– Det er paradoksalt at politibetjenten «Erlend» mener at Bastholm utvanner rasismebegrepet, ved at hun adresserer det for hva det er.
Foto: Scanstockphoto
Det er selvfølgelig ikke politiet som er de som er hardest rammede i denne situasjonen, svarer Farid Shariati til Dagbladets anonyme politimann, «Erlend».
257Shares
Farid Shariati

Den 7.6 publiserte Dagbladet en kronikk fra den anonyme politimannen «Erlend». Kronikken adresserer et intervju gitt av Miljøpartiet De Grønnes partileder Une Bastholm, der hun blant annet adresserer at det er velkjent at politiet raseprofilerer. Det er en kronikk som avslører mye av det som er problematisk i debatten om rasisme i Norge. 

Utlendingskontroller for å oppnå måltall

«Jeg skriver dette innlegget fordi jeg, som patruljerende politibetjent i Oslo sentrum, er skremt av MDG-leder Une Bastholms uttalelser», skriver politibetjent «Erlend» til Dagbladet den 7. juni.
Foto : Faksimile, Dagbladet 07.06.2020

I kronikken er «Erlend» rett og slett skremt av Bastholm. Han stiller seg bak verdiene som De Grønnes partileder forfekter, men mener samtidig at hennes beskrivelse av virkeligheten er hypotetisk og feil. Men Bastholms uttalelser om politiets raseprofilering er ikke hentet ut av løse luften. Tunge nasjonale og internasjonale aktører, som for eksempel FN og Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) har lenge kartlagt og pekt på dette som et utbredt problem. Politiets egne undersøkelser viser at synlige etniske minoriteter oftere blir stoppet av politiet. Dette er altså en viten som politiet selv har vært deltakende i å avdekke. Og det diskuteres og problematiseres grundig i politiets eget fagblad Politiforum. 

Det fins også mange troverdige vitnemål fra mennesker som blitt utsatt for usaklige kontroller av politiet. Jeg kan også vise til eksempler fra den tiden da jeg jobbet som returrådgiver på oppdrag for Utlendingsdirektoratet (UDI) og ble oppringt av fortvilte klienter fra det som bør betegnes som fengselet på Trandum, og som drives av politiet selv. Dette som resultat av at politiet tråler togstasjoner og flyplasser i jakt på personer som de foretar utlendingskontroller på, for å oppnå måltallene de blir gitt av regjeringen. Dette er en praksis som blir mest intensiv i slutten av året når politiets utlendingsenhet skal nå sine kvoter for tvangsreturer.

Rasisme i samfunnet = rasisme i politiet

Det er også vanskelig å vite hvorvidt Erlend mener at det eksisterer rasisme blant politiansatte. Han er åpen for at det er en mulighet, men han forbeholder seg å fremstille eventuelle eksempler som unntak. Og mens jeg er enig i at det store flertallet av politiansatte i Norge gjør en god jobb, bør det også svares for hvor mange unntak det kan vises til før det blir et problem?

Rasisme bekjempes ikke gjennom floskler om at rasisme er avskyelig og ikke har noen plass i vårt samfunn

Det som imidlertid er på det rene, er at minoriteter daglig opplever å få sin identitet redusert til negative stereotypier og karakteristikk. Men rasisme er mye mer enn negative utsagn eller dårlig forkledde fordommer. Det handler om strukturer som er bygget opp over mange generasjoner. Resultatet av rasismen ser vi på en rekke områder: i medias dekning, ansettelser, litteraturen, sosioøkonomisk tilhørighet, utdanning, folkehelse, representasjon med mere. Og det er viktig å forstå at dersom det eksisterer rasisme i samfunnet, så eksisterer den også hos politiet.

Karakteristikker om «enkelte befolkningsgrupper»

Rasisme bekjempes ikke gjennom floskler om at rasisme er avskyelig og ikke har noen plass i vårt samfunn. Slike uttalelser fører ikke til noen kritisk tenking om egen rolle og er heller ikke endringsutløsende. Det føles sikkert godt å uttale dem, men disse verdiene må omsettes i faktisk handling. Og de kan ikke være til hinder for at man lytter til kritikk.

Det er paradoksalt at «Erlend» mener at Bastholm utvanner rasismebegrepet, ved at hun adresserer det for hva det er. Og det er inkonsekvent at «Erlend» gjentatte ganger gir Bastholm medhold i at rasisme er et samfunnsproblem, samtidig som han mener at hun tar bort fokuset fra reell rasisme. Rasisme som Erlend selv sier fremsettes av offentlige tjenestepersoner. 

Bastholms uttalelser er jo heller ikke ødeleggende for samfunnets tillit til politiet. Som det poengteres i politiets egne fagforum, så er det politiets praksis og fremferd som er avgjørende for hvorvidt tilliten mellom dem som institusjon og innbyggerne forsterkes eller forvitres. Samtidig viser «Erlend» også til den allerede betente situasjonen «mellom politiet og den befolkningsgruppen i samfunnet som fra før har lavest tillit til politiet». Men hvilken gruppe siktes det til? Blant førstegenerasjonsinnvandrere er nemlig tilliten til politiet høy. Hvordan forklarer «Erlend» det han opplever som lavere tillit fra «noen befolkningsgrupper i samfunnet»? Det virker som om politimannen bekrefter et samfunnsproblem, men samtidig ikke vil ta noe av ansvaret for det.

Nødvendig kritikk

Når Erlend beklager seg på vegne av hele politietaten, over at han ikke føler at de blir satt pris på, bruker han en altfor vanlig strategi og reaksjon: Nemlig offergjøringen av offentlige institusjoner og ansatte. Men det er selvfølgelig ikke politiet som er de som er hardest rammet i denne situasjonen. Vi kommer ingen vei dersom mennesker i maktposisjoner ikke er beredte til å lytte til eller anerkjenne et samfunnsproblem uten å komme i forsvarsposisjon. Da forsvinner dialogen og polariseringen tar til. 

Man er ikke «anti-politi» fordi man adresserer kritikkverdige forhold og praksiser hos politiet. Tvert imot er dette nødvendig for å gjøre politiet bedre.