Medias uansvarlighet setter norsk-aserbajdsjanere i vanskelig situasjon

Her taler Shervin Najafpour under den fredlige markeringen 1 november 2020 foran det norske stortinget. Ca 200 mennesker er samlet for å vise solidaritet under «Karabakh is Azerbaijan».
Foto:Edmond Yang / Yang media
Et unyansert mediebilde av konflikten i Karabakh genererer unyanserte kommentarer i sosiale medier. Dét gjør vondt når du har et personlig og nært forhold til krigen, skriver Shervin Najafpour i dette innlegget.
3.7K+Shares
Shervin Najafpour

Min stemme er ung, min stemme er unik, min stemme er fylt med emosjoner, min stemme er bestemt, men samtidig sorgfull. Jeg er trygg på den kunnskapen jeg har, og ønsker derfor å bidra til økt kjennskap om konflikten som mange ikke har så mye kjennskap til. 

Interne flyktninger får komme hjem

Jeg vet at denne konflikten aller mest berører oss med armensk, aserbajdsjansk eller tyrkisk opprinnelse. For en etnisk nordmann kan dette oppleves som en religionskrig, men jeg vet at dette ikke handler om religion. Jeg kommer fra en multikulturell familie og har etnisk sør-aserbajdsjansk-tyrkiske røtter. For meg er fenomenet religionskonflikt ukjent, det er mennesket jeg bryr meg om. 

Jeg er opptatt av rettferdighet og at flere uskyldige liv ikke skal gå tapt. Fredsavtalen som ble signert markerer en ny epoke for regionens frihet. Vi har ventet på denne dagen i snart 30 år, for nå skal over en million interne flyktninger få lov til å dra hjem, hjem og tilbake til Karabakh. 

Medieforbrukere får ufullstendig bilde

Krigen er kanskje over, men vi skal ikke se bort ifra lidelsene alle menneskene har blitt påført. Fredsavtalen symboliserer en ny epoke for regionen, men hatet og frykten er fortsatt der. Armenerne som forlater Karabakh, forlater Karabakh med store skader. Naturen betaler den store prisen, skog og trær blir satt fyr på, husene blir brent ned, området kryr av miner. Jeg følger skremt med på nyhetene, hjertet mitt er fylt med stor sorg, men samtidig stor glede. 

Denne betente konflikten har til tider dominert TV-skjermene, avisene og de sosiale mediene. For de av oss som er berørt av konflikten, følger vi spent med på hvert eneste ord som blir skrevet eller sagt. Mange av oss har opplevd at de internasjonale mediene har vært ensidige og at artiklene er ubalanserte. Ofte har usanne påstander dominert.

Shervin Najafpour sammen med aserbajdsjans stortingsrepresentant Ganira Pashayeva, Dr. Fatma Sonmez og skribent og forfatter Meryem Aybike Sinan fra Tyrkia i Cocuq Mercanli, Karabakh, Aserbajdsjan i 2019.
Foto : Ilqam Cebiyev

For faktum er at vestlige medier anses som kildekritiske, balanserte og pålitelige. Sjeldent kritiserer man vestlige medier for ensidighet og ubalanse, for vi har gjerne tillit til at vestlige medier respekterer journalistikkens viktige nyanser. Og derfor føler man seg enda mer maktesløs når man blir stilt spørsmål fra artikler dine venner og kollegaer har lest om konflikten som ikke stemmer overens med det som faktisk skjer eller har skjedd. Mye forblir usagt, og derfor blir ikke leserne kjent med det hele bildet.

Ikke en religionskonflikt

Uansett om en argumenterer med fakta, blir en beskyldt for å ta parti. For patriotiske emosjoner blusser opp hos alle som er berørt av denne konflikten. 

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å svelge de usanne påstandene, og føler meg fornærmet når kommentarene kommer eller når jeg leser artiklene. Jeg som 28-åring føler meg hånet, ikke sett og ikke hørt, tross utallige brev og møter. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan en yngre person føler seg, hvilke spørsmål blir et skolebarn stilt? Blir ungdommen utsatt for spydige kommentarer og mobbing fra sine venner? 

Mange kjenner kanskje en fra Armenia eller Aserbajdsjan, og når denne betente konflikten pryder TV-skjermer, aviser og sosiale medier, skal det ikke mye til før noen stiller spørsmål. For deg som ikke sitter engstelig hver natt og venter på en telefon fra familier og venner om at noen som står deg nær kanskje har forlatt denne verdenen, nei du aner vel ikke hvordan dine ufine og spydige kommentarer kan påvirke min hverdag. Du tenker kanskje også at jeg må klare å tåle de spørsmålene du stiller.

Jeg kjenner at ubehaget vokser, spesielt når mange rundt meg hevder at dette er en religionskonflikt. Medienes narrativ er gjerne: «Muslimer dreper kristne.» Jeg prøver å belyse at dette ikke stemmer, og kommenterer tilbake at om du ikke har kjennskap og kunnskap om konflikten, bør du kanskje la være å ytre deg. For dette er langt ifra en religionskonflikt. Svaret jeg får er: «Tja, dette sier du bare fordi du er etnisk aserbajdsjaner og det er naturlig at du skal forsvare de.»

Støtte fra ukjent hold

For det var jeg som brukte mote for å fremme Karabakh under Antalya Fashion Week i 2019. Det var jeg som skrek ut: «Jeg vil hjem til Karabakh!» og ble utsatt for netthets og trakassering etterpå. Jeg lot meg ikke dette skremme da, slik jeg ikke lar noen form for netthets skremme meg den dag i dag. For min stemme er like unik som de andres.

Vi har ventet på denne store dagen i snart 30 år, endelig er huset fylt med stor jubel og glede, men sorgen og frykten er fortsatt til stede

Fra krigen brøt ut og til nå har jeg blitt utsatt for provokasjon, små trusler innenfor lovverket, slik at jeg ikke kan politianmelde disse hatefulle meldinger og ytringer. Mobilen min er satt til «Ikke forstyrr» for dette hjelper meg til å sette søkelys på viktigere ting enn å la slike handlinger demotivere meg eller ødelegge en hel dag. 

Jeg kjenner at jeg som 28 åring er ganske godt rustet for netthets og trakassering, og jeg håndterer dette bedre enn jeg hadde forventet. Det er selvsagt dager hvor emosjonene presser mer enn andre, men alt i alt har jeg lært å ikke la dette ta over fokuset mitt. Dette skyldes også mitt fantastiske trygghetsnettverk, som sørger for at jeg ikke skal la disse tankene ta overtaket. Og litt av æren ønsker jeg også å gi til de menneskene jeg ikke kjenner som i disse tider har sendt meg enormt stor kjærlighet og støtte. Dette har gitt meg større motivasjon til å fortsette å bruke min stemme. 

I medienes fravær blir informasjonskrig viktig

I mitt møte med stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes fra partiet Rødt, stilte han meg et spørsmål som traff meg. Han spurte meg hvordan jeg får til å arbeide med brobygging når jeg samtidig skal forholde meg aktivt til Karabakh-konflikten. 

For ja, jeg som kulturell brobygger har lagt all tiden og energien min i denne konflikten. Karabakh-konflikten står som sagt mitt hjerte nært, jeg kjenner mange fra Karabakh og har gjentatte ganger besøkt overlevende fra Khojaly-folkemordet. Jeg har sett sorgen i deres øyne, den samme sorgen jeg ser i mine fars øyne. Jeg har lyttet til stemmene deres som er fylt med sorg og lengsel, sammen har vi grått, sammen har vi prøvd å helbrede våre sår. De interne flyktningene jeg har møtt personlig har sett på slike som meg som et håp, et håp om å kunne spre deres stemme om rettferdighet til resten av verden. På den måten er det en naturlig forbindelse mellom engasjement i krigen og brobygging.

Dette gjør meg motivert meg til aktivt å bruke min stemme for å sørge for riktig informasjonsspredning i Karabakh-konflikten. Jeg ytrer meg gjennom sosiale medier, da tradisjonelle medier velger å «mute» vår stemme. For vår stemme er like unik som den andres, og den skal bli hørt før eller siden. 

Norge har ekspertisen til å gjøre en forskjell

Jeg får ikke sagt dette nok, jeg ønsker at journalistene tar initiativ til å respondere til våre ønsker om å lage en reportasje hvor begge parter blir hørt, spesielt ungdommens stemme. Alle har opplevd denne grusomme krigen på sin måte, og for å skape mer bevissthet rundt konflikten er det viktig å slippe til alle stemmer. Mediene kan ikke fortsette å være ensidige i denne konflikten. Jeg forstår at titler som «De dreper for sine barn» som beskylder Aserbajdsjan for å ha leid inn leiesoldater selger bedre, men på bekostning av å håne en hel minoritet i Norge?

Jeg ønsker mer bevissthet rundt denne konflikten, da den vil være med oss en god stund. For uansett om krigen er over, så vil sorgen, hatet og frykten være med oss en god stund. 

Det viktigste er at vi sammen jobber aktivt og forebyggende for at fredsavtalen blir overholdt og respektert. Som et av verdens ledende fredsland, kan vi sørge for at de som skal returnere hjem, får en trygg fremtid. 

Norge har alltid hatt sterk medvirkning til Minekonvensjonen og derfor kan vi bistå med vår ekspertise gjennom humanitær minerydding i Karabakh. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.