- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
Norge behøver en bred og felles front mot hverdagsrasismen her i landet. Politidrapet på George Floyd, i “den norske delstaten” Minnesota i mai, og de norske protestene etterpå dokumenterer behovet.
Det holder nemlig ikke lenger at kulturminister Abid Raja nå forsøker å rydde opp i Idrettsforbundet, som nå i juni innrømmet at de i flere år har nedprioritert arbeidet mot rasisme. Det holder ikke lenger at den relativt nye integreringsministeren, Guri Melby, skriver kronikken «Regjeringen bekjemper rasisme» – uten at Regjeringen og Arbeiderpartiet følger opp med handling. Og det holder ikke selv hvis norsk politi skulle begynne å gi kvittering til hver melaninrik person de «rutinemessig» stanser og kontrollerer, en kvitteringsordning Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) har kjempet for i over 20 år.
For vi trenger noe mer. I juli 2020 holder det ikke lenger å skylde på amerikanere. Ikke på stortingspolitikere. Ikke på norske institusjoner.
Vi bør snarere begynne å feie for egen dør. For dette handler om deg og meg.
Vi klarte å få til en nasjonal dugnad mot koronaviruset. Da kan vi også klare en nasjonal dugnad mot rasismeviruset.
Vi trenger nå stå sammen om å vise nulltoleranse mot hets og menneskeforakt – både i den fysiske og digitale verden. Rasisme er tross alt ulovlig, slik paragraf 185 fastslår. Vi har nulltoleranse for ran og fysisk vold. Da bør vi også ha nulltoleranse for rasisme og psykisk vold.
Tre tiltak for nulltoleranse
I likhet med koronaviruset kan vi alle være bærere og smittespredere av rasismeviruset. Og i likhet med koronaviruset rammer rasismeviruset ulikt. Noen takler det fint, andre blir tungpustet, mens atter andre ikke lenger klarer puste: «I can’t breathe! I can’t,» som poet Guro Jabulisile Sibeko avsluttet sitt sterke dikt under demonstrasjonen foran Stortinget 5. juni.
Her er derfor tre forslag til tiltak i en nasjonal dugnad for bekjempe rasismeviruset i Norge – både nå og fremover på 2020-tallet:
1) Nulltoleranse for rasisme på offentlige steder
Når noen hetses på grunn av sin hudfarge eller sitt skaut (hijab) i kollektivtrafikken, trenger vi at folk flest sier ifra. Ikke snu deg vekk lenger. Ikke lat som du ikke hører eller ser. Et forbilde er bussjåfør Kristian Kittelsaa i Trondheim. Da han nå i juni opplevde at en mannlig passasjer i 50-årene trakasserte en ung kvinne med skaut, stanset han bussen – og kastet mannen av: «Du må si ifra, da. Du må ta et standpunkt, og så må du følge det,» forklarte Kittelsaa etterpå.
Noe å tenke på neste gang du hører noe på bussen, eller når en overengasjert fotballpappa skriker skjellsord mot fargede ungdommer på fotballbanen. Hva har du gjort til nå? Hva gjør du fra nå av? Jo, vi kan faktisk begynne å sette barna og ofrene først. Vi stanser bussen. Protesterer mot hetsen. Avblåser fotballkampen. Og bortviser publikummere som bedriver hverdagsrasisme.
2) Nulltoleranse for rasisme på sosiale medier
På Faceboook og Twitter florerer muslimhat og rasistiske ytringer – hver dag. De færreste reagerer og protesterer. Men å være taus er også å handle, å tie er et aktivt valg. For den som tier, samtykker. Din taushet blir en del av problemet. Taushet kan også være vold. Derfor: Svar tilbake på hetsen – jo grovere, jo viktigere. Eller slett hatet på Facebook-veggen din hvis du ikke orker protestere selv.
I over to tiår har nettet i Norge vært en frisone for de muslim- og innvandringsfiendtlige. Senest fredag delte Facebook-aktivisten og Aftenposten-spaltisten Kjetil Rolness falske twitter-meldinger fra høyreradikale, som forsøkte å sverte den kvinnelige Cambridge-professoren Priyamvada Gopal. Truslene og hetsen ble så ille at hun 26. juni måtte be publikum verden over om å rapportere nordmannen, som et av sine to viktige poenger da hun fikk tilgang til kontoen sin igjen: («The name of the Norwegian who is spreading a doctored tweet (using bizarre military language!) claiming to be from me is Kjetil Rolness (yeah, I’ve not heard of him either). Please report it if you see it on Twitter.»).
Hvis en Cambridge-professor føler behovet for å si ifra mot falske nyheter og bisarre militærsjargong-delinger fra Ullevål Hageby, hva med oss i Norge? Når tusener på tusener står oppført som følgere av populære blogger eller vegger uten å protestere mot hatet, blir man også delaktig i slike gapestokker – der spesielt kvinner og minoriteter henges ut.
3) Nulltoleranse for rasisme i private forsamlinger
«Hvite forsamlinger» bør ikke lenger være frisoner for rasistiske ytringer når fargede eller muslimer ikke er til stede. For rasismen er et virus som sprer seg først og fremst blant såkalte hvite majoritetspersoner i Norge. Som Dagbladet-spaltist Camara Lundestad Joof påpekte lørdag: «Det er din tur nå». Hun skriver at rasisme har «egentlig ikke noe med meg å gjøre. Ingenting. Det er egentlig ikke mitt problem. Jeg bærer konsekvensen av andres problem».
Og derav skriver Joof: «Derfor blir jeg håpefull når de som bærer deler av ansvaret, de problemet ligger hos, den hvite majoriteten, tar den kampen (…) For det er majoriteten som må drive denne debatten, som må gjenoppdage problemet og fortsette diskusjonen.»
Kjendisenes opprør mot rasismen
Hovedansvaret hviler altså på de mer enn 90 prosent av oss som ikke er synlige «rasialiserte» eller minoriteter. Det bør ikke lenger være nødvendig at flere melaninrike, samer og muslimer retraumatiserer seg selv ved å måtte dokumentere, igjen, at hverdagsrasismen i Norge er et problem – hver dag. Kjendiser som NRKs stjernereporter Noman Mubashir, TV 2s nyhetsanker Siri Nilminie Avlesen-Østli, skuespiller Tinashe Williamson og EM-vinner Grace Bullen: Alle har de fortalt sine rystende historier om rasismens terroriserende effekt.
Nye dimensjoner kommer frem når «hvite nordmenn» med melaninrike kjærester forteller hvordan også de hetses: Som når skiskytterkongen Tarjei Bø forteller hvordan de rasistiske meldingene ødelegger både for ham og kjæresten Gita Simonsen.
Eller når Märtha Louise, kongeparets førstefødte, på Instagram beskriver drapstruslene mot henne og hennes afrikansk-amerikanske kjæreste, Durek Verrett. Hver uke får de høre at de er en “skam” for sine familier på grunn av deres kjærligheten. «Jeg har hittil ikke tatt til orde mot rasisme jeg har sett mot kjæresten min. Nå ser jeg at det er en del av problemet. Jeg har ikke tatt grep som jeg burde ha tatt, men det stopper i dag.» Märtha Louise skriver at hun nå har lært mer om hvordan “hvit makt” (“white supremacy”) fungerer.
5. juni la Märtha Louise ut denne posten på Instagram. Hun skriver bl.a.: “I, as a white person, need to grow, educate myself and become better and move from being against racism to being anti-racist.”
Svar tilbake på hetsen – jo grovere, jo viktigere
Det neste steget vil være at de som bærer hovedansvaret i Norge, og de som har problemet, den hvite majoriteten, tar «sin egen stammes» rasisme på alvor. Altså at det er majoriteten som nå mest trenger å dele historier om hva de har hørt og opplevd. For eksempel under hashtagger som #HvitRasisme eller #JegErIkkeRasistMen.
Støre og Melby ut mot rasismen
For det er nok nå. Selv sentrale politikere vedgår at vi har et problem i Norge. Som når Ap-leder Jonas Gahr Støre skriver Dagsavisen-kronikken «Black lives matter – også her» at det ligger et ansvar, «særlig hos oss politikere, for hva vi selv sier. Våre ord, våre oppdateringer i sosiale medier og våre reaksjoner på det som skjer i USA – og i Norge, betyr noe for hvilket samfunn vi får. Politiske ledere kan velge å spille på motsetninger og lukke øynene for urett – eller vi kan velge å bruke vår posisjon til å samle, til å inkludere, til å ta avstand fra rasistisk tankegods og rasistiske handlinger. Vi må velge det siste.»
Eller som når integreringsminister Guri Melby skriver i VG:
«Hverdagsrasisme og systematisk rasisme er mer utbredt i Norge enn vi liker å tro. De fleste av oss møter den ikke til daglig, men både jeg og mange med meg har nok undervurdert både hvor mye det er av det, og hvor sterkt det oppleves for dem som rammes. For ikke å snakke om hvordan det føles alle gangene problemet bagatelliseres.»
Nettopp bagatelliseringen har vært noe av det mest traumatiske de siste årenes. Et talende og sjokkerende eksempel er Kjetil Rolness’ latterliggjøring, i januar 2017, av assisterende generalsekretær i Skeiv Verden, Nina Bahar. I kronikken «Rasisme, her der og overalt» stempler Rolness hennes beskrivelse av rasistiske opplevelser som «vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia». De samme beretninger som nå hylles i 2020, ble for bare tre år siden avfeid som «identitetspolitisk galskap».
Vi får håpe det blir slutt på den allmenne aksepten av rasisme og menneskehets. For er det noe som er «identitetspolitisk galskap», så er det det monomane og overfølsomme forsvaret for den hvite, mannlige identitet – uten ønske om selvrefleksjon. Sommeren 2020 burde påstanden om at rasisme ikke er et problem i Norge, være gravlagt for godt. Fornektelsen av realitetene burde være kroneksemplet på vrangtolkning.
Norgeshistorie fra slaveri til samehets
Norge er nemlig ikke spesielt fredet for rasisme, snarere tvert imot: 17. mai 1814 vedtok mennene på Eidsvoll en grunnlov som var verdenshistorisk unik i sin rasisme og antisemittisme. Den nye paragraf 2 nektet både jøder og jesuitter adgang til riket. Dette la grunnlaget for Quislings gjeninnføring av «jødeparagrafen» i 1942, med norsk politis påfølgende deportasjon av 773 norske jøder til Auschwitz, noe de ikke ble straffet for etter krigen.
I tillegg har vi den umenneskelige behandling rom (sigøynere) har vært utsatt for i Norge. Vårt land drev også en særegen undertrykking og kolonialistisk politikk overfor urfolket, samene. Og, i kontrast til for eksempel Sverige, har Norge også deltatt aktivt i den grusomme, transatlantiske slavehandelen av afrikanere – en handel som var langt mer umenneskelig enn den grekerne, romerne, araberne og «vikingene» sto for. Fra slutten av 1600-tallet og frem til 1814 ble over 110.000 afrikanere fraktet over fra de dansk-norske kolonier i dagens Ghana til tre dansk-norske øyer i Karibia for å jobbe gratis på sukkerplantasjene, ofte med nordmenn i førersetet som slavedrivere. Også Nazi-Tysklands dyrking av de «ariske» nordmenn bør gjøre at vi i Norge bør være ekstra bevisste overfor raseteorier og rasisme.
Rasismen er nemlig en pandemi, som har vart i over 250 år nå. På midten av 1700-tallet, midt under slavehandelstiden og kolonialismen, utarbeidet slike som Carl von Linné, David Hume og Immanuel Kant en pseudovitenskapelige ideologi om at de med få pigmenter i huden («hvite») er mer intelligente og verdifulle enn andre («fargede»). I dag er vi alle smittet av denne rasistiske pandemien, bevisst eller ubevisst. Vi blir alle opplært til å tenke rasistisk. Vi er slik alle rasister, som påpekt av den amerikanske professoren Ibram X. Kendi og poet Sibeko (Rasismens poetikk, 2019). Og i likhet med koronaviruset, kan man fort være smittet uten å merke det.
Problemer på 2000-tallet
Dette kan forklare hvorfor vi aldri lærer: 40 000 gikk i tog og sa «aldri mer» etter Benjamin Hermansen-drapet i januar 2001. Men drapsmannen fikk 250 000 kroner i «belønning» som arv fra en avdød innvandringsmotstander i 2010, uten at staten prøvde lovligheten av overføringen. Og kun noen måneder etter Benjamin-drapet ble to menn frifunnet for rasisme da Arve Beheim Karlsen druknet i elven etter at de løp etter ham og skrek «drep negeren»: De ble frifunnet for rasisme trass i at tingretten «finn det godtgjort at alle overgrepa er rasistisk motiverte».
Så kom politidrapet på den nigeriansk-trønderske småbarnsfaren Eugene Ejike Obiora (1958-2006) i Trondheim i september 2006: Han døde av kveldning. Etterpå ble den ansvarlige politimannen forfremmet; en tidligere kollega av ham frikjente han i Spesialenheten.
Så ble vi rammet av 22. juli-terroren i 2011. Før vi nå akkurat har gjennomgått rettssaken for det rasistiske drapet 10. august 2019 på Kina-adopterte Johanne Zhangji (17), med den påfølgende terroraksjonen mot Bærum-moskeen samme dag.
Og nå, i 2020? Langfredag dyttet en mann på rulleski en kvinnelig lektor og småbarnsmor, med pakistansk bakgrunn, ned i en grøft på brutalt vis. Så ringte han politiet – som ba offeret, altså kvinnen, fjerne seg fra området. Etterpå kom en egen patrulje, som unnlot å anmelde mannen, selv etter å ha sett videodokumentasjonen på volden. Bærum-politiet påstår at det ikke er grunnlag for å etterforske rasistisk motivasjon. De har nå gitt mannen et forelegg på 8000 kroner – en så lav straff at advokatene Farid Bouras og John Christian Elden har påklaget vedtaket til statsadvokaten. Typisk nok nekter Bærum-politiet å utlevere lydloggen fra politiets telefonsamtale – som ble kringkastes via høyttaler – med den fornærmede kvinnen.
Rasisme er gift. Som små dråper gift, som arsenikk, siver hvert hatefulle og fordomsfulle ord inn vårt samfunnsmaskineri.
Da det var noen voldshendelser i Oslo en helg i fjor høst, gikk Jan Bøhler (Ap) ut i avisen og påsto – med dårlig skjult henvisning kun til handlinger fra minoritetsungdom: «Dette er å utøve en slags terror mot bymiljøet vårt.» Men det er de daglige, hatefulle ytringene som er den konstante faren i vår midte. Det er rasisme som er å utøve en slags terror mot samfunnet vårt.
Famøse aviskommentarer etter 5. juni
Vil den norske rasismen ta slutt? Ikke med det første. Fordi mange tjener på rasismen og menneskehetsen i dagens Norge. Mange frykter de har noe å tape – posisjoner, anseelse, penger. Vi så hvor vanskelig det var, i desember 2018, å rette opp den famøse og nå vrakede 2014-artikkelen om «rasisme» i Store norske leksikon. Og vi ser det nå – hvordan ledende kommentatorer i avisene bagatelliserer og latterliggjør den vellykkede Black Lives Matter-demonstrasjonen foran Stortinget fredag 5. juni, arrangert av Arise og African Student Organization UiO – i tråd med smitteverntiltakene mot koronaviruset.
Se på kommentaren til for eksempel Astrid Meland, i VG, som dytter korona og eldre i Sørumsand foran seg for å polemisere mot antirasister – under tittelen «Det er mulig å være skeptisk, uten å være rasist» (Som om noen har sagt noe annet, og som om disse ord er verdig en tittel i landets største avis).
Eller Joacim Lund i Aftenposten, som kopierte det samme forutsigbare narrativet ved å utbryte at det var «galt å sette norske liv i fare for å hedre George Floyd» (Som om demonstrasjonene handlet kun om Floyd, som om noen liv ble «satt i fare»). Avisens tittel var opprinnelig «Alle liv betyr noe», fordi kommentatoren utrolig nok opplyser at han ikke hadde «fått med seg» hvordan dette er slagord blant hvite nasjonalister i USA.
Mens Skjalg Fjellheim i Nordlys erklærer at Norge er «blant de aller minst rasistiske landene i verden» (Som om det er grunnlag for å hevde slikt uten belegg). For liksom å bekrefte problemet, lyder Fjellheims ingress slik: «Det finnes rasisme i Norge, men vi er et land som behandler våre innvandrere raust og med respekt.» «Vi er et land» med «våre innvandrere», altså.
Når den urbanliberale prateklassen feiler, er det godt å ha folk flest og sunt bondevett å falle tilbake på. Slik kan vi få til en allmenn og inkluderende dugnad for å bekjempe den rasistiske ideologien. Da er det ennå håp om at vi fremover kan vise nulltoleranse overfor rasisme: i det offentlige rom, på sosiale medier og i private forsamlinger.
Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org. Siste bok: «Gå inn i din tid. Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud» (pocket, juni 2020).
