatte barnearbeid og tvangsekteskap.

Slaveri er også regulert i to paragrafer i straffeloven (§§ 259 og 260), med henholdsvis 10 og 21 års strafferamme.

Vanskelige gråsoner

I Fafo-rapporten har forskerne snakket med en rekke informanter som skal omsette lovparagrafene til praksis. Dette er ikke alltid lett, og forskerne setter av et helt kapittel til diskusjon om lovtekst, tolkning og gråsoneproblematikk (s. 45).

Ett eksempel som nevnes er fra førstelinjen – de som først kommer i kontakt med personer som kan være utnyttet. Her ser det særlig ut til å være tvil om graden av tvang og sårbarhet som er nødvendig for at noe skal være menneskehandel. Det er imidlertid ikke noen direkte klare, observerbare grenser. Hvordan kjenne igjen tegn på tvang når man har lite informasjon?

En person som hadde kontakt med flere arbeidsinnvandrere, sa:

Det er mange som opplever det som helt umulig å slutte i jobben. Men det er ikke mulig å påvise andre «tvangsmidler». Det er kjempevanskelig å trekke grensene. Jeg opplever at gråsonene bare blir større. Arbeidstakerne går med på dårlige vilkår fordi alternativene er verre. Alternativet i mange tilfeller er jo å havne på gata.

Flere artikler basert på rapporten: