Den nylig libererte byen Aghdam blir kalt Hiroshima i Kaukasus. Bildet viser brød-museet som er vandalisert.
Foto:Privat
Lesere i Norge kritiserer sjeldent vestlige medier for ensidighet og ubalanse, fordi vi har full tillit til disse. Det bør vi ikke alltid ha, skriver Shervin Najafpour.
894Shares
Shervin Najafpour

Den 26. februar 2021, markerte det aserbajdsjanske folket 29-årsminnedagen for Khojaly folkemordet. FN, Europarådet og OSSE fordømmer tragedien i landsbyen Khojaly, og har anerkjent den armenske siden som forbrytere mot menneskeheten. Gjennom flere rapporter har ledere av disse organisasjonene appellert, gjennom mediene, med et uttrykk for kondolanser til ofrenes familier.

Ensidig og ubalanser av Aftenposten

Dagen etter, lørdag den 27. februar 2021, prydes derimot forsiden til Aftenposten med overskriften «Droner blir mindre, billigere og mer dødelige». Artikkelen er skrevet av journalisten Gina Grieg Riisnæs, som har dekket flere saker under krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia. Jeg må innrømme at jeg var ganske imponert over enkelte av hennes artikler, til tross for at jeg til tider var ganske uenig i noe av innholdet og også noen ganger savnet balanse.

Umiddelbart banker hjertet raskere enn noen gang, jeg får et tilbakeblikk via de grusomme bildene fra krigen høsten 2020. Den første tanken som slår meg er: er det et nytt angrep fra armenske separatister mot sivile? Hva har jeg gått glipp av de siste 24 timene? Jeg blar raskt gjennom avisen, en seks sider lang artikkel fra side 4 – 9 møter meg. Jeg leser først at journalisten har intervjuet armenske soldater i Karabakh. 

Jeg er imponert, da Aftenposten er en av Norges mest pålitelige aviser – de vil presentere to sider av saken, tenker jeg. Jeg blar videre og det blir nevnt at Aftenposten har vært på et besøk i Nagorno-Karabakh, dette er selvsagt et kjempeflott initiativ fra Aftenpostens side. Jeg blar videre til side 10, men artikkelen er slutt på side 9. Jeg leser artikkelen igjen. Noe mangler. Jeg savner stemmene til den andre parten. Jeg leser artikkelen igjen, fortsatt opplever jeg den ensidig og ubalansert. 

Tillitsfulle lesere i Norge sluker innholdet

En hver historie har to sider, men her får vi kun et innblikk i den ene siden. Jeg ba venner og bekjente med en annen etnisk opprinnelse enn meg selv om å lese grundig, og de bekrefter at de også sitter med den samme følelsen som meg. Artikkelen sympatiserer med okkupantene som sørget for at over en million mennesker ble drevet på flukt fra sine hjem. Den andre siden er savnet, de uhørte stemmene fra Aserbajdsjan.

Onsdag den 3. mars 2021 kommer neste sak på trykk, denne gangen med overskriften «Det var som å kjempe mot zombier» Enda en artikkel skrevet at Aftenposten-journalisten Gina Grieg Riisnæs, som altså er i Armenia. 

For de av oss som er personlig berørt av konflikten, sitter vi og følger nøye med på hvert eneste ord som blir skrevet eller sagt. Mange av oss har opplevd at de internasjonale mediene har vært ensidige og at artiklene er ubalanserte. Ofte har usanne påstander dominert, og man føler seg tråkket på og hånet. 

Ubehaget vokser, dette danner splittelser i samfunnet, spesielt da vestlige medier anses som kildekritiske, balanserte og pålitelige. Lesere kritiserer sjeldent vestlige medier for ensidighet og ubalanse, fordi vi har full tillit til at vestlige medier respekterer journalistikkens regler. 

Stille fra Aftenposten

Mye forblir usagt, og derfor blir ikke leserne kjent med hele bildet. La leserne få et fullverdig bilde basert på fakta og kildekritiske journalister. Den samme røde tråden om de grove anklagelsene og usanne påstandene finnes i nærmest alle artiklene som blir publisert om temaet. Begge artiklene presenterer «syriske leiesoldater», hvilket er basert på usanne påstander som har blitt avkreftet av aserbajdsjanske myndigheter. 

Medias uansvarlighet setter norsk-aserbajdsjanere i en vanskelig situasjon

Gjentatte ganger nevnes det at Karabakh ble gitt bort til Aserbajdsjan av Stalin, men ingen av journalistene sitter på nok kunnskap om geopolitikken og historien i området. Det er flere faktafeil som blir avdekket. Med gjentatte henvendelser til Aftenposten ber jeg dem respondere og fremlegge konkrete dokumenter som bekrefter de ulike påstandene, samt faktafeilene. Jeg får beskjed om at det er forsøkt å rapportere fra Aserbajdsjan også, men at innreise er blitt nektet. Jeg tilbyr min hjelp i denne sammenheng, og har siden da ikke hørt noe. 

Aserbajdsjanske soldater og flyktninger ikke intervjuet

Jeg begynner å miste min tiltro til norske medier. De skal ikke være deltakere i informasjonskrig og dele usanne nyheter kun for å få flere lesere. Det er naturlig at dette vekker flere spørsmål hos oss om hvorvidt dette er strategisk svartmaling, altså når ingen av våre henvendelser blir tatt på alvor og innhold som er ubalansert fortsetter å trykkes i det som ellers er kjent som en redelig avis med en viss tyngde. Hvilke kilder er journalistikken basert på, og er disse artiklene finansiert av armensk diaspora? Bør ikke redaktøren sørge for at sakene bør balanserte, samt ta initiativ til å hente inn eksperter som kan uttale seg? 

Det hadde vært bra om journalisten også hadde benyttet anledningen under besøket i Karabakh til også å intervjue aserbajdsjanske soldater samt flyktninger. Dette ville bidratt til et mer upartisk bilde, og kunne også avkreftet noen av spørsmålene vi nå stiller. 

Informasjonskrig blir nødvendig når mediene tier.

Karabakh-konflikten står mitt hjerte nært, ved gjentatte anledninger har jeg besøkt overlevende fra Khojaly-folkemordet og har møtt flyktninger fra Karabakh. Jeg har vitnet sorgen i deres øyne, den samme sorgen jeg ser i min fars øyne. For de er jeg et håp, et håp om å kunne spre deres stemmer om rettferdighet for resten av verden. Dette har motivert meg til aktivt å bruke min stemme for å sørge for balansert informasjon om Karabakh-konflikten. 

Det er utfordrende å delta i den offentlige debatten, da det fører til sjikane, netthets og trakassering. Noen velger å bite i det sure eplet, mens andre lar det være. Jeg kunne godt brukt tiden min på noe annet, men jeg klarer ikke å la være med å ytre meg gjennom sosiale medier, da tradisjonelle medier velger å kvele vår stemme. 

For vår stemme er like unik som den andres, vår stemme må også frem for at balansen skal bli ivaretatt. Konsekvensen når begge stemmene ikke høres er at artiklene oppleves mindre mangfoldig og inkluderende. Når balansen ikke blir ivaretatt, kan en ikke la være å si ifra. For hvor går egentlig grensen for ytringsfriheten, altså når ytringene håner en hel minoritet i Norge. 

Det er ønskelig at journalistene tar initiativ til å respondere til våre ønsker om å lage en reportasje om de uhørte stemmene. La lesere få et mer fullstendig bilde, respekter journalistyrket!

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.