Igjen skal mennesker på flukt bo i telt gjennom en kald vinter.
Foto: Katrin Glatz Brubakk
«Jeg kan ikke se noe galt i å være et «godmenneske» når dette innebærer å sikre barns trygge oppvekstbetingelser, skriver Katrin Glatz Brubakk i sitt svar til Asle Toje.
519Shares
Katrin Glatz Brubakk
Latest posts by Katrin Glatz Brubakk (see all)

Asle Toje kommenterer i Utrop den 1. oktober min kronikk i Aftenposten om Europas ansvar for betingelsene i flyktningeleiren Moria. Angivelig er jeg både et «godmenneske» og moralistisk overfor andre.

Inhumanitet må ikke være et mål

«Masseinnvandring til en region preget av massearbeidsledighet er et politisk sjansespill», skrev Asle Toje i Utrop den 1. oktober.
Foto : Faksimile, Utrop 01.10.2020.

Det er alltid interessant når andre mener å vite bedre enn en selv hva man er og mener. Toje skriver om meg: «Hva aktivisten mener er at vi skal gjøre kriseåret 2015 permanent. Brubakk makter ikke å se konsekvensene, så la meg gjøre det». 

Jeg er ikke sikker på om dette er en variant av «man-splaining» fra Toje sin side eller om han misforstår med vilje. Jeg skriver da vitterlig at det må være såkalte innvandringsregulerende tiltak på plass, men undrer meg over om måten å gjøre det på må være så inhumant som det vi er vitne til i Moria.

Som barnepsykolog er mitt fokus, og har hele tiden vært, hvordan barn blir påvirket av de betingelsene de blir tvunget til å leve i i Europas største flyktningleir. At de blir psykisk syke, noen suicidale, av å bo der og at brudd både på grunnleggende menneskerettigheter og barnekonvensjonen skjer på daglig basis.

Jeg tar gledelig rollen som «godmenneske»

Jeg er i leiren akkurat nå og er sjokkert over at det Europa velger, tross solid dokumentasjon fra utallige organisasjoner og FN om inhumane betingelser, er å bygge en ny leir på ruinene av en feilslått politikk. Igjen skal mennesker på flukt bo i telt gjennom en kald vinter, en familie ha 4 m2 til rådighet, det er ikke rennende vann i leiren og ingen mulighet for dusj eller vask. Nyfødte sover på papplater på grusen og de større barna lengter etter endelig å få fortsette skolegangen. Helsetilbud er begrenset og kronikere mangler medisiner.

Dette er min niende tur på fem år og jeg har ikke sett noe form for forsøk på å bedre betingelsene

Dette er min niende tur på fem år og jeg har ikke sett noe form for forsøk på å bedre betingelsene. Snarere tvert imot. Alle endringer har medført begrensninger i bevegelse, helsetilbud og asylprosessen. Jeg er ikke politiker, men ser de direkte konsekvensene av politikken som føres. Og det er det jeg bruker min stemme til. Å rapportere og forvente at Europa innfrir de traktater og internasjonale avtaler de har ratifisert. 

Politikerne snur ryggen til når vi vitner om det vi ser og når vi rapporterer om politi som både bruker vold og trusler mot flyktningene – som ikke gjør annet enn å benytte seg av den menneskelige rettigheten det er å søke asyl. Og så vil det være noen som får opphold, andre ikke. Men når delegasjoner sendes til for eksempel Kina for å kritisere menneskerettighetsbrudd må det være med en viss bismak når de samme bruddene skjer i egen bakgård. Fordi Europa er ute av stand til å finne bedre løsninger. Fordi Europa har forlatt sine humanistiske verdier i behandlingen av flyktninger og asylsøkere.

Jeg kan ikke se noe galt i å være et godmenneske når dette innebærer å be om at barns oppvekstbetingelser er slik at de ikke blir syke av dem, at Barnekonvensjonen innfris og at Europa må legge grunnleggende verdier som humanitet og menneskeverd til grunn for sin politikk. Snarere tvert imot – det er en hedersbetegnelse.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.