Torvald Therkildsen

Langs en fjord i et lite land langt nord vokser det et epletre. Jeg har alltid elsket dette treet ved fjorden. Røttene strekker seg langt ned i jorden, gjennom stein og jord. Treets greiner strekker seg mot himmelen, og for hvert år som går virker treet større og vakrere enn året før. 

Selv om det er et lite tre, elsker jeg det. Det har vært der for meg hele livet. Min far tok meg dit da jeg ble en mann, og lærte meg hvordan jeg kunne pleie treet, gjødsle, trimme greiner og hjelpe dem som hadde jobbet med treet mange mannsaldre før meg. Jeg forsto kanskje ikke hvorfor dette treet var så viktig den gangen. Men etter hvert som greinene ble lengre og eplene ble flere, skjønte jeg hvorfor dette treet måtte beskyttes.

Alle i fjorden elsker treet, selv om vi ikke alltid er enige om hvordan vi skal passe på det. Noen syns vi burde ha flere gjerder rundt. Andre synes kun vi og ingen andre landsbyer skal kunne spise eplene fra treet. Andre igjen vil fordele eplene mer likt mellom hverandre. Men vi elsker alle det lille treet langs fjorden. På hver vår måte.

Ikke alle epletrær er så fruktige, så glade og har så dype røtter. Noen epletrær står i flammer, blir revet opp med røttene før det rekker å bære et eneste eple, eller blir byttet ut med andre trær som andre landsbyer tvinger på hverandre. Noen ganger settes epletrær i flammer av bøndene selv. 

For ikke alle har elsket treet vårt like mye. For ti år siden var det noen som prøvde å rive det ned, ødelegge eplene, og rive røttene opp av bakken. Men røttene stakk for dypt. Vi samlet oss rundt treet, og med kjærlighet og pleie ser vi at treets sår bare gjorde oss sterkere.

Jeg elsker det lille treet langs fjorden. Nå er det høst, og eplene har blitt plukket. Jeg hadde håpet på flere små grønne epler, fordi det er dem jeg liker best. Jeg fant bare tre i år. Men det var to mer enn forrige høst, så jeg kan ikke klage for mye. Det var mest av rødgrønne epler i år, så kanskje mine grønne epler fremdeles er litt for tidlig ute. Hvem vet? 

Men jeg elsker fremdeles det lille treet langs fjorden. Fordi det er vårt tre. Fordi vi kan leve i en fredelig fjord sammen, samlet rundt en stamme, et ungt lite tre som stadig vokser og strekker seg lengre og lengre oppover mot den blå himmelen over oss alle. 

Jeg elsker det lille treet langs fjorden, fordi vi passer på det i fellesskap. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.