industrial, security, logistic
Også når vi en dag en kommer oss forbi unntakstilstandene håper jeg vi husker og støtter opp under de som virkelig står på når det gjelder, skriver Tamina Sheriffdeen Rauf.
Foto: Pixbay
Korona bringer frem ubehag, men fører også en positiv dugnadsvind med seg. Vinden eksponerer dog gapet mellom fattig og rik. Det bør vi forholde oss aktivt til – også etter korona, skriver Tamina Sheriffdeen Rauf.
176Shares

Søndagsspalten: Utrop ber politikerne fortelle om sin visjon for Norge

Noen tegn er klarere enn andre på at en ny sesong er her. Når julelysene på Karl Johan settes opp, er jula nær. Når jordbærene settes frem i butikkene, blomstrer sommeren. Og når korpsene runger ut om loppemarked på våren eller høsten, vet du at sameiet straks annonserer dugnadsarbeid. År etter år retter vi oss gledelig etter de samme tegnene – ‘same procedure as last year’. Foruten 2020, for i år kom dugnaden betraktelig tidligere enn når de vante loppene kom ut.

Selv organismene som lever under stein har forstått seg på koronapandemien som har bredt seg over verdens mange land. Og Norge er intet unntak. Selv et land med mye penger og få folk har ikke blitt spart for naturens vrede, og nå er samfunnet vårt gått i stå. Mens arbeidsledigheten stiger og aktiviteten ute i gatene synker, strippes bildet av samfunnet vårt, og et grusomt speilbilde står igjen. Klasseskillene tydeliggjøres med fet skrift, i kursiv og med to streker under.

Hverdagsheltene

De tradisjonelt lavtlønnede yrkene er de som står i bresjen for at vi andre kan verne oss mot sykdom. De som ellers blir sett ned på er de som nå er våre helter. De som er mest utsatt er de som nettopp utsettes.

I god tro er jeg sikker på at flere har fått øynene opp for de som stiller opp når det virkelig gjelder. Det er de som passer på at det er rent og hygienisk rundt oss, de som sikrer at vi har mat på bordet, de som gir oss den kunnskapen vi trenger og alle de som gjør det usynlige arbeidet for å ta vare på alle andres sikkerhet og helse. Det er disse som passer på oss når det faktisk handler om liv og død.

Norge er på sitt aller beste med mange farger, fasonger og fantastiske ideer

Mens hverdagsheltene våre står og bekjemper loppene som allerede har tatt liv og satt enda flere i risiko, sitter det også enda flere helter der hjemme. En helt nærmest uutforsket adferd har bredt seg utover landet og aldri har fedrelandet vært takknemlig for noe så unorsk. Selv om de fleste av oss til vanlig trives best i stillhet, stående én meter fra hverandre og gjerne kikkende ned i bakken for å unngå konfrontasjon, har en revolusjon ankommet oss i kalde nord.

Dugnadsrevolusjonen

For med dugnadene forbeholdt begynnelsen av våren og høsten, har den usedvanlige situasjonen vi står i trigget en ekstra dugnadsvind som aldri har blåst så sterkt som den gjør nå. Folk ringes, apper lages og Facebook florerer med grupper hvor enkeltindivider tilbyr sin hjelp for å lette byrden hos ukjente. I en tid hvor klasseskillene kommer tydelig frem, har flere ikke bare innsett de privilegiene de selv har, men også anerkjent at ikke alle er likestilte til tross for at de gjerne omtales som likeverdige. For mens noen bruker hjemmekontordagene til å komme nærmere sin familie, sliter andre med å underholde barna og sette nok mat på bordet.

Hvordan har det seg slik at liv må stå på spill for å bringe naboer sammen?

Som kontrast til det fenomenet viruset er, mener jeg at bivirkningen – samhold, ikke er noe særegent. Heller tror jeg det er en bortgjemt juvel, et verktøy eller et smykke som vi kun tar frem ved høytid. Likevel må man innse at det man angrer mest på ikke er den kjærligheten som en gav, heller den man glemte å gi.

Stadig hører vi om folk som bryter karantener og allerede et par som har misbrukt gjestfriheten som det norske folket har vist. Dette er bare unntakene, de utenfor den store massen som ellers bare vil hjelpe hverandre i en sårbar tid. De som en gang ytret at Norge ikke har plass til mangfold, sitter foreløpig stille i båten. Men dere er ikke glemt. La det enorme maskineriet vi har dannet i frivillighetens, og i samholdets, navn være et bevis på at – jo, Norge er på sitt aller beste med mange farger, fasonger og fantastiske ideer.

Disse norske tilstandene er akkurat det jeg mener er grobunnen i vårt lands verdigrunnlag. Likevel kan vi hverken ta det for gitt eller vente til at samfunnet går i stå før vi hjelper hverandre. Når vi en dag går mot normale tider, håper jeg at denne grå perioden av vår moderne historie ikke blir fortrengt. Når vi en dag kommer oss forbi unntakstilstandene håper jeg vi husker og støtter opp de som virkelig står på når det gjelder. Når vi kommer oss på beina igjen snart, håper jeg at de soldatene som står på barrikadene under betegnelsen «lavtlønnede» kommer seg høyere opp og at Facebook-gruppene bevares og aktivt brukes videre.