I debatten om hvorvidt norske lærere bør vise frem karikaturtegningene i en del av sin undervisning mener vi at et prinsipielt forsvar av ytringsfrihet som en bærebjelke er nøkkelen for en demokratisk kultur. Vi står allikevel overfor en del utfordrende empati-øvelser av stor viktighet, skriver Farhan Shah og Shahram Shaygani.
Foto: University of San Diego
Profeten er mer enn personlig. For troende muslimer er han en del av selvet. Da kreves empatisk anstrengelse fra begge sider, skriver Farhan Shah og Shahram Shaygani i dette innlegget. 
395Shares
Farhan Shah og Shahram Shaygani

 
Farhan Shah               Shahram Shaygani

I kjølevannet av det bestialske angrepet på en fransk lærer i Frankrike, som ble tatt av dage for å ha vist frem Mohammed-karikaturer i et ledd av undervisningen om ytringsfrihet, blåses det nytt liv i debatten om ytringsfrihetsverdi og religionskritikk, som for en del troende muslimer kan oppleves som blasfemisk.

Profeten et internalisert objekt i troende muslimer

I Norge går debatten om hvorvidt norske lærere bør vise frem karikaturtegningene i en del av sin undervisning. Vi mener at et prinsipielt forsvar av ytringsfrihet som en bærebjelke i et fungerende liberalt demokrati er nøkkelen for en kritisk demokratisk kultur. En kultur hvor borgere har mulighet til å påvirke statens styresett gjennom deltagelse i offentlig debatt og valg, er nødvendig. Dette uavhengig av om fri meningsbrytning sårer eller krenker andres følelser knyttet f.eks. til religion og religionens helligheter. Med andre ord, det å få sine følelser krenket på grunn av koranskjending eller karikaturer av Mohammed, er ikke en krenkelse av en rettighet.

Dog mener vi at det er nyttig i et stadig mer livssynspluralistisk samfunn å føre en samtale om ytringsfrihetens etiske og moralske dimensjon. Sagt med andre ord, er siktemålet med å vise frem Muhammed-karikaturer kun å fremprovosere en reaksjon? Eller er hensikten å føre en åpen og respektfull samtale om ytringsfrihets verdi på den ene siden, og samtidig åpne opp for en forståelse for religionens eksistensielle funksjon for troende?            

Vi ønsker å understreke at religiøse opplevelser, som alle andre menneskelige opplevelser, internaliseres i det psykologiske apparatet og får en unik og privat form. For mange troende mennesker, har religiøse helligdommer, for eksempel koranen eller profeten Mohammad, en helende og samlende virking på selvopplevelsen. For å forstå raseriet som utløses av noen med muslimsk tro når karikaturene blir publisert, må vi ta innover oss at profeten Mohammad ikke bare var et menneske som levde for over 1400 siden, men er et internalisert objekt som lever i hver og en troende muslim og har en psykologisk funksjon. Profeten Mohammad, fra et psykoanalytisk ståsted kalles for et selvobjekt.

Forståelse uten å gi avkall på ytringsfrihet

Selvobjekt kan defineres som et idealisert og internalisert skikkelse, et psykologisk bilde (objekt) som holder selvopplevelsen sammen, vitaliserer den og i kritiske situasjoner virker trøstende. I en krevende livssituasjon, kan selvets psykologiske liv være avhengig av selvobjektet. Med dette som forståelsesperspektiv, kan Mohammad-karikaturer som skildrer han på nedverdigende vis, trigge sterke følelsesmessige reaksjoner fordi slike ytringer kan tolkes som angrep på ens identitet og idealiserte selvobjekter.

Hvis en velger å svare på karikaturene med vold, vil ikke profetens ære gjenopprettes

En bevissthet overfor hellighetenes eksistensielle funksjon og verdi, er nyttig for å legge opp til en konstruktiv samtale om et betent og krevende tema. I en så opphetet debatt kan kanskje en slik refleksjon åpne nye dører og gi mulighet for at vi kan komme nærmere hverandre uansett om vi er muslimer, ex-muslimer eller islamkritikere.  

Troende muslimer kan forstå opphavet av sitt raseri når de blir konfrontert med karikaturtegninger av profeten. Karikaturene handler først og fremst om et angrep på deres selvobjekt og skaper en frykt for at deres selv kollapser. Islamkritikere og ex-muslimer kan anstrenge seg empatisk og forstå hvorfor slike karikaturer oppleves så krenkende og vanærende for enkelte muslimer uten å måtte gi avkall på deres prinsipielle forsvar for ytringsfrihet og religionskritikk.

Å svare med vold gagner ikke profetens ære

Når alt dette er sagt, må vi alle på tvers av våre politiske, religiøse og livssynsmessige skillelinjer, fordømme på det sterkeste og helt ubetinget all form for vold som rettes mot individer som ytrer seg i offentligheten. Karikaturene fornærmer ikke profeten, men den troende. Hvis en velger å svare på karikaturene med vold, vil ikke profetens ære gjenopprettes, men kanskje oppfylle rollen som en nyttig idiot for islamofobiske aktører. 

Innlegget ble først publisert i Klassekampen, 24.10.2020., og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.