Uten Guds hjelp hadde jeg blitt begravd levende under jorda i Irak til jeg døde sakte.
Foto: Thought catalog
Etter over tre tiår på flukt fra urett, var jeg i stand til å snakke med familien min igjen, skriver Kaltham Alexander Lie i dette innlegget. 
305Shares
Latest posts by Kaltham Alexander Lie (see all)

Jeg har brukt mange år på å finne ut omkring dette jeg lurer på, det skal himmel og jord vite. Min mistanke er blitt større og større. I bunn og grunn var jeg helt sikkert på at det var ett eller annet som ikke stemte i min familie. Hva det var, ble et stort spørsmål som var plantet dypt inni meg.  

Sannheten om hvem vi er

Det som fikk meg til å mistenke at min familie skjulte en hemmelighet dypt under jorda, har jeg ingen forklaring på. Jeg har imidlertid aldri helt trodd på deres identiteter som arabere eller muslimer. Omstendigheter rundt det som jeg mistenkte skapte forvirring, og det ble i større og større grad en uholdbar situasjon for meg.

Jeg ble skeptisk til alt rundt meg, og jeg ble rett og slett både sliten og tømt for ressurser. Lenge var jeg redd for å snakke med familien om dette, men gradvis ble jeg modigere. Det å grave frem hva min familie skjuler for meg og de nye generasjonene i familien, modnet langsomt som noe viktig jeg bare måtte gjøre. Jeg ville finne ut hvorfor min familie ikke våget å fortelle oss sannheten om hvem vi egentlig er. 

I skyggenes dal

Norge har vært mitt hjemland siden 1991, etter at jeg måtte flykte fra mitt land og min familie. Siden da var det ingen kontakt mellom meg og dem, for de ville ikke akseptere meg og min homofile legning. For tre år siden oppdaget min familie helt tilfeldig et falskt Facebook-innlegg om meg som ble publisert av mange irakere. Min familie kontaktet noen av mine norske venner, og fortalte at de ville ha kontakt med meg. 

Jeg var redd for at livet skulle bli fullt av absurde stunder og kontrollerende systemer igjen. Jeg hadde fått nok av den sosiale kontrollen som ble praktisert hjemme, på skolen, i samlinger og ellers av familie og politi. Alt for å påse at jeg ikke ødelegger samfunnets ære. Likevel tok jeg sjansen på å besvare deres henvendelser.

Etter over 3 tiår på flukt fra uakseptabel adferd, holdninger og urettferdighet, var jeg i stand til å snakke med familien min igjen. Jeg hadde gått så lenge og gjemt meg i skyggenes dal. 

Familiens skjulte identitet

Siden da har kontakten blitt gjenopprettet med familien, men ikke med alle. Etter hvert bygget jeg opp frimodighet til å ta opp spørsmålene som hadde plaget meg. De eldste i familien, som visste sannheten, skulle ikke dø før jeg fikk vite. 

Jeg hadde gått så lenge og gjemt meg i skyggenes dal

Endelig var det en som avslørte for meg at moren til farmor er jøde. Vi kjenner ikke hele historien, men vi tror at hennes familie flyktet til Syria under første verdenskrig. Bak fjellene fant de veien til Tyrkia. De bodde der frem til andre verdenskrig, før de flyktet til Irak. Mange detaljer mangler.

Det må ha vært trusler inne i bildet som gjort at min familie valgte å gravlegge deres jødiske identitet under jorden. Skjebnen og tiden var ikke på deres side. De ble tvunget til å velge en annen identitet for å fortsette livet. 

En dør er åpnet

Det å vite at jeg er jøde, er både en svært stort glede og en fantastisk nyhet. Noe av det beste jeg har hørt i hele mitt liv. Jeg kaller det frihet og en svært stor seier over urettferdighetene jeg har opplevd og de vonde stundene som holdt på å dele meg i tusen biter. 

Nå klarer jeg å fylle dagene mine med glede og være meg selv uansett dilemmaer, frustrasjoner og motstand. Om det var min familie eller noen i samfunnet, likevel har jeg klart å beseire ondskapen ved hjelp av Gud. 

Uten Guds hjelp hadde jeg blitt begravd levende under jorda i Irak til jeg døde sakte. Ingen ville brydd seg eller vist et snev av barmhjertighet, ingen ville grått en tåre eller protestert over urettferdigheten som jeg har opplevd. Men etter at jeg kom til Norge, er historien min blitt kjent. Nå åpnes også døren inn til min jødiske identitet. Usikkerheten om mitt opphav er blitt forandret. 

Fortidens tåke går fremdeles side om side ved meg. Jeg har lært meg å tåle og akseptere tidens urett, men veien er lettere å gå når større deler av sannheten kommer frem i lyset.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.