– Jeg gikk niende klasse på en privatskole i Gaza by. Jeg var med på skolelaget i basket og vi vant skolemesterskapet. Mine gode minner vil jeg alltid ha med meg, men det er en stor sorg at mine barn nok aldri vil kunne oppleve Palestina på samme måte. (Bildet viser Gada so niåring i Palestina.)
Foto: Private
Jeg opplever ikke at min tilknytning til Norge er under press, og har derfor ikke samme behov for å skrive om min norske identitet som jeg har om min palestinske, skriver Gada Azam i dette innlegget. 
Gada Azam
Latest posts by Gada Azam (see all)

Søndag den 29. november var det FNs internasjonale dag for solidaritet med palestinere. Hva skal en legge i dette i disse dager, da situasjonen i Palestina er mer prekær enn noen gang?

Gode minner – stor sorg

Jeg vil gjerne fortelle litt om min identitet som palestiner. Jeg har ikke kunnet besøke min familie, som bor på Gazastripen, på mange år. Mine besteforeldre på begge sider har gått bort uten at jeg har kunnet si farvel. Min egen søster har jeg ikke sett på 21 år. Mine barn kan ikke tilbringe ferier i Gaza, slik jeg gjorde som barn. 

Jeg elsket å tilbringe tid i flyktningleiren der besteforeldrene mine bodde, og opplevde deres hverdager på godt og vondt. Vi plukket frukt fra trærne, besøkte familie, dro til stranden for å bade og gjorde det som er vanlig å gjøre for folk flest.

Jeg gikk niende klasse på en privatskole i Gaza by. Jeg var med på skolelaget i basket og vi vant skolemesterskapet. Mine gode minner vil jeg alltid ha med meg, men det er en stor sorg at mine barn nok aldri vil kunne oppleve Palestina på samme måte.

Å være palestiner er mer enn politikk

Å vokse opp som jente med palestinske foreldre i Skandinavia har ikke vært enkelt, og selv i voksen alder føler jeg ofte at den palestinske delen av identiteten min er en politisk sak for mange. Palestinasaken vekker både positive og negative reaksjoner. Jeg husker den gangen jeg tok trikken i Oslo og en dame spurte hvor jeg opprinnelig kom fra, og jeg svarte Palestina. Hun svarte at for henne er det Judea og Samaria, og jeg sa ikke noe, fordi jeg skjønte at for henne eksisterer ikke Palestina.

Selv i voksen alder føler jeg ofte at den palestinske delen av identiteten min er en politisk sak for mange

Ved en annen anledning var jeg på bursdagsfest hos en venninne og hadde kjøpt en palestinsk kokebok i gave. En av gjestene ble sur og begynte å snakke om Palestina og palestinere. Jeg prøvde å forstå synspunktene hans, men samtalen ble vanskelig fordi han fremsto som provosert og hissig.

Likegyldighet kan være like belastende. I perioder hvor min familie har vært under bombeangrep, har jeg opplevd at personer jeg kjenner, ikke spør om hvordan det går med meg.

Å være palestiner er mer enn politikk, selv om situasjonen tvinger palestinere til å være politiske. Palestinere har en rik kulturarv som omfatter historie, mattradisjoner, musikk og håndverk, som vi vil vise frem. Mange er blitt fratatt ID-nummer av Israel, andre mangler palestinske ID-nummer, men vår identitet, våre røtter, historie og kultur, kan ikke tas fra oss. 

Vis hvem du er

Jeg har bodd i flere land og føler tilhørighet til Norge, Sverige, Danmark og Palestina. Jeg elsker Norge, det er her jeg vil bo, og jeg opplever ikke at min tilknytning til Norge er under press. Jeg har derfor ikke samme behov for å skrive om min norske identitet som jeg har om min palestinske. Den beste måten for meg å gjøre motstand på, er å formidle hva jeg opplever, og etter beste evne belyse en utfordring som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Min oppfordring er bare å fortsette å vise hvem du er, og hvor du kommer fra.

Denne teksten ble publisert i Klassekampen den 28. november 2020, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.