Bistand: Daglig leder Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS) (t.v.) fikk hjelp fra bl.a. Arne Jensen i Redaktørforeningen, for å protestere mot et forlegg fra statsadokaten, etter en rights.no-tekst fra Hege Storhaug (t.h.) om "den kulturelle revolusjonen" med islam og muslimer.
Foto: HRS/NR.
Da statsadvokaten ville ilegge Human Rights Service (HRS) forelegg for brudd på en muslimsk bestemors rett til privatliv, kom Norsk Redaktørforening til juridisk unnsetning, skriver Dag Herbjørnsrud i Del II av sin gjennomgang av hvordan pressen har bistått Resett, HRS og Document de siste tre årene.
Dag Herbjørnsrud
Latest posts by Dag Herbjørnsrud (see all)

Her er del II av Herbjørnsruds redegjørelse for dynamikken mellom de norske presseorganisasjonene og tre av ytre høyres nettsteder. Del I ble publisert torsdag 26. august 2021, og du finner den her. Der beskrives hvordan en hurtig paragrafendring fra Presseforbundet gjorde at Resett slapp behandling i Pressens Faglige Utvalg (PFU) av sin Sumaya Jirde Ali-omtale. Og det gis informasjon om hvordan Document kort tid etterpå ble innlemmet i Redaktørforeningen i 2018, uten debatt eller krav om offentliggjøring av Breiviks bidrag på nettstedet. Torsdag holdt Resett innlegg i nyåpnede “Pressens Hus” i Oslo, som var det et presseorgan, etter de ulike presseorganisasjonene.

Den mest direkte og mest verdifulle hjelpen norsk presse har gitt ytre høyre-nettstedene, er antagelig den som ble gitt Human Rights Service (HRS, rights.no) og dens daglige leder Rita Karlsen i fjor vår. Både Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Pressefotografenes Klubb kom HRS til unnsetning for at de skulle slippe å bli ilagt bøter.

I del I ble to punkter gjennomgått der ytre høyre-nettstedene har tjent på handlinger fra norske presseorganisasjoner. Nedenfor, i denne del II, gjennomgås to nye punkter:

3) Redaktørforeningen og NJ ber Riksadvokaten droppe HRS-forelegg

Norsk Redaktørforening (NR) sendte 20. februar 2020 ut en melding der de støtter klagen fra Human Rights Service til Riksadvokaten. Meldingen er titulert: NR støtter klage fra HRS“.

Redaktørforeningen påpeker her at den gir “full støtte til en klage fra Human Rights Service og Rita Karlsen, etter at de har fått forelegg på henholdsvis 20.000 kroner og 8.000 kroner (…)”

Ved hjelp av foreningens advokat, Vidar Strømme hos Schjødt, tok NR på eget initiativ opp foreleggene og klaget dette inn for Riksadvokaten. HRS slapp slik unna mulige advokatutgifter for titusener av kroner.

Hege Storhaug, skribent for HRS
Foto : Tore Sætre/www.setre.net

Bakgrunnen for saken er at Human Rights Service 1. oktober 2017 startet kampanjen, eller “fotoprosjektet”, “HRS dokumenterer den kulturelle revolusjonen i Norge”. Det islamfiendtlige nettstedet oppfordret da leserne sine til å sende inn islamrelaterte bilder. Skribent Hege Storhaug startet opp kampanjen gjennom å illustrere sin første tekst med et bilde av fire kvinner ved en bussholdeplass på Tøyen.

Praksisen, med noe uavklart lovlighet, vakte sterke reaksjoner. Høyres Oslo-representanter på Stortinget var blant dem som gikk ut i mediene og mente statsstøtten til HRS nå burde revurderes.   

Men HRS fortsatte sitt fotoprosjekt. Storhaug publiserte 21. oktober så teksten «Koranklosser utenfor Oslo City». Teksten var illustrert med et bilde HRS hadde tatt ved Oslo City, der en identifiserbar kvinne med tørkle/skaut passerer i forgrunnen, foran betongklossene (NB! Først senere er bildet blitt sladdet av HRS). Kvinnen viste seg å være bestemoren Fatima Ababri (76), med bakgrunn fra Marokko. Hun jobbet som renholder for ISS i Norge fra 1980-tallet og frem til hun pensjonerte seg. 

20. februar 2020 sendte Redaktørforeningen brev til Riksadvokaten, med støtte til HRS. NRs hjemmesider påstår: “Slik ble det omstridte bildet presentert.” Men dette stemmer ikke. Bildet ble opprinnelig presentert usladdet, ikke slik som her. Foto: Skjermdump fra nored.no

Ababri sto raskt frem i Dagbladet, og avisen skrev at hun var “snikfotografert” av en HRS-leser. Familien, hennes barnebarn er født i Norge, hadde gjenkjent henne i delinger på sosiale medier. Hun fortalte at hun ønsket å politianmelde HRS for å få fjernet bildet. Allerede her var Presseforbundets jurist imidlertid raskt på banen og forsvarte HRS, ved å påstå at det “ikke var noe grunnlag” for et slikt krav.

Uttalelsen kom til tross for at Lov om opphavsrett til åndsverk tydelig sier om “Retten til eget bilde” (tidligere paragraf 45, nå 104): “Fotografi som avbilder en person, kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede”.

Det finnes riktignok unntak: Hvis bildet har “allmenn interesse”, hvis personen er mindre interessant enn hovedinnholdet, eller hvis bildet viser “folkeforsamlinger”. Altså unntak som gjør at pressen kan utføre sitt allmenne oppdrag. Spørsmålet er om bildet med Ababri – brukt i denne teksten hos rights.no, som ikke er med i noen presseorganisasjon, og koblet opp mot tittel/innhold – kan omfattes av unntaket.

Da HRS-bildeleggingen ble anmeldt, fulgte Oslo-politiet en lignende tankegang som den formidlet av pressens organer, og de henla saken. (NB! Denne setningen, samt en setning i foregående avsnitt, er endret: Det var Presseforbundets, og ikke Redaktørforeningens, jurist som uttalte seg til Dagbladet, red. anm.) Men statsadvokat Ingrid Vormeland Salte overprøvde henleggelsen. Oslo statsadvokatembeter påpekte nemlig at bestemoren var identifiserbar gjennom publiseringen – og at det ikke var “tilfeldig” at skautbærende Ababri var fremst og mest synlig i bildet. Hele poenget med fotoprosjektet var jo nettopp å fotografere og “henge ut” muslimer.

I oktober 2019 ble HRS derav ilagt et forelegg på 20 000 kroner av statsadvokaten, mens daglig leder Rita Karlsen fikk et på 8000 kroner. HRS/Karlsen nektet å vedta foreleggene.

Som en følge av HRS nektet vedta bøtene, og etter Redaktørforeningens utspill, skrev statsadvokat Salte et ni sider langt dokument til Riksadvokaten, i mars 2020. Hun viser der til dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) angående lignende forhold. Salte viser til at det var den eldre kvinnens egen familie som oppdaget bildet på internett. Interessant nok har ingen i norsk presse tidligere gjengitt statsadvokatens argumentasjon, som her (Sitatene er gjengitt fra en tekst hos rights.no):

«Fornærmedes barnebarn (navn), er avhørt i saken, se dok. 11. Han har forklart at han fikk opp den aktuelle artikkelen fra HRS i sin egen «feed» på Facebook. Han gjenkjente da bestemoren på bildet i artikkelen. Han forklarer videre at han viste artikkelen og bildet til sin familie, til sin mor, far og søster, som alle gjenkjente fornærmede på bildet. Det er således på det rene at familiemedlemmer og de som kjenner fornærmede, både i Norge og i Marokko, gjenkjente fornærmede på bildet i den aktuelle artikkelen. Statsadvokaten er derfor av den oppfatning at vilkåret om at personen på bildet må være identifiserbar er oppfylt, idet det nettopp er påvist at fornærmede ble gjenkjent.»

Mange i pressen vil så si at man skal kunne publisere bilder fra det offentlige rom. Men for eksempel magasinet Memo ble dømt i Høyesterett for en sammenlignbar identifisering da avisen brukte et nærbilde av en identifiserbar mann, Ahmad Youssef El Youssef med bakgrunn fra Libanon, våren 2006. Vi kan legge merke til at Memo ble felt i tingretten og frikjent i lagmannsretten, så dette er ikke enkle avveininger for rettsapparatet.

Men Høyesterett tilkjente til slutt, i 2009, Ahmad Youssef El Youssef 100 000 kroner i erstatning for å ha fått bildet av seg plassert over forsidetittelen «– Frykter sosial bombe». Konteksten for bildebruken ble avgjørende. Bildet ble nemlig tatt under en demonstrasjon på Youngstorget, men brukt for å vise “problemer” med innvandringen. Altså ikke så ulikt det HRS gjorde i 2017. Magasinforlaget, eid av Dagbladet, ble også felt i PFU, et utvalg som den gang hadde en annen sammensetning.

I kontrast til Redaktørforeningen, som vi snart skal se, påpeker statsadvokat Salte følgende angående bildet fra betongklossene foran Oslo City: «Fornærmede er avbildet fra siden i forgrunnen i venstre side av bildet gående rett foran og mellom to av betongklossene. Andre personer har ikke samme fremtredende posisjon i bildet som fornærmede.»

Og statsadvokaten fortsetter: «Av samtlige personer på bildet er hun den som trer mest frem, hele hennes person er avbildet og den er i bevegelse. Samtidig har hun ikke hovedfokus i bildet, hvilket er et relevant moment som må tillegges noe vekt i ovennevnte avveining. På den annen side bidrar overskriften i saken til å rette oppmerksomheten mot islam og derigjennom muslimer, som igjen kan ha gjort flere lesere oppmerksomme på kvinnen i bildet som bærer hijab.»

Bestemoren Fatima Ababri (76) ble snikfotografert og plassert på forsiden av rights.no. Hun og familien sto frem i Dagbladet. Ill: Faksimile fra Dagbladet 27.10.2017

Det kommer frem at statsadvokaten ikke tror på Rita Karlsen og HRS sin påstand i avhør om at de «ikke la merke til kvinnen» med skaut på bildet. Statsadvokaten mener publiseringen er brudd på åndsverkloven (1961). Og påpeker følgende:

«Ytringsfriheten må, som vist ovenfor, tåle begrensninger av hensyn til andres privatliv. Dette følger både av ordlyden i EMK artikkel 10.2 ‘for å verne andres omdømme eller rettigheter’ og av statens plikt til å sikre privatlivet, EMK artikkel 8. Statsadvokaten har funnet at fornærmedes rett til privatliv er krenket, og at vernet av retten til eget bilde i åndsverkloven § 45c og EMK artikkel 8 må gå foran HRS’ ytringsfrihet i EMK artikkel 10 og grunnloven § 100.»

Statsadvokatens argumentasjon kan også ses i lys av Høyesteretts konklusjon i Memo-saken, som ble endelig avgjort i 2009. I likhet med statsadvokaten i 2020 viste også Høyesterett da til åndsverkloven og til det at EMK går foran et nettsteds ytringsfrihet: «Høyesterett viste til at retten til eget bilde er beskyttet av EMK artikkel 8, men at dette vernet må praktiseres med de begrensningene som følger av ytringsfriheten etter artikkel 10.»

Det er altså ikke slik, ifølge lovverket, at man fritt kan gå rundt og ta bilder av folk på åpen gate og så publisere disse på private nettsider. Ei heller kan man gjøre slikt under den tittel man vil, slik som på rights.no.

Dette ville vært en svært interessant sak å få avklart i det norske rettssystemet. Men slik skulle det ikke gå.

Statsadvokat Salte mente slik at HRS og Karlsen «forsettelig» hadde overtrådt åndsverkloven. Derav ble de ilagt forelegg:

«Ved denne vurdering er det også sett hen til at fornærmede har opplyst at hun via sin datter har anmodet HRS om å slette det aktuelle bildet, uten at dette har skjedd. Dette er bekreftet av Rita Karlsen i avhør (…), som i tillegg uttalte at det heller ikke var noe tema å redigere bildet slik at fornærmede ble fjernet, eventuelt ta et nytt bilde.»

Det at Karlsen/HRS nektet å endre på bildebruken, kan vitne om, slik statsadvokaten antyder, at det nettopp var et bevisst poeng fra dem å ha en kvinne med skaut på bildet foran det de kaller «koranklosser». Hele poenget med innleggene i “fotoprosjektet” var jo å bildelegge islam og muslimer.

Dermed ikke sagt at saken er enkel. Dette ville vært en svært interessant sak å få avklart i det norske rettssystemet. Men slik skulle det ikke gå. Presseorganisasjonene, og spesielt Norsk Redaktørforening, slo på alle alarmknapper – dette til tross for at HRS ikke er en del av pressekorpset. HRS har slik fått en hjelp fra Redaktørforeningen som andre utenfor pressen aldri har fått: 

Redaktørforeningen reagerte aldri da politiet våren 2019 krevd å få ransake hjemmet til kunstnerne bak teaterstykket “Ways of Seeing” (WoS). Ransakingskravet kom før det ble kjent at justisministerens samboer ble tiltalt for angrepene på eget hjem. Ei heller fikk kunsterne støtte fra norske presseorganisasjoner da politiet tapte i tingretten og anket videre til lagmannsretten. Snarere har Redaktørforeningens generalsekretær, Arne Jensen, i sommer gått aktivt ut med uriktige, slik jeg ser det, påstander i Dagsavisen om at WoS-kunstner Hanan Benammar der skal ha anklaget mediene for å spre “ren løgn”.

Redaktørforeningen var også helt stille da politiet straffeforfulgte musikeren Marcus Kabelo Møll Mosele (Kamelen) for å ha uttalt “Fuck politi” under et konsertarrangement han hadde. Mosele ble frifunnet av Lagmannsretten våren 2021, og han har vunnet frem i alle saker der hans ytringsfrihet er blitt forsøkt innskrenket. Men det er kun HRS og Karlsen/Storhaug som har fått støtte fra Jensen og Redaktørforeningen.

Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening. Foto: NR

Hvordan argumenterte så Redaktørforeningen for å hindre en avklarende rettsprosess mot Human Rights Service? Jo, generalsekretær Jensen innledet skarpt i brevet til riksadvokat Jørn S. Maurud:

«Norsk Redaktørforening slutter seg til klagen fra Rita Karlsen og Human Rights Service, og vil på det sterkeste anmode Riksadvokaten om å ta klagen til følge.»

Men Jensen sier ikke noe i brevet om den svært relevante konteksten om at bildetagningen av Ababri inngikk i et langvarig “fotoprosjekt” fra HRS, rettet mot muslimer. Noe som kunne vise seg å bli en helt avgjørende kontekst for domstolene.

Snarere avslutter Redaktørforeningens generalsekretær enda sterkere. Dersom ikke foreleggene ble forkastet, så truet Jensen med følgende: «Det kan ikke norske medier leve med.»

Riksadvokat Maurud hadde altså hele pressen mot seg før han skulle ta en beslutning. Redaktørforeningen viste også til et eget partsinnlegg fra advokat Strømme i advokatfirmaet Schjødt.

Jensen påstår så følgende i brevet til Riksadvokaten: «Dersom det utstedte forelegget blir stående, og dette blir akseptert som gjeldende rett i Norge, vil det nærmest umuliggjøre helt vanlig reportasjevirksomhet fra offentlige steder og aktuelle begivenheter.»

Påstanden fra Jensen kan vanskelig ses å være tilfelle. Det at Memo ble dømt i PFU i 2006, og så i Høyesterett i 2009, har ikke vanskeliggjort pressens reportasjevirksomhet. Det som gjør forholdet mindre ille her, er at det er mindre grad av identifisering på HRS-bildet enn på Memo-bildet.

Men det som gjør forholdet mer problematisk nå, er at Memo-bildet ble tatt på en offentlig og medieomtalt demonstrasjon, mens Oslo City-bildet ble tatt i skjul. I tillegg kommer det at bildet øyensynlig ble tatt og brukt langt mer bevisst – som del av et planlagt “fotoprosjekt” mot muslimer i Norge. I tillegg kommer det at bildet, nå med “evig tilgjengelig” internett og Facebook-eksponering, har et langt større nedslagsfelt enn et papirmagasin hadde ved å stå i noen butikkhyller i én uke.

I sitt svar går Jensen god for HRS-forklaringen om at det er «helt tilfeldig» at bestemoren med skaut er plassert på bildet foran klossene. Det påstås også i dag, i august 2021, på Redaktørforeningens hjemmesider at de viser frem det originale HRS-oppslaget (“Slik ble det omstridte bildet presentert”). Men dette stemmer ikke. NRs advokat skriver snarere følgende i sitt notat: “Ansiktet hennes på fotografiet ble sladdet etter at det var kommet klager.” 

Også Norsk Journalistlag (NJ), ved leder Hege Iren Frantzen, sendte Riksadvokaten et brev i februar 2020 med ønske om at HRS ikke skulle ilegges forelegg. Det ble også fra NJs side argumentert med at bildet av Jababri er et eksempel som får unntak, siden det “i slike tilfeller ikke er personene på bildet som er grunnen til at det ble tatt”.

Rita Karlsen, redaktør for rights.no og daglig leder i Human Rights Service (HRS). Foto: HRS

Både NJ og NR legger slik til grunn at forklaringen fra Rita Karlsen og HRS om at bestemoren med skaut ikke ble fotografert, og brukt, bevisst i et fotoprosjekt om “den kulturelle revolusjonen” der “(i)slam dominerer mer og mer i det offentlige rommet”. Dette er en diskutabel fortolkning og presentasjon av saken.

Det kunne vært avgjørende og avklarende å få en vurdering av denne saken av rettssystemet, om nødvendig helt opp til Høyesterett. Istedenfor ble den vanlige rettsprosessen avbrutt. For etter Redaktørforeningens og presseorganisasjonenes sterke protester var det ikke overraskende at riksadvokat Maurud drøyt to uker etter NJ-brevet vedtok å frafalle foreleggene. Det ble vist til unntaket (punkt b) i loven som viser til tilfeller der personen er “mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet”.  

Presset fra pressen var i forkant uvanlig massivt, til tross for at HRS ikke er en del av pressen. Og en slik interessant og kompleks sak, slik også statsadvokaten fremstiller den, er lite egnet for å havne i konflikt med presseorganisasjonene.

Etter massiv hjelp fra presseorganisasjonene ble statsadvokatens forelegg opphevet. I praksis mottok HRS her juridisk hjelp fra Redaktørforeningen, NJ og pressefotografene i et slikt omfang og med en slik styrke at det her forstås som et samarbeid.  

4) PFU frikjenner Document, irettesetter Fosli-kritiker

Norsk Presseforbunds generalsekretær Elin Floberghagen har såkalt initiativrett overfor Pressens Faglige Utvalg (PFU). Men hun har ikke én gang benyttet seg av denne muligheten til å PFU-behandlet noen av Documents tekster etter at dette nettstedet ble medlem i Redaktørforeningen i juni 2018. Ei brukte generalsekretæren muligheten til å innklage Resetts artikler, som de om poeten Sumaya Jirde Ali, før februar 2018, da det ennå var anledning til å PFU-behandle Resett-tekster.

Grunnet presseorganisasjonenes manglende vilje til å sette ned noen grensepåler overfor ytre høyre-nettstedene, sendte jeg derfor i april 2020 inn en PFU-klage på en Document-tekst. Dette gjorde meg til den første navngitte person som fikk en PFU-klage på Document behandlet. Årsaken til min klage var at nettstedet, helt uten begrunnelse eller henvisning, påsto at undertegnede har «hevdet at sharia-reglene beviser sin praktiske anvendelse og berettigelse».

Påstanden ble fremmet tross for at undertegnede aldri hadde skrevet noe om sharia, ei heller hadde jeg ment noe slikt. Medlemmene i PFU, og spesielt den aktive Erik Schjenken, syntes imidlertid det var helt greit at Document publiserer en slik faktafeil og usann påstand. Så Document og Rustad ble frikjent for brudd på god presseskikk.

Som en kontrast til denne vurderingen av Documents virksomhet kan vi se hvordan PFU, kort tid etter i fjor, behandlet en klage fra Halvor Fosli mot en bokomtale fra Rogalands Avis. Fosli mislikte at en anmelder hadde skrevet at Foslis løsning for norske muslimer i en tenkt fremtid er «eit par hundre tusen som skal tvangssendast til eitt eller anna vagt ‘dit’». Riktignok ble også Rogalands Avis frikjent av PFU. Men i motsetning til Document fikk avisen følgende korreks:

«På generelt grunnlag vil utvalget imidlertid minne om viktigheten av at mediene tilstreber et konstruktivt og fruktbart debattklima.»

Et mindretall, bestående av Aftenposten-journalist Gunnar Kagge, gikk enda lenger. Kagge tok dissens og ville felle Rogaland Avis, da han var uenig i lesningen av anmeldelsers innhold i Foslis bok: «Påstanden blir enda vanskeligere på grunn av at den ikke har dekning i Foslis bok.»

Med mulig unntak av Danmark, er det så vidt sees ingen andre presseorganisasjoner i Vest-Europa som har hatt et like nært forhold til ytre høyre-nettsteder som de norske. Som forsøksvis vist i del I og II av denne Utrop-teksten har både høyreradikale Resett, Document og HRS nytt godt av dette – både juridisk, økonomisk og statusmessig. I praksis mener undertegnede at forholdet kan karakteriseres som et, om enn ofte ubevisst, samarbeid. 

Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker, samfunnsanalytiker og sakprosaforfatter. Tidligere journalist, kommentator og reportasjeleder i Aftenposten gjennom et tiår. Tidligere ansvarlig redaktør i Ny Tid, også gjennom et tiår.

Les tilsvaret på teksten over, skrevet av Arne Jensen (generalsekretær) og Eirik Hoff Lysholm (styreleder) i Norsk Redaktørforening her.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.