En smule farge i huden kommer godt med når man deltar i en stadig mer polarisert rasismedebatt, mener Yvette Stornes.
Foto: Pixabay
I forlengelse av Sandra Fylkesnes sitt leserinnlegg har jeg igjen blitt oppmerksom på at min egen halvbrunhet gir en litt besynderlig kred blant antirasistiske aktivister, skriver Yvette Stornes. 
2K+Shares
Yvette M. Stornes
Latest posts by Yvette M. Stornes (see all)

For et par dager siden ble jeg i Utrops kommentarfelt på Facebook møtt med følgende kommentar: «Hvite lille pike…». Det skjedde i tråden under posten av Sandra Fylkesnes kronikk  «Jeg er ikke rasist!». Via en lang rekke merkelige påstander kommer Fylkesnes til en slags konklusjon om at hvite er rasister. Jeg uttrykte meg sterkt skeptisk til det narrativet og fikk skarp kritikk fra flere. Som «hvit» burde jeg visst bare tie stille når noen påpeker at hvite er rasister og overlegne kun på grunn av sin hudfarge. Men, det å gjøre grove generaliseringer og tillegge mennesker egenskaper og verdi kun med bakgrunn i deres etnisitet, vel, er ikke det nettopp definisjonen på rasisme da? 

«Uavhengig av om du eller andre anser deg som rasist eller ei, så vil ting du gjør, i din hverdag – ting som du kanskje oppfatter som humor, tilfeldig, normalt eller ubevisst – bidra med på å opprettholde et system som til syvende og sist har den effekten at den favoriserer hvite», skrev Sandra Fylkesnes i Utrop den 21. juni.
Foto : Faksimile, Utrop 21.06.2020

Hvithet-begrepet, nok et bidrag til polarisering

Etter å ha blitt kalt «hvite lille pike» tenkte jeg meg litt om, dro et lettelsens sukk, for jeg kunne svare vedkommende som beskyldte meg for «hvithet» at: «Jeg er ikke hvit»! For jeg er ikke det, jeg er halvt egyptisk/libaneser, og hvem vil vel være hvit når man diskuterer rasisme i dag.

Jeg har ikke helt forstått hva som ligger i ordet «hvithet» utover at det åpenbart ikke er noe positivt og i hvert fall ikke noe man skryter av å inneha. Så er det grunn til å stille spørsmålet om hvordan vi kom dit at «hvithet» nå er blitt et slags legitimt skjellsord. Jeg vil heller påstå at den type argumentasjon og tankesett bare er et tilbakeskritt og nok et bidrag til polarisering i en debatt som trenger det stikk motsatte.

Å rasisme-male hele Norge er ikke veien å gå

Mens de fleste sitter stille i båten og venter på at rasisme skal gå over av seg selv, har ytterpunktene i debatten fått og tatt enormt mye plass. Debattklimaet er blitt så opphetet at å kaste seg inn i dette vepsebolet krever mer enn mange makter.

I går kunne vi lese Sylo Tarakus tanker om dette i den svært gode VG-kronikken: «Hvorfor er frontene blitt så steile i rasismedebatten». Dagen før skrev kloke Ingrid A. Thommessen i samme avis om å være «Ikke antirasist nok». Jeg stiller meg 100% bak begge disse kronikkene! 

Det er grunn til å stille spørsmålet om hvordan vi kom dit at «hvithet» nå er blitt et slags legitimt skjellsord

Selv her i Norge, som tross alt er et av verdens minst rasistiske land, finner vi dessverre fortsatt rasisme. Noen ganger der vi trodde den for lengst var nedkjempet. Det må tas på største alvor, for rasisme er noe svineri som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn!

Men, det rasismedebatten ikke trenger er flere harmdirrende fingre og rasende mennesker med et «oss-mot-dem»-tankesett. Vi må se hverandre, forstå og finne gode løsninger på hvordan vi skal bekjempe rasisme, sammen. Det å gjøre «hvithet» til roten til alt ondt eller å «rasisme-male» hele det norske samfunn med svært bred pensel er ikk rett vei å gå. 

Besynderlig at min «halvbrunhet» gir kred

Jeg vil driste meg til å hevde at dagens rasismedebatt har et betydelig element av hvordan man skaper fiendebilder, mye mer enn den har fokus på å skape samhold og forståelse. Disse fiendebildene er ofte ikke forankret i etnisitet eller kultur, men virker å handle mer om å få innpass i grupper så man med «sin gruppe» kan se ned på andre grupper. I og for seg ikke en ny tanke, men vi burde ha lært at å tegne fiendebilder av alle som ikke ser verden slik du gjør ikke akkurat fører til mer samhold i et samfunn.

Tiden er overmoden for å se folk, ikke deres kultur og etnisitet, og folk flest er egentlig ganske ok! Jeg er overlykkelig for å leve i et land hvor det store flertall tenker nettopp det, men det bekymrer meg at det blir stadig flere som legger føringer som plasserer oss i stadig nye grupper som fokuserer mer på forskjeller enn likheter og alt som har vært jævlig mer enn alt som skal bli bra!

Over og ut fra unge Stornes – stolt, halvbrun og litt i stuss over at spesielt i antirasistiske kretser er det å poengtere at jeg ikke er helt norsk noe som gir i hvert fall bitte litt kred. Som om min etnisitet er det jeg skal vurderes etter, og det av folk som hevder å være antirasister…