«'Sosial kontroll' brukes ofte om den type kontroll som utøves av minoriteter, gjerne muslimer, på områder myndighetene og det offentlige ordskifte mener minoritetene tar feil», påpeker Ada Engebrigtsen. Her fra NRK TVs fiksjonaliserte humordrama «Kongen av Gulset», fra episoden der moren til Jonis får vite at han har jukset på en prøve.
Foto: Faksimile, NRK TV, 11.03.2020.
Står myndighetene, i sine bestrebelser på å hjelpe enkeltindivider som lider i vanskelige familier, i fare for å ødelegge et kollektiv som kunne bli en støtte for dem senere?, spør Ada Engebrigtsen.
387Shares
Ada Engebrigtsen

I begynnelsen av året 2019 oppnevnte regjeringen en ekspertgruppe som skulle utrede situasjonen til «unge som etterlates seg i utlandet mot sin vilje». Formålet skulle blant annet være å undersøke om utsendelsen kunne ha vært forhindret, samt hvordan hjemvendte har blitt ivaretatt av hjelpeapparatet før og etter hjemkomst. Ekspertgruppas arbeid omfatter ikke utenlandsopphold som oppleves som ønsket og meningsfylte av den unge selv. Mandatet inneholder ingen juridiske spørsmål, men ekspertgruppa understreker at mandatets tema berører en rekke juridiske problemstillinger som bør utredes

Datainnsamlingen består av intervju med ti personer som har opplevd ufrivillige utenlandsopphold. I tillegg har det blitt gjennomført individuelle og gruppebaserte samtaler og innspillsmøter med fagpersoner, familiemedlemmer, ressurspersoner, organisasjoner og representanter fra kommunalt og statlig nivå. Til sammen ca 236 personer. 

Ekspertgruppa har gjennomført en grundig, reflektert og omfattende utredning . Rapporten Det var ikke bare ferie kom i mars/april 2020, og leder av ekspertgruppa var Anja Bredal, OsloMet. 

Dette innlegget er ikke en vurdering av rapporten. Det reiser noen spørsmål omkring sentrale begreper i den offentlige diskursen om familieproblemer i flerkulturelle kontekster og etterlyser et utvidet offentlig fokus på relasjoner i familier som sliter med barna sine.

Kollektive og individuelle modeller

Dette oppdraget er knyttet til innvandring, som blant annet innebærer møtet mellom forskjellige språk, religioner og rettsoppfatninger. Innvandring innebærer også møtet mellom forskjellige oppfatninger og praksiser omkring hva det vil si å være en familie, et menneske, hva som forventes av barn og av voksne som foreldre. Tema for utredningen dreier seg i stor grad om møte mellom familiesystemer og praksiser og om  forholdet mellom «barnskap» og foreldreskap, og begrepene æresvold og negativ sosial kontroll er rammebegreper for oppdraget.

Begrepet ære og æresvold og negativ sosial kontroll brukes i offentlig politikk for å beskrive det som ofte oppfattes som kollektive familie- og samfunnsmodeller i motsetning til individuelle modeller. Ifølge denne forståelsen setter de kollektive modellene familien, slekten og den etniske gruppa over rettighetene til individet; individet kan her i ytterste konsekvens ikke ha rettigheter i vestlig forstand. Ifølge samme forståelse står individet og individets rett over det kollektive. Ære blir da forstått som et motiv for å styrke gruppens normer i kollektivistiske samfunn på bekostning av individets rettigheter slik de er nedfelt i europeiske konvensjoner og norsk lov. Ære har følgelig liten plass i individualistiske samfunn.

Ære og kontroll; «de andres» strategier

Æresvold er et begrep som i det offentlige ordskifte og i politikkutforming først og fremst kleber til «de andre», og ofte muslimer. Et annet trekk ved bruken av begrepet æresvold er at det ser ut til å ansees for en spesiell type vold som er spesielt problematisk, uten at dette diskuteres eller problematiseres; det er implisitt kunnskap. 

Det samme gjelder negativ sosial kontroll som rapporten påpeker har et uklart meningsinnhold, at det brukes forskjellig av forskjellige offentlige instanser og ikke er rettslig avklart. Den offentlige definisjonen forstår sosial kontroll som: «…Ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppas normer og verdier.» (Bredal et al 2020;51) Denne definisjonen skiller seg fra sosial kontroll i sin alminnelighet ved at den er negativ, men for hvem?  Og på samme måte som æresvold kleber denne definisjonen seg til «de andres» oppdragelsesstrategier. 

Når innvandrerfamilier i desperasjon sender slike barn til hjemlandet og håper, kanskje som et siste halmstrå, på at det kan hjelpe, skal vi hjelpe dem eller fordømme dem?

Ære og sosial kontroll er helt sentrale aspekter ved disiplinering i alle samfunn, og handler i alle samfunn om relasjoner. Men ære brukes ikke lenger for å definere majoritetens motiv for å oppdra barna våre til gangs mennesker. Når barna våre truer våre bestrebelser på å gjøre dem «gangs», truer de den kollektive moral og verdisystemet også «vi»-majoriteten har; barn som bryter viktige normer påfører oss som foreldre og familie skam og truer vår kollektive ære, men vi uttrykker det ikke lenger på den måten. 

Da jeg selv hadde ungdommer, bodde jeg i nærheten av mine svigerforeldre. En av ungdommene min var det vi kalte en «rampunge» og jeg måtte stadig minne ham om at han brakte skam over meg og vår familie når han oppførte seg dårlig. Kunne jeg sagt dette i dag, når barn først og fremst skal være lykkelige og frie, og ikke «gangs»? Poenget mitt er at ære er en side av all disiplinering og ikke i seg selv negativt, det er først når disiplinering blir voldelig – uansett motiv – det blir et problem. 

Negativ sosial kontroll er en merkelig språklig og mental konstruksjon- for hvem er kontrollen negativ? Sosial kontroll er vel rett som det er opplevd som negativ for den som kontrolleres. All disiplinering oppleves vel som mer eller mindre negativ for den det gjelder. En ungdom som må komme hjem fra fest kl 12,  når de andre får komme hjem klokka 2 opplever det vel  som utrolig urettferdig, men vil slike restriksjoner omfattes av begrepet negativ sosial kontroll? Slik jeg forstår begrepet gjelder det den type kontroll som utøves av minoriteter – igjen oftest muslimer – på områder der myndighetene og det offentlige ordskifte mener minoritetene tar feil. Den sosial kontrollen er altså negativ i myndighetenes øyne fordi den oppleves negativ hos den som kontrolleres. Men er ikke foreldre og foreldrekontroll nødvendig for å skape gangs mennesker? Vold og overgrep er omfattet av straffeloven, men er det hensiktsmessig å kriminalisere sosial kontroll? 

Et sterkere offentlig fokus på relasjoner.

Det er vanskelig å vokse opp med minst to normsystemer og straffepraksiser, men det er også vanskelig å ivareta egen og familiens selvrespekt og gjøre barn til gangs mennesker i et fremmed samfunn. Spørsmålet er om myndighetene, i sine bestrebelser på å hjelpe enkeltindivider som lider i vanskelige familier, står i fare for å ødelegge et kollektiv som kunne bli en støtte for dem senere?

Også norske familier opplever å ha barn de ikke rår med; som ruser seg, begår kriminalitet og vold og der hjelpeapparatet ikke har nok å stille opp med for å hjelpe familien og barnet. Også norske familier kan stå helt rådløse med barn som isolerer seg og utvikler tvangstanker som psykiatrien ikke har noen løsning for. Når innvandrerfamilier i desperasjon sender slike barn til hjemlandet og håper, kanskje som et siste halmstrå, på at det kan hjelpe, skal vi hjelpe dem eller fordømme dem?

Fokuset i oppdraget for rapporten var å undersøke sider ved de unges situasjon. Jeg etterlyser et mer eksplisitt fokus, hos offentlige instanser, på relasjoner og på interesse for og solidaritet med foreldre og familier som strever med å gjøre barna til gangs mennesker i sitt bilde. Det må skje gjennom et forebyggingsarbeid som ikke i utgangspunktet tar avstand til familienes normer og verdier. Men som spør hvordan vi kan hjelpe slike familier, før domstolene ofte bryter dem opp for alltid.

«Æresvold» og «negativ sosial kontroll» kan lett bli mantra som fungerer som skylapper som dekker over kompliserte og sammensatte prosesser vi bør forstå bedre for å kunne motarbeide ødelagte familier.