Med tøffe tider kommer også tøffe valg, skriver Sylo Taraku.
Foto: Firuz Kutal.
Det var riktig av regjeringen å videreføre koronatiltakene nå, men de vanskeligste beslutningene står fremdeles foran oss, skriver Sylo Taraku. 
188Shares
Sylo Taraku

Dilemmaene norske myndigheter kommer til å stå overfor i tiden som kommer minner om dilemmaer mine slektninger i Kosovo har stått overfor når foreldrene deres er blitt kreftsyke. Kosovo har ikke en velferdsstat som bruker store ressurser på mennesker som uansett kommer til å dø. Familiene må selv finansiere operasjoner eller kreftbehandling som koster store summer.

Skal familien forlenge far eller mors liv i noen år eller måneder, eller prioritere sin egen økonomi og velferden til sine egne barn? Som regel sier de syke foreldrene til sine barn at de må tenke på sin egen fremtid og ikke bruke alt de har, eller ta opp lån, for en livsforlengende operasjon. Hva ville du gjort i en sånn situasjon?

Regningen vil kanskje svi resten av livet. Men bildet har også en emosjonell og moralsk kostnad. Kan du selv leve med den avgjørelsen? Og hva vil folk si? Vil du være den personen som lot faren eller moren din dø av økonomiske hensyn? Hva skjer med samvittigheten din hvis økonomien blir bra og du ser tilbake på beslutningen din da? Det er dilemmaer som ikke bare handler om kost og nytte, men også om omsorg og å kunne se seg selv i speilet i ettertid.

Økonomi møter omsorg

Regjeringer i Europa står nå overfor lignende dilemmaer i forbindelse med korona-krisen. Menneskeliv har ikke bare en økonomisk pris, men også en politisk pris. I demokratiske samfunn må de folkevalgte myndighetene svare på innbyggernes rettmessige krav om både økonomisk stabilitet, men også å vise omsorg for borgerne som mennesker. Spesielt for de mest sårbare blant oss. Og det er ikke få. Ifølge Helsedirektoratet er så mange som 1,6 millioner nordmenn i risikogruppen for å utvikle alvorlig sykdom av koronaviruset.

Strategien er å unngå en kollaps i helsetjenesten. Dilemmaet mange har diskutert rundt stuebord, på Facebook og i avisspalter de siste dagene er at langsom spredning av korona-viruset er lettere å tåle for helsesystemet, men vanskeligere å tåle for økonomien. Nå tar flere til orde for å lette på restriksjonene.

Kunnskap om tiltakenes effekt produseres fortløpende og estimatene endres hele tiden. I møte med usikkerhet er det lett å forstå at politiske myndigheter ikke ønsker å ta for store sjanser.

Hytteforbudet og stengingen av skoler er det som diskuteres mest, men det er ikke disse to tiltakene som stopper hjulene i norsk økonomi. Selv uten restriksjoner ville koronakrisen fått alvorlige samfunnsøkonomiske konsekvenser: frykt ville gitt «frivillige karantener», folk og bedrifter ville kuttet reisevirksomhet og sosial kontakt.

Koronakrisen er ikke bare en global helsekrise, men også allerede en dyp økonomisk krise.

For å ikke snakke om betydningen av andre lands harde tiltak. Korona-storm på verdens børser har redusert oljefondets verdi med 1330 milliarder kroner hittil i år. Det er mye mer enn hva krisepakkene koster.

Med vaksine slipper vi valget mellom økonomi og helse

Økonomisk krise har helsemessige konsekvenser på sikt, men det etiske dilemmaet løses ikke så enkelt som å regne opp antall kroner brukt eller antall liv tapt.

Det er heller ikke politisk salgbart å være det ene landet som setter økonomi foran liv, eller fremstå som et land som gjør det. Dette gjelder i særdeleshet Norge, som et av verdens rikeste land.

Situasjonen i dag er at næringslivet blør, bedrifter går konkurs og arbeidsledigheten er like høy som på 1930-tallet. Samtidig er det grunn til å tro at dødstallene vil stige også i Norge. Ekspertene er tydelige på at uten tiltak vil epidemien spre seg raskere.

Det eneste håpet, slik jeg ser det, er at det kommer en vaksine relativt fort. Vanlige prosedyrer for utvikling, produksjon og distribusjon av en vaksine tilsier mer enn ett år, men ingenting er vanlig under krisesituasjoner. Kanskje redningen kommer fra Amerika, igjen. Vaksinen er den eneste vinn-vinn løsningen som ikke krever at vi må velge mellom helse og økonomi, eller velge hvem som skal dø først.

Trenger åpenhet fra regjeringen og godt ytringsklima

Men inntil det skjer, så må vi ta debatten med det alvoret den fortjener. De vanskelige valgene vi står overfor har moralske sider, men kan ikke enkelt kategoriseres som moralsk riktige eller moralsk gale.

I autoritære regimer er det noen ytterst få personer som tar historisk viktige beslutninger. Noen ganger er de heldige og treffer bra, andre ganger går det fryktelig galt. I demokratier tar vi vanlige borgere i prinsippet del i de beslutningene våre myndigheter tar på vegne av oss. Dette gjør vi gjennom debatter i forkant.

Men politisk lederskap er ikke noe som er forbeholdt diktaturer. Til syvende og sist må våre politiske ledere skjære gjennom og stå for de valgene de har tatt. Det vi trenger nå er åpenhet fra regjeringens side og et ytringsklima som gjør at alle sider av saken kommer frem. Det er nettopp dette som er demokratiets styrke. Politiske ledere er der for å ta informerte, men samtidig ta risikofylte beslutninger som de kan stå for. Og som de kan ansvarliggjøres for. I dag og når historien skal skrives.