– Er normalen blitt at man skal snu ryggen til når barn blir drept, tåregasset med mer? Hvis det er slik det henger sammen, er det en skam, og menneskerettighetene har i tilfelle mistet all betydning, skriver Memoona Saleem.
Foto: Firuz Kutal
I et forsøk på å ivareta diplomatiske relasjoner mellom land, har Europas politikere latt all etikk fare, skriver Memoona Saleem.
1.1K+Shares

Barn blir utsatt for tåregass, gresk grensepoliti skjøt og drepte en flyktning, et barn omkom og et annen ble skadet da en båt kantret på vei fra Tyrkia til Lesvos. Flere tusen flyktninger  er på flukt grunnet eskaleringen av konflikten i Syria og stengte grenser i Hellas. På toppen av det angriper høyreekstreme krefter humanitære organisasjoner som forsøker å hjelpe til.

Menneskeskjebner står i brann, men det gjør åpenbart ikke noe fordi disse menneskene ikke er norske statsborgere, det gjør ikke noe fordi de disse skjebnene ikke flyter utenfor den norske kysten. Har vi virkelig blitt så blinde og kalde at vi velger å behandle disse menneskene som annenrangs borgere?

Det er flyktningene som har en krise – ikke Europa

Tyrkia har  åpnet sine grenser, samtidig har tusenvis av mennesker på flukt blitt fanget på grensen mellom Tyrkia og Hellas, uten noen mulighet for å komme seg unna tåregassen som blir skutt mot dem. Situasjonen forverres for hvert sekund som går, men istedenfor å gripe inn og hjelpe til er Norge, EU og andre europeiske land opptatt av å ivareta sine diplomatiske relasjoner. Man vil ikke tråkke noen på tærne, og tør ikke å si ifra eller gjøre noe fordi at man setter maktrelasjoner og penger på spill.

Betyr våpensalg, diplomatiske relasjoner, makt og penger virkelig så mye, at vi er villig til å ofre menneskeliv framfor å ivareta flyktningenes menneskeverd? Hellas alene er ikke ansvarlig for situasjonen i dag, Europa og EU er også ansvarlige for situasjonen vi står i nå. Og måten vi snakker om mennesker på, og måten vi fremstiller ting på har stor betydning.

Våkn opp! det er ikke noen stor krise for Europa at mennesker i nød forsøker å komme seg hit, det har aldri vært en stor krise slik enkelte gang på gang har forsøkt å framstille det som. Den egentlige krisen er for de menneskene som i dette øyeblikk er på flukt fra krig og nød. Ved å fremstille disse menneskene som kriminelle, bare fordi at de bruker sin menneskeretten sin til å søke asyl, har vi satt disse menneskene i en bås full av fremmedfiendtlig grums.

Ansvarsfraskrivelse og penger på avveie

Istedenfor at alle tok sin del av ansvaret da flyktningkrisen oppsto i 2015, ble alt lempet over på Hellas. Flyktningleirene i Hellas har i dag sprengt kapasitet, mange av disse menneskene sliter med alvorlige psykiske og fysiske utfordringer. Det snakkes ikke så høyt om det , men som en konsekvens av dette har også den greske lokalbefolkningen blitt sterkt påvirket, mange har mistet levebrødet fordi turismen har stagnert.

I 2018 vedtok FN en omfordelingsordning som også ble kalt Marrakesh pact, en ordning bygget på prinsippet om delt ansvar. Det innebærer at mennesker blir fordelt og relokalisert mellom landene i Europa. Norge valgte å ikke delta, noe som rett og slett er flaut og skammelig. Vi sitter alle med et ansvar for våre medmennesker verden over, det hjelper ikke å fraskrive seg ansvaret og kaste det over på Sør-Europa.

Hadde Norge vært villig til å signere Marrakesh pact og melde inn en kvote, ville det vært lettere å be andre gjøre det samme. Istedenfor forsøker vår kjære statsminister Erna Solberg den 2. mars å bortforklare det hele i NRKs politisk kvarter. Det gjorde Solberg ved å hevde at pakten ikke har noe med flyktningstrømmen fra Idlib mot Tyrkia å gjøre. Videre brukte hun argumentet med at Norge har sendt rundt 10 millioner kroner siden 2015. Dette stemmer, men saken har også en annen side. Mange av disse pengene har blitt sendt til Hellas, som så har sendt dem tilbake fordi Hellas ikke har klart å bruke dem til det de var tiltenkt. Man kan dermed begynne å lure hvor pengene egentlig har havnet. Hvor mye av pengene som var ment å hjelpe flyktninger og befolkningen i andre land blir rent faktisk brukt til dette formålet?

Hvordan vil fremtidens historiebøker dokumentere dette?

Ingen mennesker setter sine liv i fare for å dra på ferie, de blir tvunget på flukt grunnet krig og konflikter i hjemlandet. Barneliv er satt på vent, de er i leirene, båtene og på grensene. Dette er det katastrofale resultatet av dehumanisering av flyktninger over flere år. Dehumanisering skjer når politikere fraskriver seg ansvaret og snakker om flyktninger som om de er en trussel mot vårt samfunn. Det skjer når mennesker interneres i grusomme leire.

Mennesker på flukt fra krig skulle i prinsippet vært tatt imot med en anerkjennelse av deres menneskerettigheter, de skulle vært møtt med en trygghet

Er det sånn at man skal forbli passiv, og også om ti år si at «jo da, vi så at en krise var på gang, vi så at barn ble drept, vi så at mennesker led, at de ble brukt som et politisk våpen, men vi valgte å sende noen penger, før vi fraskrev oss alt av ansvar»?

Nødvendig med politiske løsninger

Det er på tide å våkne, penger alene vil ikke løse disse krisene. Eksempelvis er det mye korrupsjon inne i bildet, og pengene havner ikke alltid der de skal. Et eksempel er EU-støtten på 3,7 milliarder som ble gitt til Libya for å bremse strømmen av flyktninger og migranter over Middelhavet. Ifølge bistandsaktuelt har den støtten ført til omfattende overgrep og lidelser for mange, rett og slett fordi at det har blitt en ond sirkel der pengene har havnet i lommene på milits folk, menneskesmuglere og korrupte medlemmer av Libyas kystvakt. Militsen har så torturert og utnyttet flyktninger. Holdt dem innesperret under umenneskelige forhold, ofte i interneringsleire som mottar millioner i EU-støtte. Mange mennesker har så forsvunnet etter å ha blitt solgt til menneskehandlere og andre leire drevet av militsgrupper.

Interne EU-dokumenter fra 2017 viser til at Brussel var klar over risikoen ved å innlede et tett samarbeid med Libya for å stanse flyktningstrømmen over Middelhavet, med andre ord var man klar over at risikoen var høy for at EU-støtten kunne føre til menneskerettighetsbrudd. Men når det, som i stor grad forventet, gikk galt, fraskrev EU seg alt ansvar. Norge ga sin sterke og uforbeholdne støtte til den inhumane EU-Tyrkia-avtalen, enda en avtale som vil gå inn i historien som et mørkt kapittel i Europas historie. Avtalen ble beskrevet som suksess av Norske og Europeiske politikere, når den i realiteten, og sett med humanitære briller, var en katastrofe med menneskelige lidelser til følge.

Penger alene løser ingenting, hvis de ikke spores og følges opp. Her må Europa og land omegn gå om en felles dugnad, finne fram til politiske løsninger, ta imot disse menneskene, legge til rette for at de kan integreres. Vi har et ansvar for å ta imot disse menneskene og det ansvaret innebærer også å skape et system der det legges til rette for at de følges opp og får bli en del av samfunnet.

Det stilltiende samfunnet

Mennesker på flukt fra krig skulle i prinsippet vært tatt imot med en anerkjennelse av deres menneskerettigheter, de skulle vært møtt med en trygghet. Dette for å kunne hele de psykiske og fysiske lidelsene mange av dem bærer med seg. Men vi gir dem ikke en gang sjansen til å hele sine sår. Menneskerettigheter handler om at alle mennesker er like mye verdt, og menneskerettighetene omfatter alle. For eksempel har mennesker i nød rett til internasjonal beskyttelse, men dette har tydeligvis gått over hodet på våre ledere.

– Mennesker på flukt fra krig skulle vært møtt med trygghet.
Foto : Warsan Shir

Hva slags samfunn legger vi opp til når vi forblir passive, når vi velger å snu ryggen til framfor å bruke vår stemme og hjelpe disse menneskene. Er det slike rollemodeller vi ønsker at den neste generasjonen skal vokse opp med? Mennesker som følger saueflokken og forblir stille, politikere og statsmakter som syntes at det var viktigere å ta vare på forbindelser til andre land, framfor å gripe inn og hjelpe mennesker i nød?

Vi snakker om menneskerettigheter dag inn og dag ut, men er ikke villig til å løfte så mye som en finger når det virkelig gjelder. Er normalen blitt at man skal snu ryggen til når barn blir drept, tåregasset med mer? Hvis det er slik det henger sammen, er det en skam, og menneskerettighetene har i tilfelle mistet all betydning.

Europa går ikke mot noen undergang, men mange av menneskene her har gitt sine bidrag til alvorlig dehumanisering av de mest sårbare.

– Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.