Stadig flere jobber stiller høye krav til ferdigheter på grunn av automatisering og globalisering, Dette medfører at vi ikke trenger flere ukvalifiserte flyktninger, skriver artikkelforfatteren.
Foto: InfoMigrants
Det finnes ikke empirisk dekning for å si at flyktninginnvandringen ikke vil være belastende på lang sikt, bare vi tar gode valg, skriver Simen Sandelien i denne kommentaren.
420Shares
Latest posts by Simen Sandelien (see all)

Shazia Majid skriver i VG om barnefattigdom og innvandring.

Kommentaren inneholder flere unøyaktigheter, antagelser og utelatelser som bør rettes opp dersom man skal ha en god debatt om temaet.

Krav til ferdigheter gir mindre plass til flyktninger

For det første er det ikke slik at migranter som kommer til Norge blir fattigere. De har dårligere råd enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn, men de oppnår en fenomenal velstandsøkning sammenlignet med det de forlot i sitt opprinnelige hjemland. I henhold til Paul Collier vil en gjennomsnittlig afrikaner tidoble sin inntekt når de kommer til Europa. Alt er relativt.

Mulighetene i arbeidslivet er definitivt mindre for flyktninginnvandrere. Det har sammenheng med den kompetansen og de ressursene som innvandreren tar med seg hit. Det er ikke nok at flyktningene er villige til å jobbe. Barnefattigdommen har økt de siste åtte årene fordi det har vært svært mye flyktninginnvandring, ikke på grunn av politikken som regjeringen har ført for å møte fattigdom. I henhold til SSB-tabell 08376 har antall personer med fluktbakgrunn i Norge vokst med 68 591 personer mellom 2013 og 2021.

Det at vi får stadig færre enkle jobber med mindre krav til ferdigheter på grunn av automatisering og globalisering er et argument som taler mot at vi trenger flere ukvalifiserte flyktninger.

Knekk utfordringene med integrering først

Innvandringsdebatt handler primært om flyktninger. Norge er ikke avhengig av disse. Noen bransjer i Norge har gjort seg avhengig av midlertidig arbeidsinnvandring. Det er en helt annen debatt.

Forsøk på å øke yrkesdeltagelsen til flyktninginnvandrere har vært samfunnets politiske ambisjon i minst 40 år. Denne politikken har feilet fullstendig sett fra et samfunnsmessig bærekraftperspektiv. Politikken virker ikke i Norge, og den virker heller ikke i noe annet vestlig land, uansett hvilken tilnærming man har brukt.

Politikken i Norge bidrar kanskje til at noen flere kommer inn i arbeidslivet, men kost/nytte-vurderinger av tiltakene viser at gevinstene er lavere enn kostnadene. Med dagens tiltak er det mindre samfunnsøkonomisk belastende at flyktninger lever på NAV, enn at vi bruker så mye penger som vi gjør på integrering og inkludering.

Det er svært uansvarlig å skyve bort innvandringsdebatten samtidig som man ensidig forestiller seg at integrering skal tilby en snarlig løsning på problemene. Det politisk ansvarlige hadde vært å knekke integreringsutfordringene først, før vi lemper på med enda større byrder.

Befolkningen vi vil skape i fremtiden

Majid forsøker å hevde at flyktninginnvandringen ikke vil være belastende på lang sikt, bare vi gjør de riktige valgene. Dette har hun ikke empirisk dekning for. Vi vet at hver mannlige flyktninginnvandrer representerer en livsløpskostnad for staten på ca. 20 millioner kroner (SSB). Dessuten vet vi at også andre generasjon økonomisk bidrar mindre enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Vi har til og med indikasjoner på at byrdene vedvarer i tredje generasjon, selv om tallgrunnlaget er begrenset.

En jevn tilstrømning av flyktninger forandrer den befolkningen vi har i dag

Når Majid spår at dette vil gå bra på lang sikt er det altså først og fremst et uttrykk for hennes personlige forhåpning. En forhåpning som er i strid med reelle empiriske observasjoner. Tallene tyder på at merkostnadene vil vare i minst hundre år, sannsynligvis lenger.

Det er både innlysende og riktig som Majid sier at Norge har den befolkningen vi har i dag. Det er også riktig at det er denne befolkningen som statens fordelingspolitikk må forholde seg til. Men innvandringspolitikk handler om noe mer enn det. Det handler om hvilken befolkning vi ønsker å skape i fremtiden.

Urimelig høye utgifter per flyktning

En jevn tilstrømning av flyktninger forandrer den befolkningen vi har i dag. Den skaper en stadig økende gruppe av fattige som må fordele samfunnets evne til velferdsoverføring seg imellom. Vedvarende flyktninginnvandring medfører at samfunnets fellesskapsressurser i stadig økende grad må disponeres bort fra andre fellesgoder og over til omsorg av flyktninger. Denne forskyvningen vil skje selv om vi ikke gjør noen ting for å heve velstandsnivået til de aller fattigste.

Hvis samfunnet både skal fortsette å tillate flyktninginnvandring, samtidig som vi ønsker å heve det gjennomsnittlige velferdsnivået til denne gruppen, vil vi oppleve en problematisk kostnadsvekst langs flere dimensjoner i årene som kommer. Vi må bruke større beløp per person, multiplisert med stadig flere som skal forsørges. Da vil det gå raskt nedover med velferdsstaten. Det har vi verken råd til eller noe ønske om.

Det sentrale politiske spørsmålet bør heller være hvor mye penger Norge kan bruke på hver enkelt flyktning. Å bruke over 20 millioner kroner pr. mannlige flyktning er allerede et svært høyt beløp. Mange mennesker opplever det som urimelig mye gitt alle de andre utfordringene som fellesskapet vårt står overfor og alle de andre menneskene der ute i verden som trenger hjelp.

Pause i flyktninginnvandring

Den typiske norske velgeren har dessuten lite begrep om hvor store disse kostnadene er. Dette er en udetonert politisk bombe og et stort demokratisk problem som mediene bærer et betydelig ansvar for. Folk har ikke informasjonen som belyser politikken de skal ta stilling til. Det blir ikke mindre risikabelt av at innvandringspolitikken fremstår som etisk irreversibel og at de tyngste byrdene kan ligge langt frem i tid.

Mennesker med fluktbakgrunn utgjør allerede nesten fem prosent av landets befolkning. De fremtidige økonomiske forpliktelsene til å forsørge denne gruppen med dagens velferdsordninger beløper seg til flere tusen milliarder kroner.

Vi som konservativt mener at Norge bør ta en pause fra ytterligere flyktninginnvandring har en god sak. Det er med uro vi konstaterer at Norges fremtidige økonomiske forpliktelser sannsynligvis økte med ytterligere 17 milliarder i forrige måned fordi vi evakuerte 860 afghanere.

Denne teksten ble første gang publisert på Simen Sandeliens Facebook-side den 3. september 2021, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.