Flyselskapet El Al var inntil midten av 2000-tallet heleid av den israelske staten, men er nå delvis privatisert. I 2020 gjennomførte selskapet en flyvning til Abu Dhabi i De forente arabiske stater, i et symbolsk forsøk på å demonstrere normalisering av relasjonene med enkelte arabiske land. Den begivenheten virker nå langt unna.
Foto: El Al
Kritikk av Israels politiske nasjonalisme er ikke antisemittisme, skriver Torvald Therkildsen i dette innlegget.
Torvald Therkildsen

I 2016 var jeg student ved University of California, Berkeley, og skrev en bacheloroppgave mens jeg absorberte den usedvanlig turbulente uroen i USAs politiske og sosiale liv. 

Sterke krefter ønsket «blod i Gaza»

Det var virkelig en surrealistisk opplevelse, i hvert fall for en ignorant utlending som meg, som bare kunne vise til to Interrail-turer hva utenlandserfaring angikk. Noen av kultursjokkene var forventet. Fattigdommen, retorikken til politiske aktører, og stekende sol. Andre ting var mer overraskende. «Social justice»-kulturen på campus var til tider hårreisende for en som er oppvokst med janteloven, men enda verre var det med Donald Trumps stadig voksende støtte. Aller mest overrasket var jeg kanskje over holdningene amerikanerne jeg møtte hadde til Israel.

En solskinnsmorgen i mars 2016 gikk jeg over Seather square, og ved hovedinngangen til campus fra Telegraph Avenue, så jeg noe jeg aldri kommer til å glemme. På Berkeley er det en vakker kultur for ytringsfrihet. Det var der selve ytringsfrihetsbevegelsen på 1960-tallet i USA startet. Og denne tradisjonen er godt vedlikeholdt også i nyere tid. Særlig den dagen, fant jeg ut. 

Universitetet hadde nettopp vedtatt et sett med «prinsipper mot intoleranse» i et forsøk på å bekjempe rasisme på campus. Blant prinsippene fantes et punkt om hvordan «skepsis til Israel ofte uttrykkes på måter der det ikke bare dreier seg om politiske uenigheter, men om fordommer og intoleranse mot jødisk folk og kultur.» 

Dette utsagnet var en moderert versjon av en tidligere uttalelse fra universitetets ledelse, fra januar 2016, som erklærte direkte at «antisemittisme, antisionisme og andre former for diskriminering ikke har noe å gjøre ved Universitetet i CaliforniaNoen av studentforeningene på campus feiret i januar den opprinnelige uttalelsen. Blant annet studentforeninger som var uttalte sionister og tilhengere av Israel. De var på ingen måte fornøyde med den nye, og muligens litt mildere uttalelsen, og blant bannerne og plakatene på campus den dagen så jeg et stort banner hvor det sto:

«God blesses every single drop of blood spilt on the Gaza strip».

Ikke antisemittisk å kritisere Israels regime

De siste ukene har nyhetene, atter en gang, vært fylt til randen med bilder og historier om døde barn og ødelagte bygninger i både Israel og Palestina. Den eskalerende konflikten startet med at israelske politistyrker forstyrret og direkte angrep muslimer under en av de helligste kveldene i fastemåneden Ramadan. Etter hvert som muslimer prøvde å vende tilbake til moskéen, ble de møtt med granater og vold. Til slutt skjedde det som alle skjønte at kom til å skje: Hamas tok affære og fyrte av missiler.

Det er mye som kommer til å bli sagt og skrevet om dette de kommende dagene. Jeg er bare en ganske så vanlig nordmann, verken jøde eller muslim, og identifiserer meg som en nihilistisk ateist hvis noen ber meg om å plassere meg selv i en boks. Jeg har ikke reist i Midtøsten, jeg har ikke slektninger der, og mitt vennskap med jøder og muslimer her i Norge er preget av en gjensidig respekt for ulike livssyn. Det er ikke mye jeg berettiget kan uttale meg om rundt dette. Men en ting må understrekes: min og andres kritikk av Israels regime og sionisme må ikke, og kan ikke reduseres til rasisme og antisemittisme.

Forsvar av palestinsk selvbestemmelse er ikke jødehat

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest slike artikler. Jewish News Syndicate skriver at «Jøder som gir dekning for de som ønsker å eliminere den eneste jødiske staten på planeten, forsvarer ikke kritikk av Israel; de legitimerer en farlig form for hat,» og Frankrikes president sier det samme. I nesten hver jødisk avis jeg leser, finner jeg liknende tekster. Bare for noen dager siden trakk Canada seg ut av den fjerde Durban-konferansen, som skulle markere 20 år siden den internasjonale konferansen kritiserte sionisme for å være rasistisk. 

Helt fra begynnelsen, har politisk sionisme vært en kontroversiell bevegelse, selv blant jøder.

Enhver person er berettiget å ha meninger om uskyldige barn som blir bombet. Det er fullstendig berettiget å ha sterke meninger om Palestinas representasjon i internasjonal politikk, anerkjennelse av nasjonens rett til selvbestemmelse, og være dypt uenig med de grunnleggende tankene om at jødene alene har rett på å kalle historiske Kanaan for sitt hjem. 

Assosiasjoner til kolonisering

Hvis vi skal kunne snakke om dødsfallene og prøve å finne en løsning på konflikten mellom staten Palestina og Israel, må vi som utenforstående kunne kritisere den underliggende politiske ideologien som kontinuerlig legitimerer Israels handlinger. 

Sionisme, bevegelsen for å beskytte det som nå er Israel som jødisk nasjon, er en av de største drivkreftene bak Israels okkupasjon av Palestina, og grunnen for at denne okkupasjonen er sanksjonert av vestlige stormakter. Kort fortalt er sionisme både en ideologi og en nasjonalistisk bevegelse blant det jødiske folket som tilslutter seg reetablering og støtte til en jødisk stat sentrert i området som, omtrentlig, tilsvarer Kanaan, Det hellige land eller regionen Palestina.

Problemet er at måten sionismen har blitt promotert, rettferdiggjort og implementert på gjør at den minner urovekkende mye om europeisk kolonisering, om en dypt rasistisk og ekskluderende ideologi som har rettferdiggjort vold og tvungen omplassering av palestinere. 

Det er lov å kritisere vold

Det er ikke slik at disse tankene kommer utelukkende fra utenforstående som ikke har en god nok forståelse av konflikten. Helt fra begynnelsen, har politisk sionisme vært en kontroversiell bevegelse, selv blant jøder. To av de største jødiske gruppene som åpenlyst motsetter seg sionisme er en av de største hasidiske gruppene i verden, Satmar-jødene, og Neturey Karta-jødene, basert i Jerusalem. Internasjonalt har bevegelsen vokst i takt med Israels angrep og okkupasjon av Palestina. Innledningen til African Charter on Human and Peoples’ Rights, som er ratifisert av 53 afrikanske land per 2014, inkluderer en forpliktelse om å eliminere sionismen sammen med annen liknende praksis, inkludert kolonialisme, nykolonialisme, apartheid, «aggressive utenlandske militærbaser» og alle former for diskriminering.

Sionisme er ideologien som legitimerte og støttet opp under det grusomme banneret som ble hevet stolt på Berkeley-universitetets campus i 2016. Og enhver ideologi som feirer at barn blir bombet kan bli kritisert av hvem det måtte være, uten at det sees på som en rettferdiggjøring av Hamas-terrorisme eller som en bred generalisering av samtlige jøder. Det er på tide at vi som elsker frihet må kunne kalle en spade for en spade. Sionisme er, som alle andre ideologier, ikke hevet over kritikk. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.