- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
- Det du ikke fikk vite om Ali Farah (1970–2023) - 04.09.2023
Hvor har følgende skjedd?:
Politibetjent beordrer farget småbarnsmor, via telefon på høyttaler, til å forlate offentlig idrettsanlegg – etter at en hvit mann ringer inn og ber om politihjelp for å få fjernet kvinnen. Da betjent får se video som viser vold mot den muslimske læreren, nekter han henne å levere anmeldelse. I stedet henvises hun til et politikontor, som er stengt grunnet korona. Så feilinformerer politiet pressen. Og til slutt nekter det lokale politiet å vurdere hendelsen som hatkrim, på grunn av et «screenshot fra Facebook».
Nei, dette beskriver ikke en hendelse i Alabama i USAs sørstater. Dette skjedde snarere i Bærum – påsken 2020.
Nedenfor påvises fem grunner til at Spesialenheten for politisaker nå bør granske Bærum politistasjon, Oslo politidistrikt vest. Den utløsende årsaken til at det lokale politiet nå bør vurderes strafferettslig, er den skandaløse håndteringen av «rulleskisaken» i Bærum Idrettspark langfredag, 10. april. Men en slik granskning bør også inkludere Bærum-politiets handlinger under terroren mot Bærummoskeen – 3,5 kilometer unna idrettsparken – et angrep som skjedde åtte måneder tidligere, 10. august.
Nylig avslørte Utrop at politiet nå «evalueres» for håndteringen av moskéterroren, som kommer opp for retten 7. mai. Den høyreekstreme Bærum-terroristen hadde rett før moskéangrepet skutt og drept sin 17 år gamle adoptivsøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, adoptert fra Kina. Hun ble drept som del av en påstått «rasekrig» og en kamp for «hvite barn».
I høst ga Politidirektoratet et eget utvalg mandat til å finne ut «hva som kunne vært gjort bedre knyttet til tipshåndtering, trusselvurderinger og den operative håndteringen av hendelsen ved Al-Noor-moskeen». Åtte dager før dette mandatet ble gitt, hadde undertegnede påvist en rekke feil som Bærum-politiet hadde gjort før, under og etter terroren:
Bærum-politiet brukte for eksempel 20 minutter på 5,7 kilometer fra stasjonen til moskeen – noe som tilsvarer sykkelhastigheten 17 kilometer i timen. Da først Bærum-politiet ankom åstedet, ba en betjent moskéforstanderen og en pensjonert bestefar legge seg ned på gulvet i moskeen. Så kom en annen betjent, som siktet på forstanderen og spurte: «Er du den mistenkte?» Dette skjedde utrolig nok etter at terroristen var under Bærum-politiets kontroll inne i moskeen, kom det frem i Utrops artikkel sist uke (red. anm.: se mer i Herbjørnsruds tekst «20 feil fra PST og norsk politi»).
«Rasistisk motivasjon»
Nå har det oppstått en ny problematisk hendelse for Bærum-politiet, nemlig «rulleskisaken».
Det hele startet i Bærum Idrettspark (BIP) på Rud/Hauger, litt etter klokken 20 langfredag. En mye delt video viser hvordan en mann tar av seg rulleskiene og dytter en kvinne ut i en grøft ved Plantasjen Hagesenter. Vi vet ennå ikke om noen vil bli dømt for hendelsen, men 17. april leverte høyesterettsadvokat John Christian Elden en politianmeldelse mot en Bærum-investor i 40-årene for «kroppskrenkelse» og mulig «rasistisk motivasjon». Den kvinnelige læreren på videregående skole er muslim, pakistansk-norsk og bar skaut (hijab). I anmeldelsen står det at barna og hun selv ble utsatt for diskriminerende uttalelser i forkant av dyttingen.
Også pressen har sviktet saken. Undertegnede kritiserte 20. april lokalavisen Budstikka og redaktør Kjersti Sortland for å unnlate å omtale om rulleskisaken og om Eldens anmeldelse. To dager etter publiserte lokalavisen endelig en faktabasert artikkel i papiravisen om den uvanlig godt dokumenterte hendelsen.
Men vi kan legge merke til at Budstikka legger denne siste faktabaserte artikkelen bak betalingsmur, samtidig som avisen på nett bagatelliserer volden under tittelen «Politianmeldt for denne dytten». Lokalavisen legger kun gratis ut en misvisende «politiversjon» fra 11. april. Samtidig tilrettelegger Budstikka for en pøl av forakt mot bærumskvinnen på lokalavisens Facebook-sider, der bæringer og andre påstår at det snarere er den muslimske kvinnen som er den skyldige (red. anm.: se faksimile nedenfor).
I tillegg har vi så den totale tausheten fra et sted som Nettavisen – som har kontaktet Elden og fått informasjon, men som likevel unnlater å publisere noe om en av de mest dokumenterte voldshendelsene mot kvinner i det offentlige rom i nyere tid. Som kontrast dekker Nettavisen den minste feil begått av minoriteter, som ryktespredningen rundt hva «flerkulturelle» skal ha gjort med noens øre på Haugerud første nyttårsdag. En slik selektiv og agendabasert utvelgelse av saker, svekker tilliten til «den fjerde statsmakt» – pressen.
La oss først bare oppklare følgende: Det finnes juridisk sett ingen «rulleskibane» i Bærum Idrettspark. Den asfaltstien som rulleskiløperne har brukt siden 2015, og som er stridens kjerne, viser seg nemlig i reguleringsbestemmelsene ikke å være regulert til rulleski. Dette området, Kotengjordet 89/133 (kart), er generelt regulert til «idrettsformål». Konstruksjoner som er dedikert til både «cricketcage», ballfangernett, tribune og golfbane er vedtatt. Men det ligger ikke ute informasjon (kommunens byggesaker) om at denne fem år gamle, åpne og offentlige asfaltstien formelt er forbeholdt rulleskikjørere, slik blant annet Budstikka presenterer turstien.
I praksis brukes den åpent tilgjengelige asfaltstien i dag av både joggere, syklende, gående og hundeluftere – og juridisk ser det ut til det de har like stor rett til å bruke stien som rulleskibrukerne. I tillegg kommer det faktum at det er uunngåelig å krysse denne asfaltbanen for å komme til og fra den store gressbanen. Brukerne av området trenger altså bruke sunn fornuft og ikke gjøre personlig hevd på et offentlig område.
I en slik sammenheng kan vi forstå konflikten langfredag mellom rulleskibrukeren og kvinnen og barn som krysset asfaltstien på vei til bilen.
Basert på videodokumentasjonen og Eldens anmeldelse synes dermed politiet å ha gjort følgende fem feil:
1) Bærum-politiets beordrer kvinne vekk via telefon:
Etter at den kvinnelige læreren var dyttet i grøften, og etter at hun har kommet seg opp igjen, fortsetter konflikten. Kvinnen forklarer i Eldens anmeldelse at mannen påsto at han «hadde retten på sin side til å få oss fjernet fra stedet … mannen begynner så å true med å tilkalle politiet hvis vi ikke fjernet oss fra stedet umiddelbart.»
En såkalt «etnisk norsk kvinne» kommer bort til dem på det offentlige idrettsarealet: «Damen begynte med å be oss dra fordi mannen hadde rett, og stilte seg ved siden av mannen.»
Dette er en situasjon vi kjenner fra USA, hvor flere fra den hvite majoriteten støtter hverandre for å fjerne minoriteter fra offentlige områder. Da ringes gjerne politiet også, slik at offentlige politimidler brukes selv for bagateller. Fenomenet kalles «white people calling the police on black people». Slikt skjer for eksempel når to afrikansk-amerikanske menn venter på en hvit venn på Starbucks. Eller når en farget pappa blir meldt til politiet for å ha heiet på sønnen sin under en fotballkamp. Eller når en vikarlærer ringer politiet fordi en seks år gammel muslimsk elev med downs har sagt «Allah» og «boom» på skolen. Forskere viser den psykologiske bakgrunnen for fenomenet. I Michigan har politikere foreslått en egen lov for å forby grunnløse oppringninger fra hvite mot fargede.
Langfredag inntraff et lignende fenomen til Bærum, skal vi tro Eldens anmeldelse. Den muslimske lærerinnen skriver nemlig at mannen gjør alvor av polititrusselen ved å løpe bort til bilen og hente mobiltelefonen:
«Han begynner å ringe politiet i det han lukker igjen bildøren og begynner å gå mot meg igjen … I det han får kontakt med politiet, begynner han å spørre om å få tilsendt en patruljebil.»
Det mest problematiske er likevel ikke mannens reaksjon, men politiets. Læreren skriver:
«Jeg overhører han sier på telefonen at en dame står på rulleskiløypa og sperrer for han. Jeg reagerer på hans feilaktige gjengivelse av de faktiske forholdene, og roper derfor høyt at han lyver slik at politibetjenten i operasjonssentralen skal kunne høre at jeg er i nærheten.»
Så kommer det problematiske fra Bærum-politiets side:
«Politibetjenten velger å snakke med meg over høyttaler. Politibetjenten presenterte seg som Monica. Jeg stod på avstand og snakket høyt for å nå frem med stemmen min (…) Kort og høylytt skyndte jeg meg med å forklare at mannen hadde dyttet meg, truet meg, og ropt banneord til barna. Betjenten påla meg å høre etter og pålegger meg å forlate rulleskiløypa. Jeg forsøkte igjen å formidle at mannen forvrenger sannheten. Jeg opplevde ikke å nå frem. Jeg fulgte opp politibetjentens formaning. Jeg ropte ‘ha det’ til henne slik at hun tydelig oppfattet at jeg forlot stedet.»
Hvis denne gjengivelsen stemmer, er dette en svært alvorlig feilvurdering og et overgrep mot en norsk borger og Bærum-beboer. Politiet bør ikke ta parti med en tilfeldig innringer – og så beordre kun én borger til å forlate et offentlig område. Spesielt ikke når politiet ikke har noe faktagrunnlag for den inngripende beordringen, gitt via høyttaler på telefon, kun motstridende versjoner fra to ulike parter. Og spesielt ikke når innringers klagemål om forstyrrelser i rulleskitreningen uansett må regnes som relativt bagatellmessig.
Beordringen om å fjerne kvinnen synes å bryte følgende i paragraf 6 i Lov om politiet (politiloven): «Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.»
Når Bærum-politiet i tillegg velger kun å tro på én part, innringerens versjon, og kringkaster dette på dennes telefon via høyttaler i det offentlige rom – brytes også påfølgende setning i politiloven:
«Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.»
Politiet synes på telefon ikke å ha opptrådt upartisk og med omtanke for den muslimske småbarnsmorens integritet. Tvert om ble lærerinnen med beordringen utsatt for offentlig eksponering, og det foran egen mindreårige datter.
2) Politipatruljen reagerer ikke på video:
Få minutter etter telefonsamtalen, og raskere enn da Bærum-politiet rykket ut til terroren i Bærummoskeen, kommer politiet til idrettsparken. Lærerinnens svigerinne, som filmet dyttingen, har ringt broren hennes, og de står sammen og prater:
Da «ser vi en politipatrulje komme kjørende og stoppe like ved oss. En politibetjent gikk mot mannen på rulleski mens den andre politibetjenten forble hos oss. Vi forklarte kort hendelsen og viser frem filmopptak fra mobilen som bevis på at mannen har utøvet vold.»
Men politibetjenten reagerer ikke på en video som viser at kvinnen blir dyttet ned i en grøft. Dette synes å bryte politilovens paragraf 2.3 om at man skal «forfølge straffbare forhold i samsvar med regler gitt i eller i medhold av lov».
Isteden ser politiet helt bort fra å reagere på det som er politianmeldt som «kroppskrenkelse», med brudd på paragraf 271 og med anmodning om å vurdere 272.
Ekstra kritikkverdig blir det når videoen viser at rulleskimannen, før dyttingen, synes å bevege seg mot den oppmerkede «kjøreretningen» på asfaltstien – noe som ikke underbygger at det var kvinnen som oppsøkte konfliktsituasjonen.
3) Betjent nekter motta anmeldelse:
Etter at politibetjenten valgte ikke å reagere på voldsutøvelsen i videoen, skjedde følgende – ifølge kvinnens rapport inkludert i Eldens anmeldelse:
«Broren min ber om å få anmelde forholdet. Politibetjenten forklare at det ikke var mulig for dem å skrive anmeldelse på stedet.»
Denne forklaringen fra betjenten, om at hen ikke kan ta imot en anmeldelse, står ikke til troende. Hvis Bærum-politiet langfredag kveld hadde så mye ressurser til overs at de kunne rykke ut med en politipatrulje til en «krangel» i en idrettspark, for slik å følge opp en «patruljebestilling» fra en mann på rulleski, så har de også et par minutter til å nedtegne en anmeldelse.
I Påtaleinstruksen (Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten), paragraf 7.1, står det:
«Anmeldelse av straffbare handlinger skjer til politiet. Er anmeldelsen muntlig, skal mottakeren skrive den ned, datere den og om mulig få anmelderens underskrift.»
Det er altså fullt mulig å levere en anmeldelse muntlig – og politibetjenten som mottaker skal da skrive den ned. I dette tilfellet ville det sikret økt rettssikkerhet for de involverte parter, samt bidratt til mindre byråkrati.
Som en kontrast til Bærum-politiets handlemåte kan vi se på reaksjonen da en kvinne og modell, øst for Oslo, fortalte en politipatrulje at hun var blitt utsatt for vold av en idrettsstjerne med afrikansk bakgrunn. Da ble hun av politipatruljen nærmest oppfordret til å anmelde forholdet på stedet, tross at det ikke var videodokumentasjon: «Politibetjenten spurte modellen om hun ville anmelde forholdet på stedet…»
Men i Bærum, vest for Oslo, unnlot ikke bare politibetjenten å spørre om den pakistansk-norske, kvinnelige læreren ville anmelde det filmede forholdet på stedet. Betjenten nektet også å motta anmeldelse for vold fra kvinnen, etter å ha sett videodokumentasjon.
Begge hendelsene skjedde i Oslo politidistrikt. Forskjellsbehandler politiet voldsutsatte kvinner i Oslo-regionen, slik at muslimske kvinner med hijab gis dårlige rettssikkerhet enn modeller uten skaut?
4) Politi henviste til stengt politikontor:
Etter å ha nektet å motta anmeldelsen fra kvinnen, kommer neste overtramp fra Bærum-politiet, skal vi tro anmeldelsen. Midt i den verste koronakrisen, fredag 10. april, henvises hun nemlig til et stengt politikontor:
«Vi ble henvist til å avtale møtetid førstkommende tirsdag for å avlegge en anmeldelse på politistasjonen. Politibetjentene ba partene dra hjem.»
Problemet er bare at Bærum politistasjon i Sandvika var stengt tirsdag 13. april. På nettsidene sto det da: «Kontoret holder stengt på grunn av koronaviruset. Foreløpig vet vi ikke når vi kan åpne igjen.»
Politibetjenten visste, eller burde visst, at politistasjonen ville være stengt førstkommende tirsdag. Kvinnen velger da også heller å levere anmeldelse via høyesterettsadvokat Elden. Det bør dog ikke være slik at kun de ressurssterke skal kunne anmelde straffbare forhold her i landet, korona eller ikke. Da svekkes rettssikkerheten for alle borgere. Det bør legges til grunn at Bærum-politiet beklager feilinformeringen.
5) Feilinformerer pressen og offentligheten:
Til slutt gir Bærum-politiet en feilaktig, og i beste fall upresis, beskrivelse til offentligheten om hendelsen. Morgenen etter, påskeaften 11. april, har dermed lokalavisen Budstikka følgende tittel på sin artikkel: «Full krangel i rulleskiløypa».
Artikkelen er basert på uttalelsene fra politiet:
«– Vi fikk melding om en krangel vedrørende rulleskiløypa på Rud klokken 20:30, og sendte bort en patrulje som fikk kontakt med en del parter der borte, forteller oppdragsleder Alexander Østerhaug.»
Ordene «krangel» og «del parter» er ladede og de fremstår partiske med tanke innholdet i videoen, som politiet da har sett. Som vi har gjennomgått ovenfor, bør ikke politiet legge til grunn at den offentlige turstien er dedikert «rulleskiløype» som andre ikke kan benytte seg av eller krysse.
Så fortsetter politiets versjon:
«– Det har vært litt uenigheter i forhold til hvem som har lov til å bruke banen, og det har eskalert i en krangel og litt knuffing og dytting. Det er heldigvis ingen som kom til skade i hendelsen, forteller Østerhaug.»
Her ser vi hvordan politiets oppdragsleder Østerhaug omskriver en manns dytting av en kvinne til «litt knuffing og dytting». Det Bærum-politiet gir inntrykk av her, og i klartekst sier, er at partene er likeverdige: Også kvinnen synes å ha «knuffet og dyttet» på mannen, ifølge politiets fremstilling, noe som det ennå ikke er gitt noen dokumentasjon på.
Det at filmen viser at en kvinne blir dyttet hardt ned i en grøft av mannen, nevnes ikke.
Ja, politiet nevner ikke en gang ikke at det er en kvinne og mann involvert. Ei heller sier oppdragsleder noe om at kvinnen har minoritetsbakgrunn. Fremstillingen fra Bærum-politiet står i kontrast til hvordan politiet i Oslo politidistrikt uttaler seg når det gjelder forhold der minoriteter er mistenkte gjerningspersoner – eller når de skriver på Twitter – da er man svært opptatt av å få frem den «utenlandske» bakgrunnen.
Så står det i Budstikka-artikkelen:
«– Det er litt motstridende forklaringer, så det er litt vanskelig å ta stilling til hva som har skjedd. Det er ord mot ord, sier oppdragslederen, og fortsetter: – Politiet har ikke tatt stilling til hva som har skjedd, og vi har ikke konkludert med hvem som er mistenkt eller fornærmet. De har imidlertid fått tilbud om å anmelde hverandre i ettertid, avslutter han.»
En slik gjengivelse blir ekstra problematisk når «halve Bærum», i det minste over 200.000 personer i løpet av noen timer, hadde sett videoen på nett. Selv det sterkt høyreorienterte nettstedet Document tok avstand fra volden på videoen. Men politiet går så ut med en helt annen fremstilling – der partene gjøres likeverdige, uten at dette dokumenteres eller forklares. Slik blir såkalt likebehandling av partene ikke et tegn på nøytralitet, men snarere uttrykk for partiskhet.
Facebook-bilde stanser etterforskning
I tillegg til de nevnte fem overtrampene fra Bærum-politiet, viser det seg at det lokale politiet nå opplyser at «ingenting tilsier at deres hatkrimgruppe skal overta etterforskningen av saken». Dette kommer frem i en godt utført artikkel (betaling) fra Budstikkas journalist 28. april.
Advokat John Christian Elden ba i sin anmeldelse om at «rasistisk motivasjon» ble vurdert – basert på uttalelsene spesielt i forkant og etterkant av dyttingen. I Budstikka kommer det frem:
«– Saken har vært vurdert av politiets hatkrimgruppe, men foreløpig er det ikke noe som tilsier at den skal etterforskes av den avdelingen, forteller politioverbetjent Hilde Staver ved etterforskningsavdelingen på Bærum politistasjon.»
Dette konkluderes det med uten at partene, som kvinnen, er avhørt. Årsaken skal være et «screenshot fra Facebook», uten at det forklares hvordan et skjermbilde kan motbevise opplysningene som fremkommer i Eldens anmeldelse. Inntil videre kan det virke som Bærum-politiet sitter på en enorm kompetanse innen sosiale medier, i og med at de ser bort fra Eldens anmodning uten engang å ha avhørt partene. Budstikka skriver:
«Politiet mener at hendelsen ikke faller inn under rasismeparagrafen.
– Det er ut ifra de opplysningene som fremkommer av anmeldelsen, men det er ikke bare den som er lagt til grunn for de vurderingene. Det er også basert på dokumentasjon av blant annet screenshot fra Facebook, sier Staver, som presiserer at dette er en foreløpig konklusjon.
– Det kan endre seg når vi har avhørt partene, men foreløpig er den ikke kodet som en sak som skal etterforskes av hatkrimgruppen, avslutter politioverbetjenten.»
Leder av Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, reagerer i avisen slik på Bærum-politiets uttalelser og manglende koding:
«– Hvis det er riktig det som er kommet frem, at mannen blant annet sa til kvinnen at han hadde mer rett til å gå der fordi han var «mer norsk» enn kvinnen og barna, så skulle jeg ønske at politiet gikk mer grundig inn i det før de bestemte hvilken type sak det er. For da kommer vi over noe som kan være innunder hatkriminalitet, sier Berglund Steen.»
Spesialenheten bør vurdere foretaksstraff
Politimesteren i Oslo politidistrikt heter Beate Gangås. I august i fjor troppet hun opp på Bærum politistasjon og takket de to muslimske besteforeldrene som overvant terroristen i Bærummoskeen, en moské som det Bærum-politiet hadde unnlatt å gi beskyttelse etter Christchuch-terroren noen måneder tidligere, tross advarsel fra PST.
Etter rulleskisaken i Bærum Idrettspark er det på tide å avklare om Bærum politistasjon og enhet vest av Oslo politidistrikt har et «kulturproblem». Kan Gangås garantere at hennes betjenter behandler alle i kommunen som likeverdige borgere?
Evalueringen av politiets håndtering av moskéterroren i Bærum er forsinket. Ekspertutvalgets leder, Anja Dalsgaard-Nielsen, opplyser til Utrop at de har søkt om utsettelse – rapporten skal nå være ferdig til slutten av juni.
Men summen av feilene i moskésaken og rulleskisaken gjør at det ikke lenger holder med kun én intern «evaluering». Spesialenheten for politisaker bør starte granskning av politiet i Bærum. Spesialenheten er riksdekkende etterforsknings- og påtalemyndighet – oppgaven er å etterforske saker der ansatte i politiet kan ha begått straffbar handling i tjeneste.
Siden de problematiske handlemåtene fra en rekke politibetjenter i Bærum i sum synes mer som systemfeil enn som en enkelt straffbar handling, er foretaksstraff en naturlig og mulig reaksjonsform. Spesialenheten har tidligere eksempelvis ilagt et politidistrikt forelegg på 50 000 kroner, som foretaksstraff, for manglende rutiner og kontroll ved beslag.
Det siste årets rutinesvikt og regelbrudd ved Bærum politistasjon – i moské- og rulleskisaken – synes å være av mer alvorlig art.
Utrop har i flere dager prøvd å få en kommentar fra politiet i Bærum, uten å lykkes
* Dag Herbjørnsrud er Utrop-spaltist og grunnlegger av Senter for global og komparativ idehistorie (SGOKI): www.sgoki.org Siste bok: Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud (Res Publica, 2019).
