– Mange flyktninger tar veien til Europa, uavhengig av hvor farlig det måtte være. Spørsmålene rundt håndteringen av disse rokker ved fundamentet til hele det europeiske politiske landskapet, skriver Aslak Bonde.
Foto: Redningsselskapet
Selv om det blir et økende krav i befolkningen om at Europa må ta i mot flere flyktninger, kommer det neppe til å skje, skriver Aslak Bonde.
196Shares

Det er ikke mer enn snaue fem år siden Europa lot seg påvirke. Bildet av den tre år gamle Aylan, som lå død på en strand i Tyrkia, ga ekstra kraft til en opinionsbølge som hadde vokst seg sterk gjennom 2015. Rett før sommerferien hadde Stortinget blitt enige om å ta inn ekstra kvoter av syriske flyktninger etter at Ap-leder Jonas Gahr Støre hadde begeistret sitt eget landsmøte med løftet om at Norge skulle ta i mot 10.000 fra Syria de to kommende årene.

Død og lidelse vil ikke rokke politikerne denne gangen

Også i andre europeiske land ble det åpnet for å ta i mot langt flere flyktninger enn det som hadde vært vanlig. Tyskland gikk i spissen. Forbundskansler Angela Merkel erklærte høyt og tydelig at «dette skal vi klare», og hun la regnestykker på bordet som viste at det ville være bra for landet om man fikk flyktninger som etterhvert kunne overta de arbeidsplassene en aldrende tysk befolkning ville pensjonere seg fra.

Så ble det bråstopp, og det er spesielt hendelsene i Tyskland som gjør at det denne gangen ikke er grunn til å tro at nye bilder av død og lidelse vil påvirke politikerne. Selv om det nå er tegn på at det er et økende antall velgere i vestlige land som krever at politikerne gjør noe for å minske flyktningenes lidelser, så vil ansvarlige politikere stå i mot så lenge de kan.

Høyt konfliktnivå mellom partier i ytterkantene

Årsaken er, enkelt sagt, at de er redd for at hele det politiske systemet skal bryte sammen. De frykter for at de tradisjonelle styringspartiene i sentrum skal miste makt og innflytelse til partiene i ytterkanten av det politiske landskap. Utviklingen i Tyskland er ikke spesiell i den forstand at det er mer polarisering der enn i andre land, men forventningene til tysk politikk er spesielle. Der har sosialdemokratene og kristeligdemokratene, mer tydelig enn i andre land, erkjent sitt felles ansvar for et stabilt og forutsigbart demokratisk styresett. Angela Merkel var den tryggeste og sterkeste statsleder i hele Europa – det gjør inntrykk når hun og hennes parti mister mye av sin kraft.

I seg selv er det ikke spesielt at gamle partier taper posisjon og at nye kommer til, men det er mer enn det som skjer – sett fra politiker-elitenes ståsted. Selve ankerfestet for de liberale, vestlige demokratiene står i fare for å smuldre opp. Én ting er at noen av de nye ytterpartiene er erklært illiberale, minst like alvorlig er det at det generelle konfliktnivået i vestlige samfunn kan bli mye høyere ettersom ekstreme partier på hver sine ytterkanter vil stå i mot hverandre.

Flyktningspørsmålet oppfattes som eksistensielt

Diskusjonen om hva som egentlig har skjedd med politikken i USA og i Europa det siste tiåret er intenst levende. Det er åpenbart mange årsaker til polarisering og at de gamle elitene i politikken mister sin makt. Flyktningkrisen for noen år siden er én av mange. Samtidig er det en av de årsakene tradisjonelle politikere oppfatter at de kan gjøre noe med. Det er mye vanskeligere å ta tak i diffuse årsaker som at befolkningen føler seg fremmedgjort og at de har mistet troen på politikere som prater mer enn de handler.

Et av deres viktigste argumenter – nemlig det om at man lokker flere på flukt, dersom man åpner grensene – er i ferd med å miste noe av sin gyldighet

Følgelig er det blitt en konvensjonell visdom blant politikere i et bredt sentrum og på høyresiden at flyktningspørsmålet dreier seg om så mye mer enn flyktninger. Det er nærmest eksistensielt. De viser også til at Tysklands åpne grenser-politikk i 2015 ble fulgt av mye mer fremmedhat enn tidligere og en antatt verre situasjon for tyske innvandrere.

Politiker-eliten kjemper for å forsvare et system

Slik tenkes det nå. Hvor lenge resonnementet kommer til å være retningsgivende vet selvfølgelig ingen. I skrivende stund er det ikke lett å skaffe seg en oversikt over hva som skjer i Syria, Tyrkia, Hellas og Bulgaria. Vi vet ikke hvor mange nye flyktninger som er på vei og vi vet ikke om tyrkiske myndigheter vil stanse dem før de kommer til EU-grensene. Vi vet heller ikke om myndighetene i Bulgaria og Hellas vil klare å håndtere det som kan se ut til å være en ny bølge av flyktninger. Det kan bli et så sterkt press på Europas yttergrenser at EUs politikere vil bli presset til å ta i mot flere flyktninger. Det er også tenkelig at rapporter om forferdelige forhold for flyktningene vil føre til et opinionspress som politikerne ikke kan stå i mot.

Et av deres viktigste argumenter – nemlig det om at man lokker flere på flukt, dersom man åpner grensene – er i ferd med å miste noe av sin gyldighet. Flyktningene ser ut til å være så desperate at de kommer likevel. Situasjonen der de er er så ille at de forsøker å komme seg til EU-land, selv om det ikke er noen grunn til å tro at de skal lykkes.

EU-politikernes respons kommer til å være enda mer penger og enda flere tiltak for å ta vare på og å stanse flyktningene i Tyrkia og i leire i Hellas. Høyst sannsynlig vil politikken bli kombinert med ganske tøffe og ubarmhjertige tiltak for å hindre dem i å komme seg fri i Hellas slik at de kan komme seg videre inn i EU.

Slik politiker-eliten ser det, er det et system som skal forsvares.