Benjamin Hermansen, 15 år, knivstukket og drept på Holmlia på grunn av sin hudfarge.
Foto: Privat
Hundrevis av ofre for norsk rasisme. Sammen utgjør de Anine Bråtens svar på Jensen og Helgheims påstander.
1.7K+Shares

Siv Jensen og Jon Helgheim, to politikere som begge tilhører FrP – et av de mest infamøse, rasistiske, etnosentriske og xenofobiske partiene i Norge – skriver: «Nordmenn er blant de minst rasistiske i hele verden». 
Fortell dette til:

  • Arve Beheim Karlsen (født 4. august 1981 – drept 17 år gammel):
«Mennesker med annen bakgrunn eller hudfarge blir tatt svært godt imot av det norske systemet. Det legges til rette på alle måter. Mange nordmenn møter riktignok veggen i et tungrodd system som ikke passer dem, men det har ikke noe med rasisme å gjøre», skrev Siv Jensen og Jon Helgheim den 14. juni.
Foto : Faksimile, NRK 14. juni 2020.

«Sent fredag 23. april 1999 ble Arve Beheim Karlsen jagd over en gangbro i Sogndal. Bak ham kom to unge menn som ifølge tiltalen ropte ‘drep han, drep denne negeren’. Mandagen etter ble den indiskfødte 17-åringen funnet druknet i Sogndalselva.

De tiltalte i den påfølgende straffesaken ble forsvart av Tor Erling Staff og Knut Storberget. De var tiltalt etter rasismeparagrafen, men trass i at et vitne opplyste at de hadde ropt ‘Drep negeren!’ mens de jaget Beheim Karlsen langs elva ble de kun dømt for vold og trusler.»

  • Benjamin Hermansen (født 29. mai 1985 – drept 26. januar 2001; 15 år gammel):

«Drapet skjedde like før midnatt fredag 26. januar 2001. Benjamin Hermansen, som hadde norsk mor og ghanesisk far, sto og pratet med en kamerat utenfor nærbutikken sin da to unge menn kom ut av en bil og begynte å løpe mot dem. De to kameratene prøvde å stikke av, men Hermansen ble innhentet og drept. Ole Nicolai Kvisler og en 17-årig jente, som var hans kjæreste, ble pågrepet samme natt, mens Joe Erling Jahr ble pågrepet i Danmark den 1. februar og utlevert noen dager senere. Alle tre tilhørte den nynazistiske grupperingen Boot Boys.

Jahr, Kvisler og den 17-årige jenta ble dømt til henholdsvis 18, 17 og 3 års fengsel for drapet. Lagmannsretten fant det helt klart at drapet skjedde helt uprovosert, og at årsaken til at Benjamin Hermansen ble forfulgt, angrepet og drept alene var hans hudfarge.»

  • Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (drept 17 år gammel):

«Drept av sin egen stebror. Obduksjonsrapporten viste at 17-åringen ble drept med fire skudd. Hun ble påført tre skudd mot hodet og ett skudd mot brystkassa. Alle skuddene var dødelige, og ble avfyrt kort etter hverandre. Hun ble funnet død i boligen i Eiksmarka i Bærum lørdag 10. august 2019. Johanne Ihle-Hansen ble adoptert fra Kina da hun var to år gammel. Hun ble drept fordi hun var asiatisk.

Samme dag ble stebroren Philip Manshaus pågrepet etter å ha forsøkt å angripe Al-Noor-moskeen i Bærum. Ifølge politiet var målet å skape frykt blant muslimer i Norge.»

  • De 77 menneskene som ble drept i et høyreekstremt terroristangrep 22. juli 2011:

«Terrorangrepene i Norge 2011 var to sekvensielle terrorangrep som fredag den 22. juli 2011 ble gjennomført av Anders Behring Breivik mot statsforvaltningen, tilfeldige sivile i Oslo samt en sommerleir arrangert av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Utøya i Buskerud. Til sammen mistet 77 mennesker livet i angrepene.

For å presentere sin oppfatning av og visjon for Vest-Europa for omverdenen, distribuerte Breivik få timer før anslagene et egenprodusert kompendium kalt 2083 – A European Declaration of Independence. Det ideologiske innholdet i dette manifestet blir ansett for høyreekstremt og militant. I avhør skal han ifølge forsvarsadvokat Geir Lippestad ha forklart at angrepene hadde som mål å ‘redde Norge og Vest-Europa fra kulturmarxistene og en muslimsk overtagelse’. Det var også Breiviks intensjon å ‘gi et kraftig signal til folket’ ved å ‘påføre Arbeiderpartiet størst mulig tap’ slik at dette for fremtiden ville ‘strupe ny rekruttering’.

Tore Bjørgo ved Politihøgskolen har studert avhørene av Breivik. Breivik hadde en ytre fiende (muslimer) og en indre fiende, ‘forræderne’, først og fremst representert ved Arbeiderpartiet. Ifølge Bjørgo valgte Breivik å ikke angripe muslimer fordi han så hvordan drapet på Benjamin Hermansen skapte en sympatibølge for innvandrere og motstand mot høyreekstreme. Han hadde opprinnelig planlagt tre bilbomber og flere skyteaksjoner, men han rakk å få ferdig bare en bombe. Breivik ga derfor opp å plassere bilbomber ved Arbeiderpartiets hovedkontor og ved slottet. Det opprinnelige målet for skyteaksjonen var SKUP-konferansen og Arbeiderpartiets landsmøte i april. AUF-leiren på Utøya og Gro Harlem Brundtlands deltakelse 22. juli var dermed det eneste gjenstående interessante mål den sommeren, ifølge Bjørgo.»

  • Eugene Ejike Obiora (Født 25. februar 1958, drept 7. september 2006; 48 år gammel):

«Eugene Ejike Obiora var en norsk statsborger, opprinnelig fra Nigeria. Han var eldst i en søskenflokk på 10, og bodde i Norge i over 20 år. Han er kjent fordi han omkom mens han ble pågrepet av polititjenestemenn på Østbyen Servicekontor, der han var for å klage på et avslag på søknad om sosialhjelp. Etter at han i henhold til politiets forklaring hadde rettet trusler mot og fotografert personalet der, ble vaktselskapet tilkalt, men politiet dukket opp. Under uklare omstendigheter omkom Obiora i et basketak, etter han først nektet å forlate området, deretter motsatte seg arrest. Kvinnen som jobbet på sosialkontoret, og som etterlot Obiora alene med de to politimennene, har forklart at han var rolig da hun forlot ham. Hennes forklaring strider mot politiets påstand om at Obiora truet ansatte ved sosialkontoret. Vitner hevder også at det ble tatt et nytt halsgrep utenfor sosialkontoret. Politiet ble beskyldt for selektiv vektlegging av vitner, og det er fremkommet at de involverte fritt gikk gjennom hendelsesforløpet før de ble avhørt og at politiets forklaringer først ble underskrevet to måneder etter hendelsen. Dette er i strid med et rundskriv fra Riksadvokaten om slike saker.

Saken skapte medieoppmerksomhet nasjonalt og lokalt, med anklager om overdreven maktbruk og rasisme, og opprørte afrikanske foreninger i Norge. Saken fikk ytterligere oppmerksomhet da det kom frem at politimannen som tok halsgrep på Obiora var involvert i Baidoo-saken i 1999, hvor en ghaneser ble lagt i bakken med samme halsgrepet, og at han også i en annen sak var anmeldt av en jugoslav for å ha brukt samme halsgrep.

«Drep han! Drep denne negeren!» (Sogndal, 23. april 1999)

Saken ble etterforsket av Spesialenheten for politisaker. Spesialetterforskeren som gjorde avhørene og granskingen var en tidligere kollega med politimannen som tok livet av Obiora. Et år tidligere jobbet spesialetterforskeren ved Trondheim politistasjon. Dette forholdet vakte offentlig debatt.»

  • Jøder:

«Både innvandringspolitikken og tiltakene overfor minoriteter siktet mot en tenkt nasjonsbygging. Hvis man gjorde nasjonen så enhetlig som mulig, ville den også være sterk, mente mange.

Ideen om raser spilte inn i innvandrings- og flyktningpolitikken. Spesielt to grupper ble forsøkt holdt utenfor: romfolk og jøder. Romfolk (sigøynere) ble ikke nevnt direkte da den første virkelige innvandringsloven ble vedtatt i 1915, men i 1927 stod det i klartekst i loven at de skulle nektes adgang.

Jøder ble bare motvillig sluppet inn og tatt opp i samfunnet. For det som ble kalt  ‘russiske handelsjøder’ var 20 års opphold minimum for å kunne få norsk statsborgerskap, for tyskere var grensen åtte år, for norsk-amerikanere to år.

Da jødiske flyktninger fra Tyskland og tysk-okkuperte land ankom etter at Hitler tok makten i 1933, var jødenes antatte negative egenskaper én av grunnene til at de fleste av dem ble avvist.»

  • Romfolk:

«Mens Romani hadde røtter i Danmark-Norge tilbake fra 1500-tallet, hadde romfolk, av flertallsbefolkningen ofte kalt sigøynere, kommet mellom 1860 og 1888. Trolig tilhørte de den gruppa som het Koelderari som hadde flyktet fra Ungarn og Romania på 1860-tallet. Flere ble født i Norge fra 1890-åra, og flere skaffet seg norsk statsborgerskap og pass. Men Justisdepartementet mente at dette hadde skjedd på gale premisser og nektet fra 1924 å anerkjenne passenes gyldighet.

I en ny fremmedlov i 1927 ble romfolk uttrykkelig nektet adgang til riket. I 1934 søkte en gruppe å komme inn fra Danmark. De fikk ikke slippe inn, og ble i stedet uttransportert av det danske politiet til Altona i Tyskland. Der slapp de ut etter tre måneder, men under arrestasjoner i Frankrike i 1942 og 1943 ble de på nytt satt i konsentrasjonsleirer. Minst 20 av de 34 som ble avvist i 1934, døde i leirene.»

  • Samer:

«Rasetenkingen styrte også politikken overfor de minoritetene som var i landet. Det samiske urfolket ble av mange ansett som svakt og dømt til undergang stilt overfor frammarsjen av den overlegne sivilisasjonen som nordmennene representerte.

‘Kun maa vi, det overlegne, det sterkere, se til […] at vise mildhet og vennlighet’, mente professor i etnologi Yngvar Nielsen i 1914. Den statlige politikken skulle føre til at folkegruppa gikk i oppløsning som kollektiv, blant annet ved å fremme en hardhendt språklig assimilering. Samiske barn ble forbudt å bruke morsmålet på skolen.»

  • Kvener:

«Kvenene, de finskættete i nord, var ikke et urfolk, men en minoritet som hadde kommet til Finnmark og Troms på 1700- og 1800-tallet. Kvenene ble sett på som hardføre og dyktige – men nettopp derfor ble de også ansett som en konkurrent som kunne bli den dominerende folkegruppa i nord. Også i Finland fantes nasjonalistiske strømninger, og norske myndigheter fryktet at kvenene ville la seg verve til et politisk program for et Stor-Finland som ville omfatte det nordligste Norge.

Derfor søkte myndighetene å fremme assimilering ved for eksempel innføring av militærtjeneste fra 1897, ved en norsk folkehøgskole i Pasvik eller gratis abonnementer på norske ukeblad. Det ble også forsøkt å avskjerme kvenene fra kontakt med Finland, blant annet ved ikke å bygge veier som krysset grensa.»

  • Tatere:

«Det omreisende romanifolket, såkalte tatere, var også en historisk innvandret minoritet, som i tillegg hadde tatt opp i seg mennesker fra bygdene de dro gjennom. Mens de tidlig på 1800-tallet kunne bli regnet som nyttige bidragsytere som ytte tjenester til bondebefolkningen (som å kastrere hester), ble de utover på 1800-tallet i økende grad sett på som et sosialt problem.

I 1897 ble Foreningen til Omstreifervæsenets Motarbeidelse opprettet. Også for den var målet å oppløse gruppa, ved å stoppe den nomadiske livsformen. Voksne skulle trenes til å bli jorddyrkere i arbeidskolonier. Og barna ble skilt fra foreldrene for å oppfostres til å bli gode, fastboende samfunnsborgere.»

Denne teksten ble første gang publisert på Anine Bråtens Facebook-sider den 16. juni, og gjengis i Utrop med hennes tillatelse.